Statssekretær Odin Adelsten Aunan Bohmann – som representerte kulturministeren som måtte melde forfall – innledet med å si at bokloven skal være for leserne og vanlig folk, og at den skal gjøre mangfoldig litteratur tilgjengelig i hele landet. Loven skal være treffsikker og fungere over tid.
Han understreket at man underveis i arbeidet også skal ha en gjennomgang av hele det litteraturpolitiske virkemiddelapparatet. Dette er viktig, påpekte statssekretæren, fordi bøker er nøkkelen til kritisk refleksjon og utforskertrang. Leselysten skal økes, og tilgang til gode lesemuligheter er en viktig forutsetning. Han var bekymret fordi vi leser mindre. Han minnet om at lesernes interesse favner bredt, og at vi ikke bare kan stå igjen med bestselgerne. Boklov, påpekte han, er et vanlig virkemiddel i Europa. Han understreket at det ikke bare er å ta den gamle loven opp av skuffen. Mye har skjedd i bransjen og markedet siden 2013.
Fra forfattersiden var Olaug Nilssen invitert til å komme med innspill om viktigheten av boklov. Her er hennes innlegg i sin helhet:
Som forfattar er eg ikkje berre glad i å lese, eg ser også på det som ei nødvendigheit. Eg vil vite kva kollegaene mine skriv, både for å vere informert og for å kunne bli inspirert. Nett no les eg Selma Lønning Aarøs bok Privatlivets fred som e-bok og Steffen Kvernelands Brillegeit som bok, og så høyrer eg Thure Erik Lunds Identitet og Carl Frode Tillers Flukt på lydbøker. Alle desse bøkene har eg kjøpt og betalt, Flukt har eg kjøpt i to format. Og eg seier ikkje dette for å demonstrere at eg har råd til å kjøpe så mange bøker eg vil, eg seier det fordi eg er opptatt av at kollegaene mine skal få skikkeleg betalt for arbeidet dei har gjort. Det vil eg nemleg gjerne ha sjølv.
Som familiemor med alminnelege økonomiske forpliktelsar, er det ikkje noko alternativ for meg å leve utan skikkeleg inntekt. Det medfører at eg jobbar mykje med utanomlitterær verksemd i år utan stipend. Eg ser ikkje med utelukkande vonde auge på dette, ettersom eg meiner at det er ein styrke for ein forfattar å ha yrkeserfaring. Dei siste åra har eg først og fremst hatt inntekt frå å turnere med bokbad og føredrag, noko som på mange måtar er gjevande, men som også er slitsamt. Dessutan ser eg det ikkje som utelukkande positivt at litteraturformidlinga skal vere meir inntektsbringande enn litteraturen. Og så er det opplagt at det ikkje er alle forfattarar som kan ha inntekt på den måten, både fordi det ikkje er marknad for dette for alle, og fordi det ikkje er alle som meistrar den forma. Ein kan godt utfordre seg sjølv, men det burde vere nok å meistre å skrive gode bøker. Det burde vere nok til å skaffe ei inntekt til å leve av.
For meg er ikkje den digitale utviklinga negativ. Eg synes det er supert at litteratur blir enklare tilgjengeleg både som e-bok og som lydbok. Eg er som regel ikkje avhengig av å ha ei bok på papir, for å oppnå ei bestemt kjensle eller ein bestemt tilstand av heilagt lesemodus. Derimot synes eg det er godt at eg enkelt kan byte ut sosiale medier og nettaviser på mobilen med e-bøker og lydbøker. Lydbøker kan ein dessutan høyre på når ein gjer andre oppgåver, som å køyre bil, lage middag eller brette klede, og eg har gått mange turar med lydbøker på øyret, slik at eg til dømes veit veldig godt akkurat kvar eg går då eg høyrte Geir Gulliksens kjente handmelkingsscene frå romanen Se på oss nå. Kvar gong eg er akkurat der, tenkjer eg på den scena. Det kan vere den scena uansett hadde brent seg fast i minnet, men etter å ha høyrt boka som lydbok, slepper eg i alle fall ikkje unna.
Eg er som de forstår sterk tilhengar av lydbøker. Nei då, det er ikkje det same å lytte som å lese, men for nokre av oss er kvantitet også viktig, og lydboka gir ein muligheit til å følgje godt med. Men det kan ikkje vere gratis. Det kan ikkje vere strøymetenestene som tener pengar på mitt åndsverk, og heller ikkje på Thure Erik Lund sitt åndsverk. Romanen Identitet kjem til å ta meg over 20 timars lytting, og har såleis tatt Thure Erik Lund over tjue timars innspeling, etter først å ha skrive romanen, utan at eg veit kor lang tid han brukte på det. Dessutan var det langt frå opplagt at Identitet var ein roman eg skulle kunne finne tilgjengeleg som lydbok. Rett nok var det ein roman som blei anmeldt i fleire aviser, og rett nok er Thure Erik Lund ein forfattar som media interesserer seg for, men han er likevel ein forfattar som ikkje når dei breie massene. Då eg oppdaga i 2018 at boka var tilgjengeleg som lydbok, blei eg så positivt overraska at eg straks kjøpte den og lasta den ned. At det har tatt meg nokre år å begynne å lytte, kjem av at det er ein svær bøyg å starte på ei lydbok som ein veit skal vare over 20 timar. Ein annan gong knelte mobilen min då eg prøvde å laste ned Johan Harstads Max, Mischa & Tetoffensiven, på saftige 46 timar.
