Denne teksten er skrevet av forfatter og litteraturkritiker Tor Eystein Øverås. Dag Solstad døde av hjertestans fredag 14. mars og bisettes fra Oslo domkirke 1. april klokken 12.
*
Dagen etter vi fikk meldingen om at Dag Solstad var død, havnet jeg i en heftig sms-utveksling med en skattet kollega, tastingen pågikk utover natta, og det var min venn som begynte. Han skrev at «Jeg tror den beste beskrivelsen jeg kan gi om mitt manglende forhold til Solstad, er at han mangler MUSIKALITET i språket. Han er fantastisk på detaljer, men får det ikke omsatt i språk. Tekstene hans synger IKKE.» Jeg svarte i kjapp rekkefølge at «Der er vi enormt uenige» etterfulgt av «Det er nettopp musikalitet han besitter» før jeg provoserende slang på at «Jon Fosse er monoton i sammenligning» og avsluttet første runde i ringen med at «Der Fosse safer og kjører i samme spor tar Solstad sjanser hele tiden.»
Okei, de påstandene om Fosse var kanskje i drøyeste laget, men i debatter som denne trenger man motsetninger for å tenke, og hermed var de innført. Dessuten skal Jon Fosse ha æren for å ha introdusert meg for Dag Solstad. Det skjedde på Skrivekunstakademiet i Bergen høsten 1989, dit jeg hadde kommet nordfra som en blank 21-åring, særlig var jeg blank på norsk samtidslitteratur, og helt blank var jeg på modernistisk norsk samtidslitteratur. Vi hadde jo begynt å lese litt litteratur på gymnaset der oppe i Nord-Norge, ja, på ungdomsskolen leste vi også, men vi leste de store amerikanerne, en og annen fransk eksistensialist, russerne selvfølgelig – Dag Solstad betraktet vi nedlatende som en norsk bokklubbforfatter, og romaner om AKP-ml, det gadd vi bare ikke. Solstad hadde dette året, 1989, fått Nordisk råds litteraturpris for sin siste gjennomskrivning av revolusjonsårene, den het Roman 1987. Og det var nettopp der, i Roman 1987, Jon Fosse gikk inn når han snakket til og med oss om Solstad, for heller ikke Fosse var så interessert i ml-bevegelsen, men Dag Solstad hadde stemme, litterær stemme, det kunne virke underordnet hva han skrev om, for uansett hva han skrev om, forvandlet han det i kraft av sin litterære stemme til stor litteratur. Jeg tok agnet, og ble hengende. Jeg ga Fosse rett, og han hadde rett. Ikke nødvendigvis helt i det med stemmen, men i det å se tvers igjennom en roman, og det romanen handlet om, komme under overflaten, forbi «stoffet», for å få grep om hvordan forfatteren skrev om det han skrev om, hva romanen forsøkte å gjøre som kunstverk, og hvorfor den var kunst.
Dag Solstad var virkelig kunstner. Det var han i kraft av sin kompromissløshet, og fordi han brukte romanen til å tenke med. Det var gjennom romaner Solstad forsto seg selv og verden, både å skrive dem og å lese dem. Han utforsket grensene for hva en roman kunne være, og hvordan den kunne si noe om livet, på bare den måten en roman kunne, «det uoppløselige episke element». Og i dette var Solstad en praktiker. Han var i høyeste grad en roman-tenker, men han var ikke en roman-teoretiker. Dette er et viktig skille.
