Aktuell debatt

Strømme-debatten: Lytt-så-mye-du-vil-modellen bør skrotes!

“La Storytel og Fabel dø, og finn på noe nytt!” Slik lyder konklusjonen til Klassekampens Bjørn Ivar Fyksen i debatten om strømmetjenestene.

Av Bjørn Ivar Fyksen, Klassekampen

Kommentaren sto først på trykk i Bokmagasinet i Klassekampen 16. januar 2021.

Vi som leser bokbransjenyheter, har lenge hørt om «stor vekst i lydbokmarkedet». Lydbok­økonomien er plutselig blitt viktig, ikke minst hvis det er slik at lydbokmarkedet spiser av markedet for papirboka. Litteratur-Norge trenger inntekter.

Det springende punkt i lydbokdiskusjonen er strømming, altså abonnementstjenestene, som Fabel og Storytel (som er de største i Norge), der du for 179 kroner i måneden kan høre så mange bøker du vil. Jeg har med det som utgangspunkt forsøkt å fuske litt i økonomifaget, og jeg får ikke noe fornuftig regnestykke til å gå opp.

Forfatterforeningene og forleggerne har i lengre tid forhandlet om forfatternes andel av veksten i strømmemarkedet, og de kan komme til å lande på en foreløpig avtale de nærmeste ukene. Torsdag meldte Bok365 at den svenske tjenesten Nextory vil etablere seg i Norge, og økt konkurranse gjør det desto viktigere å temme markedet med en normalkontrakt som sikrer at lavest mulig forfattergodtgjørelse ikke blir et konkurransefortrinn.

For forfatterne er det viktig å få hevet minimumsbetalingen per strømmet tittel, som i dag er på ti kroner. For en solgt pocketbok – som er det naturlige å sammenligne med, siden nye fullprisbøker på grunn av fastprisperioden ikke blir tilbudt i lydabonnementene – varierer betalingen et sted i spennet 12–18 kroner, og det er antagelig dit forfatterne ønsker seg.

Denne minimumsbetalingen er viktig. Spotify-modellen, som musikkbransjen er blitt utsatt for, ville vært døden for norsk litteratur. Der deles den delen av abonnementsinntektene som går til rettighetshaverne, på det totale antallet avspillinger av alle låter i hele tjenesten.  Det er ingen minimumsgodtgjørelse, og i praksis får en rettighetshaver omkring 35 øre for et gjennomspilt album på Spotify. 

Imidlertid er det nettopp minstesummen som gjør den norske lydbokmodellen potensielt uhåndterlig. La oss si at man fikk en bråte abonnementer med barn som virkelig sluker lydbøker. Én lydbok à femti minutter om dagen er fullt mulig å tenke seg –  ti kroner per avspilling gir da en forfattergodtgjørelse på 300 kroner i måneden, 120 mer enn det abonnementet koster. Og forlagene og tjenestene vil vel helst også ha sitt.

Her ligger det kime til splid også mellom forfattergrupper. En nokså vanlig roman for voksne er som lydbok 12–20 timer lang, men betalingen er den samme. Det har vært snakket om å betale per strømmet time i stedet, og det ville barnebokforfatterne tape stort på.

Jeg ser bare to løsninger: Den første tar Sigmund Løvåsen og Anne Oterholm – begge tidligere ledere av Forfatterforeningen – til orde for i VG 24. oktober: Rigg strømmetjenestene på nytt. Regn ut hvilken sum per avspilling som trengs for å gi en sunn økonomi for både forfatter og forlag, og sett abonnementsprisen ut fra det.

Dét kan fort bli så dyrt at abonnentene faller fra, og inntil noen viser fram prognoser og regnestykker som viser noe annet, er jeg overbevist om at hele abonnementskonseptet bør skrotes. Det er ikke levedyktig i et så lite marked som Litteratur-Norge. Saken er jo at for strømmetjenestene og forlagene ville det beste være om folk ikke hørte på særlig mange lydbøker – bare nok til at de gidder å forlenge abonnementet. Inntekten per abonnent er den samme uansett. Storlyttere gir forfatterne mer, forlagene mindre. Et slikt system oppfordrer ikke akkurat til litteraturformidling.

Den andre løsningen ble i fjor valgt av Penguin Random House, verdens største forlagshus: De trakk alle sine bøker fra lytt-så-mye-du-vil-tjenestene. Mitt forslag: Gjør det samme her, la Storytel og Fabel dø, og finn på noe nytt. Eller noe gammelt, som for eksempel å selge lydfiler til stykkpris – dere vet, sånn man gjør med bøker.

bjorn.ivar.fyksen@klassekampen.no