Som forbrukar, forfattar og kollega, vil eg unngå å strøyme lydbøker, av omsyn til forfattarøkonomien. At lydbøker og e-bøker også skal kunne vere tilgjengeleg gjennom bibliotekordningane, er også viktig, men heller ikkje det må gå ut over forfattarøkonomien. For meg er det altså viktig at forfattarar har gode og faste avtaler som sikrar at vi får betalt for bøkene våre uansett kva format dei kjem ut i.
Forlegger Per Nordanger, forlagssjef i Spartacus Forlag, har lang erfaring etter 30 år i bransjen som leder av et mellomstort forlag for allmenn sakprosa. Han trakk frem perspektiver som er viktige for småforleggere, men understreket at det er en felles interesse i å sikre litteraturen plass i jungelen av medieinnhold. Videre minnet han om at dette måtte være lov for litteraturen, ikke for aktørene. Nordanger pekte på fem utfordringer fremover:
1. Mediesituasjonen. Det er vanskeligere enn før å få bokomtaler og presse.
2. Handelsvilkår. Rabatt til bokhandel øker og krav om såkalt «joint marketing» sliter på marginene.
3. Salgskanaler. Bokhandlerlandskapet har gått fra seks til to kjeder. Det mye viktigere, og samtidig vanskeligere, å bli kjøpt inn av kjedene.
4. Prisutvikling. Skulle bøker hatt samme prisnivå som for 20 år siden, ville de ikke vært mulig å få solgt. Bøker er blitt billigere.
5. Digitalisering av lyd. Krever betydelig investering som er vanskelig for små forlag.
Bokhandler Åshild Vere Jacobsen, Norli Farsund, innledet med å si at de 500 bokhandlene vi har i Norge i dag, ikke har kommet av seg selv. De er et resultat av en villet politikk. En politikk som har fungert. Hun trakk spesielt frem ordningen med litteraturabonnement som veldig effektivt for å sikre bredden av litteraturen rundt i landet. Hun imøteså en lov som ville gjelde for alle, slik at ikke enkelt forlag kunne velge å stå utenfor. Hun ønsker seg en enkel lov, med fastpris for alle format. Fastprisperioden må være minst like lang som i dag, og sluttkunde-rabatten på 12,5 prosent bør fjernes. Den er bare forvirrende. Hun advarte mot å regulere innkjøpsbetingelser. Loven må videre ta hensyn til alle aktører og ulike forretningsmodeller. Hun avsluttet med å fortelle om hvilket ansvar hun følte som lokalbokhandler i et lite lokalsamfunn. Hun skal gi folk de bøkene de vil ha, men også de som de ikke vet at de vil ha.
Håkon Havik, administrerende direktør Storytel Norge, holdt en innledning på vegne av strømmetjenestene i Norge. Han gikk rett på sak, og sa han syntes strømmetjenestene klarer seg med backlist. Lytterne kan vente en fastprisperiode til bøkene blir tilgjengelig i tjenesten. Han var også innom normalkontraktene og pekte på at det norske systemet var unikt. Men denne modellen gjør også at strømmetjenesten tar all risikoen, sa han. Hvis antall lyttinger øker, uten at antall abonnementer øker, renner pengene ut. Derfor vil han at strømmetjenestene er ansvarlig for eget innhold. Eventuelt kan alle pålegges å ha kulturfondbøkene. Han orienterte også forsamlingen om at Storytel har tatt en valg når det gjelder format: Tjenesten skal kun inneholde lydbøker som er basert på tidligere trykte bøker.
Bibliotekene var representert ved Leikny Haga Indergaard, biblioteksjef Bergen offentlige bibliotek. Hun syntes at Norge har verdens beste litteraturpolitikk. Bibliotekene er forlagenes markedsføringskanal. Haga Indregaards viktigste budskap var at skaffeplikten også må gjelde bibliotek, og den må dekke alt innhold og alle formater. Hun har store forventninger til en ny boklov og håper det kommer til en enighet som gir bibliotekene tilgang til e-lydbøker. Dette handler om ny stemmer som skal ut, og det må folkebibliotekene ta del i. Folkebibliotekene skal ikke være noe bok-museum.
Litteraturkritiker Bernhard Ellefsen i Morgenbladet innledet på vegne av leserne. Ellefsen innledet med å si at virkemiddelapparatet har hatt betydning for hva som leses. Samtidig pekte han på liberaliseringen bransjen har stått i, og var usikker på regulering var det viktigste videre – fra et leserperspektiv. Det som angår leseren foregår utenfor regelverket. Og skal leseren og litteraturen være i sentrum, kan vi ikke ha bibliotek på sparebluss. Han pekte også at det viktig å starte tidlig, og at man spesielt må se på det som skjer i skolen rundt lesing og skjermbruk. Han sa også at det var viktig at departementet la godt til rette og lot være å ødelegge. Og som et eksempel på det siste viste han til hvordan bokklubbene hadde bli redusert til institusjon for Røros-pledd og Mummikopper etter behandling av moderniseringsdepartementet.
Aslak Sira Myhre avsluttet med å si noen ord om veien videre. I førte omgang er dette en internutredning i Kulturdepartementet. Deretter vil det komme et lovforslag. På spørsmål om når kulturministeren ønsket lovforslaget, var svaret: Når den er god.
Loven skal vi virke de neste 10-20-30 årene, sa Sira Myhre. Han minnet om at de i mandatet er bedt om å se på hele virkemiddelapparatet. Det første som skjer er at alle aktører inviteres til lyttemøter i departementet, der aktørene skal prate og utrederne lytte. De vil også se på rapporter, både interne, aktørenes samt den nylige Menon-rapporten om bokmarkedet.
Les bok365s omtale av arrangementet her:
Her er noen billedglimt fra seansen:
Olaug Nilssen ga sin blomsterbukett videre til Forfatterforeningen, så her kommer et bilde av den:
