Det var en gang en gjeng kompiser. Flere ganger var det disse gjengene med kompiser. Litt som Beatles i glansdagene, du vet; unge og liksom uskyldige: lojale til kameratskap og kunsten som ble til da de kom sammen. Solidariske, men også småfrekke og på flørten med hverandre, med deg, med verden. Det var en slik gang:
Mathias R. Samuelsen er tretten. Han har akkurat begynt på ungdomsskolen, og er det trondhjemsungdommene kaller band-kar. Han henger på ungdomsklubben hvor bandet har øvingslokale. En sivilarbeider jobber der. Sivilarbeideren leser Dostojevskij, og snakker med Samuelsen om det han leser. Samuelsen forteller, over femten år senere:
– Jeg tenkte at jeg skulle sjekke det ut siden denne sivilarbeideren var kul type. Så jeg gikk på biblioteket og lånte Idioten, og det var en åpenbaring. At det gikk an å skrive sånn gjorde veldig inntrykk på meg. Det var veldig umiddelbart husker jeg.
Dette var blant grunnene til at Samuelsen endrer seg fra bandkar til bokkar. Og i fortsettelsen finnes en Bokbar.
Huske du da vi stod skulder mot skulder på Gibeah? Låran vårres glinsa av lavendelolje, brynjan varm av morrasola. Seinar, da vi elska under olivenskyggan i Gethsemane, snakka vi ikke om kor skittent ferskvann kan vær eller kæm som skull overlev kæm. Vi va aldri våpensøstre, æ blei bror i arman din mens vi stelt kjøttsår med honning og remsa av lin, lot stjernebildan trækk oss inn mot mørket.
(Fra "Forstillingsværket" (Bokvennen forlag))
Det var en gang at Mathias R. Samuelsen og Martin Ingebrigtsen var programledere i Trondheim studentradios Bokbaren. Engasjert litteraturformidling, som ble særlig ivrig hvis det handlet om gamle forfattergubber fra de norrlandske skoger i Nord-Sverige, eller om amerikansk lyrikk. Bokbarens glade glansdager! Nå har Ingebrigtsen fått jobb i Norsk Forfattersentrum. Samuelsen har, ved siden av Forstillingsværket, gitt ut boken Utredning om trengsel (Kolon, 2009), og er ett av de nyeste medlemmene i DnF. Ikke ennå tretti år gammel men med to stødige diktsamlinger og en mastergrad i Allmenn litteraturvitenskap bak seg, fikk Samuelsen Trøndersk Forfatterlags store tillit. I fem år får han bok i forfatterboligen Adrianstua i Ringvebukten. I en rødmalt stue innenfor et tregjerde; under høye, gamle trær, og bare steinkast fra badestrander langs Trondhjemsfjorden, der bor Samuelsen nå.
– Hva driver du med der?
– Jeg gjendikter Gary Snyders tidlige arbeid. Og nå og da gjør jeg litteraturrelaterte kunstprosjekter, forteller Samuelsen.
– Hva er litteraturrelaterte kunstprosjekter?
– De siste årene så har jeg jobbet sammen med en filmkunstner som heter Andreas Schille. Vi lager poesifilm/filmpoesi og har hatt ei separatustilling. I høst fikk vi være med på Zebra Poetry Filmfestval i Berlin. Så det var gøy. Jeg fikk lest i utlandet og ble oversatt til tysk og greier.
– Kjekt! Og den gjendiktningen av Snyder – fortell mer om det, da vel!
– Har fått klarsignal på den gjendiktningen av Snyder, så om alt går greit så kommer den ut til høsten. Det blir fint. Har jobba med de diktene i syv år nå. Har vært komplisert å finne en stemme og ordlyd som gjorde at diktene ikke så ut som norske oversettelser av kinesisk dikt. Men så ble det dialekta som løste problemet. Det der skal jeg komme tilbake til i et grundig forord tenker jeg!
– Men til DnF har du kommet fordi du har gitt ut bøker. Hva gjorde at du begynte å skrive?
– Da jeg var i tenårene spilte jeg i flere band hvor jeg skrev tekster. Etter hvert så fant jeg vel ut at det var mer givende å skrive alene enn det var å skrive for et band. Det betyr ikke at jeg har slutta å spille, men skrivinga og låtskrivinga ble naturlig to separate disipliner.
– Men så tar du altså tekstene videre til et profesjonelt nivå. Når skjedde det, og hvordan?
–Jeg tror at da jeg var på skrivekurs med Ingrid Storholmen og Gunstein Bakke i 2005, så fikk jeg inntrykk av at det jeg drev med hadde noe for seg. Det samme året søkte jeg på forfatterlinja i Bø, og etter det var det ikke noe alternativ.
– Og nå driver du selv skrivekurs – sammen med Rune F. Hjemås!
– Våre skrivekurs er for ungdommer mellom 16 og 20 år, sier Samuelsen, og forteller også hva mer han bruker tiden til:
Vi driver også miniforlaget og magasinet Beijing Trondheim. Ellers er jeg husfar i Adrianstua, Trondheim kommunes forfatterbolig. Jeg skrur en del på bilen min (Lancia Fulvia Berlina fra 1970) og klatrer en del. Har også to katter som trenger mye kos og tilsnakk.
Går det an å beskrive et slags litterært prosjekt?
– Om jeg har et prosjekt, så må det være å lage en lyrisk plattform som jeg kan arbeide med til et hvert tidspunkt. Jeg har sterk tro på sjangeren og på mulighetene poesien har til å beskrive erfaring som er gjenkjennbar og potensielt kan være med på å gi leseren en opplevelse av felleskap og oppdagelse. I bunn og grunn vil jeg vel skrive poesi som påvirker andre på den måten jeg blir påvirket av de poetene som betyr noe for meg.
– Hva leser du helst?
– Jeg er ganske altetende, men har en spesiell forkjærlighet for amerikansk og britisk modernisme. I romansammenheng så kan jeg trekke frem Djuna Barnes og Nabokov, og poetisk så blir jeg aldri ferdig med Pound og Charles Olson.
– Akademisk har jeg jobba mye med kinesisk og japansk poesi. Tror nok at jeg foretrekker metonymisk drevet poesi, om det går an å være så bastant. Så det jeg liker i Norge farges nok også av det.
– Hva med "smak" og profil i forlaget som du driver med Hjemås?
– I forlaget så jobber vi mye med ny amerikansk poesi, så jeg finner stadig nyskrevne ting jeg kicker på. Det er vanskelig å ikke bli påvirka av det.
– Hvor er det metonymiske i poesien din?
– Jeg ønsker å skrive en åpen type poesi, og kanskje syns jeg at metonymier er mer elegante. Men når jeg sier metonymisk, så mener jeg egentlig at den er inspirert av asiatisk diktning, og at for min del, så er det viktig at man skal kunne komme til poesien uten at man blir skremt bort av tungt metaforisk språk. Selv om jeg kanskje bruker referanser som er ikke er umiddelbare, om man ikke gidder å google dem, er det er viktig for meg å balansere leselighet og dybde. Så i min egen skriving så gjør jeg så godt jeg kan for å bygge på det William Carlos Williams kalte imaginasjon, da han kritiserte Eliots begrep om intuisjon. Jeg tror dette fremdeles er relevant. Her om dagen leste jeg opp i en lesesirkel på et lokalt bibliotek, og da måtte jeg forklare flere ganger at det som står der på siden er det som står der, så kanskje har jeg ikke lyktes ennå. Men det er lov å håpe!