Jeg husker så godt da Solstad kom til oss på Skrivekunstakademiet, jeg tror det må ha vært våren 1990, våre klasseforstandere Jon Fosse og Ragnar Hovland hadde gitt ham i oppdrag å være hovedlærer i prosa for vårt kull. Det er sikkert mange som tenker, og mange har spurt meg: Solstad som skrivelærer? Er det mulig? Hvordan kan dette mumlende, distré og ofte muntlig usammenhengende vesenet undervise? Faktum er at Solstad kom inn som et friskt pust utenfra, og han kom nettopp som praktiker, der vi hadde sittet hele vinteren og viklet oss inn i teorier om skrift og stemme og lest Derrida og Blanchot. Solstad leste tekstene våre, og det hadde han gjort, han sluntret ikke unna, og da han tok en øl med oss om kveldene, husker jeg hvor forbløffende nøye han var med hvor mange halvlitere han kunne drikke, hvis han skulle være i stand til å undervise dagen etter. I to uker hadde vi Dag Solstad for oss selv, som leser og kritiker av våre prosaforsøk. Han stilte enkle spørsmål som: Hvorfor skriver du om dette? Er du sikker på at det er dette du skal skrive om? Hvorfor bruker du disse navnene? Dette fungerer. Dette fungerer ikke. Hvorfor velger du å la fortellingen bevege seg videre i denne retningen? Kan du velge annerledes? Dette er for langt. Her slipper du fascinasjonen din altfor tidlig – du kan få langt mer ut av den. Og så videre. Ingen teoretisering. En av oss, apropos teoretisering, jeg husker ikke hvem, kanskje var det jeg, kanskje var det Øyvind Rimbereid, spurte hva Solstad syntes om Atle Kittangs artikkel om og analyse av Gymnaslærer Pedersen, som flere av oss hadde lest, og syntes var briljant. Så mye Atle Kittang fant i den romanen! Så mange sammenhenger og forbindelser og skjulte betydninger! Hva syntes Solstad selv? Jo, jo, mumlet Solstad, og virket imponert han også, før han tenkte seg om, sa: Men jeg jobber ikke sånn!
Den kommentaren har jeg aldri glemt. Jeg tolket den slik: Når Solstad skriver «tenker» han verden gjennom romanen han skriver og skaper de uforglemmelige og slående scenene denne romanen er full av. Men Solstad har ikke nødvendigvis selv lagt inn at scenene og opptrinnene skal bety sånn og dette sånn osv. Han følger sin intuisjon, og det han flere ganger har kalt sin velsignede naivitet, og han komponerer, og han vet hvordan han vil romanen skal være før han til slutt sender den fra seg, men leserne leser ikke nødvendigvis den teksten Solstad mener han har diktet fram i sin visjon. Kittang kan lese inn et vell av betydninger i romanen, tolkningsmuligheter, fordi scenene er så rike, har så mange lag, og ikke minst det tolkningsrommet som oppstår med alle scenene lagt sammen til romanens helhet. Solstad har tenkt ut romanen, scenisk, han har skrevet den fram, prøvd å forstå den politiske vekkelsen han selv har vært med på, gjennom å skrive en roman om den, men fordi han er den romanforfatteren han er, den dikteren han er, så makter han å skape rom og haller av betydning lesere og forskere kan vandre i, fortsette å vandre i, og hver gang se og forstå noe nytt i. Men det de ser og forstår har ikke nødvendigvis Solstad sett for seg at de kom til å se eller forstå.
Da jeg året etter begynte på litteraturvitenskap, og raskt kom i opposisjon til faget, slik jeg også hadde vært i opposisjon på Skrivekunstakademiet, uten at jeg helt vet hva all denne motstanden førte til, skulle Solstads utbrudd «men jeg jobber ikke sånn!» få stor relevans. For det å skrive romaner er noe helt annet enn å tolke dem. Når du skriver er du praktiker – når du tolker er du teoretiker. Og jeg var ikke interessert i å tolke. Jeg ville skrive. For meg innebar teoriene stort sett en slags forstyrrelse i skrivingen. Jeg følte jeg var på feil fag. Men jeg ble der. I sju år. Til jeg var cand. philol.
Georg Johannesen, som også besøkte oss på Skrivekunstakademiet, sa en gang, og kanskje var det da, at Olav H. Hauge hele livet egentlig bare skrev på to bøker, den ene boka var hans egne dikt, den andre boka var hans gjendiktninger av andre diktere. Noe lignende kan man si om Dag Solstad. Også Solstad skrev egentlig hele tiden på to bøker, eller langs to spor: sine romaner, som i perioder, kanskje særlig på 1980- og 1990-tallet, kunne være varianter over en og samme roman, en roman han skrev om og om igjen, men også alle refleksjonene han gjorde seg rundt romanen og romankunsten, i de mange artiklene og essayene han skrev, det vi kan kalle kommentarsporet. Men også i tenkningen rundt det han driver på med, skrive romaner, er han praktiker, på ingen måte teoretiker. For Solstad er og betyr romanen omtrent alt, og det sier han et sted rett ut, da han sier at etter at faren døde, så har han ikke vært seg selv, altså mennesket Dag Solstad, han har vært forfatteren Dag Solstad. Han har vært ute på et oppdrag. Romanen har vært meningen med livet.
