NRK satte i sommer fokus på poesien. Kulturavdelingen engasjerte et ekspertpanel på tre: Marit Grøtta (UiO), Eirik Vassenden (UiB) og Trond Haugen fra Nasjonalbiblioteket valgte ut 100 dikt til en langliste. Diktene kommer også ut i en bok. Videre har en jury; Sigrid Bonde Tusvik, Marit Borkenhagen, Henrik Mestad, Herborg Kråkevik og Ellen Wisløff kortet listen ned til 30 dikt. NRKs lyttere og seere har så stemt fram seks finalister. Diktene ble presentert i en ramme av et større poesiformidlingsprogram i NRKs fem timer lange program Dikt og forbannet løgn. Det ble sendt direkte fra Litteraturhuset i Oslo den 18/9.
NRKs tidlige arbeid med serien falt samtidig med et arbeid som La Granada gjort for poesien: Tidsskriftet engasjerte poet og kunstnerisk leder i Norsk litteraturfestival Lillehammer, Mathias Samuelsen, og Kristian Wikborg Wiese til å kuratere kåringen av de beste 106 norske diktsamlingene, og kuratere en bok om kåringen og om diktsamlingene. Redaktørene og kuratorene kontaktet da norske forfattere og ba de nominere tre diktsamlinger hver. De som fikk flest stemmer ble med i boken, som også består av essays som forfatterne har skrevet om diktsamlingene.
Kåringene falt tett på hverandre i tid – som heldig er, skal man tolke uttalelsen til en av redaktørene for Granada-boken: “Slike kåringer bør komme ofte for å vise mangfoldet i en oversett sjanger. Det letter tilgangen til poesien og kan fungere som inspirasjon til videre lesning,” sier han til Dagsavisens Ane Nydal (27. juni i år). I samme artikkel forteller bokhandlere at sommerens to diktformidlingstiltak fikk folk til å se etter dikt: “Vi merker det ekstra godt etter at La Granadas nummer kom ut. Det har vi solgt masse av, og folk kommer tilbake og spør etter ulike diktsamlinger,” sier Maren Haneto ved Eldorado bokhandel.
Også anmeldere. “Lyrikkskandale” skriver Fredrik Wandrup, og skriver om boken som kommer etter kåringen og programmet: “De hundre beste norske diktene”. Wandrup kritiserer det eksluderende, og viser til de mange som ikke er på listen.
En generell kritikk er at det ikke er mulig å “konkurrere i dikt”. Mens La Granadas liste, som har en hel del underdogs og mindre kjente navn, får en del positiv tilbakemelding, blir NRKs liste kritisert både på sosiale medier og i aviser.
– Jeg er bare en uskyldig programleder i det hele, svarer Hans Olav Brenner. Han var et av ansiktene utad til progremmet, og gir kommentaren sin med et smil. Men det er sant, som han sier: For dette programmet har han en noe annen rolle enn i andre produksjoner. Brenner har lagd hele programmer selv. Men for dette er han ikke rette personen til å svare på de mer prinsipielle spørsmålene som går på NRK sin strategi og så videre. Men Brenner uttaler seg gjerne om det som har å gjøre med konkurransedelen av programmet:
– Slike konkurranser er tveeggede sverd. Konkurransen har en ekskluderende side. Noen blir utelatt. Men det gir også en dramaturgi til programmet. Den dobbeltheten har vi vært bevisste fra begynnelsen av, sier Brenner. Men dobbeltheten til tross: NRK valgte å gjøre det på den måten. Hva kan fungerende kulturredaktør i NRK, Arild Jonsjord, si om valget? Mye, faktisk. Her er intervju med Jonsjord, over flere e-poster, mens han er på et seminar i utlandet:
MK: Hva er bakgrunnen for ideen «Dikt og forbannet løgn»?
AJ: Vi tenkte at det var på tide at poesien skulle løftes litt, i Norge er det romaner som får absolutt mest oppmerksomhet.
MK: Min ønskedikter er borte fra P2, men er erstattet av ganske hyppige Diktafon. Etter etablering av priser øremerket poesien (f.eks Vindtornprisen), tildeling eller nominasjon til diktsamlinger i store litteraturpriser (Kritikerprisen (Hansen)), Brageprisen (Lillegraven), Nordisk råd
(Rimbreid) – og nye litteraturfestivaler og arrangementsrekker med særlig fokus på poesien: Er det fortsatt like mye av en sannhet, mener du?
AJ: På Tv har vi ikke vært så flinke til å løfte poesien i nyere tider. Og hvis du ser på hva som f.eks blir anmeldt i norske medier vil jeg nok si at romanen får svært stor plass, også her i NRK hvor anmeldelsene publiseres i Kulturnytt og Kulturhuset på P2 og hvert år har vi P2-lytternes romanpris hvor vi bruker mange sendetimer på de norske romanene. I «Verdt å lese» de siste årene har vi fokusert mest på noveller.
MK: Var det en konkret foranledning til programmet?
AJ: Neida, men hvorfor ikke like gjerne i 2016 som et annet år?
MK: Kan man spore ideen tilbake til én person?
AJ: Nei, som de fleste ideer er det flere som tenker sammen for å få til vellykkede prosjekter.
MK: Hvordan tenkte dere da dere kuraterte hele prosjektet?
AJ: At dette skulle bli et prosjekt som kunne nå ut til flest mulig og at enda flere skulle få et forhold til poesi. I NRKs Kulturstrategi står det at vi skal åpne smalere kulturyttrykk for å nå flere, dette mener vi er en del av den strategien.
MK: Hva var viktig?
AJ: At dette skulle være et prosjekt på alle plattformer, vi har laget 13 timer radio på P2, en rekke nettartikler, vi har fått gitt ut en bok med de 100 diktene og altså 5 timers tv-sending. Og at vi ville at folke skulle bli engasjerte, det klarte vi ved avstemninger gjennom sommeren, instagram-konkurranse om å billedlegge temaer.
MK: Hvem var målgruppen(e)?
AJ: Vi har en kulturstrategi i NRK hvor vi etterstreber å åpne smale kulturuttrykk for en bredere målgruppe, så vi har ikke laget dette for utelukkende å nå de som allerede er svært interesserte.
MK: Hvordan opplever dere selv gjennomføringen av det hele?
AJ: Vi har fått svært mye positiv respons. Det kom veldig mange god-ord i meldinger underveis i tv-sendingen som «Aldri har jeg elsket NRK mer enn i kveld», «I kveld fortjener NRK selv et dikt» og «årets best tv-program».
MK: Kommer dere til å gjenta det?
AJ: Vi kommer i hvert fall til å lage flere eventer, om det blir om og med poesi får vi jo komme tilbake til, men forslaget om en kveld med dikt utelukkende fra etter år 2000 er kommet som innspill fra både en poet og litteraturkritiker. Kanskje da «Nyere dikt & forbannet løgn» i 2020? 🙂
MK: Du har skrevet noe om ansvaret NRK har som allmennkringkasteren. Men hva med mulighetene: Hva gjør denne posisjonen med NRKs mulighet til å lage “poetenes poesiprogram”?
AJ: Jeg er litt usikker på hva du mener med «poetenes poesiprogram». Hvis du mener et program poetene selv ville elsket å se på, vil jeg nok si at det er en for smal målgruppe å lage et event for, det er denne målsettingen da med å åpne smalere kulturuttrykk for flere.
Noe som var gøy underveis i sendingen var blant annet at det kom inn utrolig mange dikt fra folk som tok oppfordringen og skrev selv, så engasjementet var stort. Vi hadde laget enqueter fra byer rundt om i Norge hvor vi ba folk si hvilket ord de ville ha med hvis de skulle skrevet et dikt. Inviterte poeter gjorde det på tv, mange folk flest gjorde det samme foran tv’n.
MK: Ja, jeg tenkte i de baner. Jeg tenkte et program som i seg selv hadde noe av det åpne og poetiske i formen, altså rammene rundt opplesningene og det andre innholdet. For det har jo vært noe kritikk i sosiale medier av programmet. Én dikter postet: “NRKs diktdirektesending i anledning den allerede meningsløse diktkåringen må være det absolutt verste jeg noensinne har sett i norsk rikskringkastings historie. Kanskje med unntak av Merete Trøans fremføring av «Visjoner» i den internasjonale Melodi Grand Prix-finalen i 1992.” Andre følger opp og kaller det “et forflatet program om poesi”, og skriver “Det er jo merkelig at en så stor institusjon som NRK ikke er i stand til å stille grunnleggende spørsmål om hvordan å lage god TV.
Hvis man tenker hva fem timer med poesi på TV kunne ha vært, da klikker det helt i hue mitt. Jeg tror i det hele tatt en hvilken som helst middelmådig samtidspoet som konsulent ville redda kvelden.”
AJ: Stakkars Merete Trøan da, det var jo dårlig gjort å trekke henne inn i dette.
MK: Det var imidlertid en halvoffentlig kommentar, publisert gjennom en privat facebook-profil.
AJ: Kritikk fra en del samtidspoeter er helt fint, men jeg vil si 99% av alle meldinger som kom inn under og etter sendingen var svært positive, så den vanlige tv-seere og poeter hadde kanskje et svært ulikt utgangspunkt og forhåpninger til hva en slik kveld kunne bli? Vi håpet jo egentlig at de fleste ville finne noe de likte i løpet av 5 timer, men vi forventet jo heller ikke at noen skulle se 5 timer non-stop. (Noe det viste seg at en del faktisk gjorde). Vi fikk inn meldinger som «- Aldri har jeg elsket NRK høyere enn i kveld» og «Dette er NRK på sitt beste», så noe har vi nok fått til med dette eventet.
MK: Vurderte dere en mer moderne og/ eller poetisk form på arrangementet?
AJ: Vi kunne laget en sakte-tv-kveld med opplesning etter opplesning av poesi, uten intervjuer eller musikkinnslag, men da ville vi muligens bare nådd ut til dem som uansett har et nært forhold til dikt.
MK: Som allmennkringkaster og potensielt meningsdannende på mange:
Tenker du at NRK har et særlig ansvar når dere kårer “det beste norske diktet gjennom tidene”?
AJ: Nei, jeg synes ikke noe ansvar for kåringer, men jeg mener mye av oppmerksomheten vi fikk var pga denne kåringen, det er jo en uhøytidlig kåring, andre lager andre kåringer og får andre vinnere.
MK: Brenner nevnte konkurransens dramaturgi, og at det var en av grunnene til at dette ble valgt som ramme for programmet og arrangementet. Du skriver at dere kunne ha valgt “sakte-TV”-formen, men at det muligens bare nådde de som allerede har et nært forhold til dikt.
Men det finnes jo noe i mellom. Og tror du ikke dikt og dikterne ville være innhold nok for å engasjere en gjennomsnittlig litteraturinteressert norsk seer? Hurtigrutens lei, strikking, ved osv engasjerte mange!
AJ: Vi hadde en del gjester som var til stede, ble intervjuet og leste på direkten, som Erlend O Nødtvedt, Gro Dahle, Inger Elisabeth Hansen, Torgeir Schjerven og Ruth Lillegraven, så jeg vil si vi hadde dikt og dikterne som en stor del av kvelden, men igjen, jeg tror ikke det ville fungert med bare den formen i 5 timer. Og vi lot Lars Saabye Christensen lese til musikk, vi lot Amina Sewali tonestte Andre Bjerke og Jon Fosse, vi etterstrebet stor variasjon. Og fra arkivet hentet vi frem mange av de store dikterne som ikke er her lenger, så jeg vil si folk fikk mye opplest poesi, også blant annet gjennom Kulturministeren, Kringkastingssjefen og Kronprinsessen som leste sine favorittdikt.
MK: De som kritiserer formen: Har de fått for mye, uten å få helt med seg at de får diktene og dikterne – også, og i tillegg denne rammen av konkurranse?
AJ: Ja, det er mulig konkurranseaspektet på forhånd får så vidt stor plass at noen trodde alle de 5 timene bare skulle handle om det. Og for å rettferdiggjøre kåringen med et poeng til: Den siste timen var den mest sette i løpet av sendingen, hele 200.000 var innom da, mulig mange av dem var nysgjerrige på hvilket dikt som skulle vinne?