Etter som tiden og årene går, og særlig som de siste årene går, med et tempo og en akselerasjon som gjør at den 400 år lange europeiske romantradisjonen Solstad står i en dag kan vise seg som en historisk parentes, blir Solstads egne romaner bare mer og mer umistelige. Dette skyldes motstanden og kompromissløsheten i dem. Solstad foraktet det tilpasningsdyktige, det glatte, det smiskende. Han foraktet markedet og kapitalismen. Romanen var bærer av det menneskelige og fullstendig unyttig utover det den var i seg selv. Romanen hadde ingen andre mål enn å være den romanen den var. I romanene han skrev nektet Solstad å følge spillereglene – han brøt dem hele tiden. Ikke engang skrivereglene brydde han seg om! Og dette er helt i pakt med romankunsten – slik Milan Kundera og utallige andre har reflektert over den. Det finnes ingen regler for en roman. En roman kan ta opp i seg alle andre sjangere, den kan inneholde dikt, essay, sanger, noveller, drama, artikler, avhandling og så videre – men ingen av disse sjangrene kan ta opp i seg romanen. Det er flere tiår siden Solstad startet sin krig med tidsånden, men han kunne knapt ha vært mer ute av takt med tiden, idet han selv 14. mars 2025 gikk ut av tiden. I strømmingens tidsalder er romanene, ja, nettopp, strømlinjeformet. De er sjablonger, kopier, «produkter» med målgrupper og du anbefales å lese en ny roman fordi den ligner på den forrige du leste! «Vi tror du vil elske den!»
For Solstad var det å skrive romaner vanskelig. Han led ikke av skrivekløe, som han sa. Romanene måtte «graves ut», som den om Armand V., som ikke engang lot seg grave ut, men ble «fotnoter til en uutgravd roman». Han ertet på seg lesere og kritikere fordi han på side etter side skildret skøyteløp med rundetider i Roman 1987, og ikke minst for det mange betraktet som helt formålsløse byvandringer i Berlin og Sandefjord-romanen 16.07.41: «Holder han oss for narr?». Etter min mening overhodet ikke, i forfatterskapets kanskje mest bevegende roman. Men da han i 2013 i bibelsk stil utga 400 sider med morsslektens slektstavler 27 generasjoner tilbake, takket selv noen av hans mest trofaste tilhengere for seg. Han falt i unåde hos kritikerne, og det gjorde jeg selv også, etter at jeg forsvarte ham mot kritikerne, som den gangen var mine kolleger. Og jeg kan bare si: Tiden leger ikke alle sår.
Ja, Solstad gravde ut romaner, men samtidig skrev han dem med en indre jubel, og selv om noen kjedet seg gjennom skøyterunder og slektstavler i indre Telemark, så gjorde ikke jeg og mange andre det. Det er flere ting som er spennende med Solstads karriere. Han er så dobbel. For mens han på den ene siden gir inntrykk av å gi leseren fingeren, bryte forventninger, la romanen ta merkverdige veier, for mange opplevd som sidespor, så var han veldig klar over, at god litteratur skal – må! – fange leseren. Solstad kan selvbevisst si at han ikke tenker på leseren når han skriver, og det kan vel være sant, men likevel skriver han for en indre leser, om ikke annet for seg selv som leser, og det har han gjort hele livet. Dette kommer fram i den siste artikkelsamlingen han rakk å gi ut, i 2021, der han forteller om da han som tenåring leste Pan av Knut Hamsun og ville bli forfatter for å skrive bøker som skulle gjøre like sterkt inntrykk på leseren som Pan hadde gjort på ham. En sjelden innrømmelse. Solstad visste hvordan litteratur virker.
Han kunne være underholdende, som i Gymnaslærer Pedersen. Også som intervjuobjekt hadde han stor attraksjonskraft, der han leverte idiosynkratiske analyser og sterke meninger tuftet på svogerforskning og engangsopplevelser. Hele land kunne få sitt pass påskrevet etter en dags besøk. Solstad kunne være medrivende, og var det fra første roman, Irr! Grønt!, og enda mer fra neste, Arild Asnes, 1970, med sine suggererende setninger om togene i Europa på åpningssidene. Og så hadde han denne negative auraen, som vi liker så godt. Han hadde «negativ karisma», ble det sagt. Han skrev dystrere og dystrere romaner, og fikk flere og flere lesere. Det leder meg til et annet særtrekk ved forfatterskapet: epokene i det, hvordan han ikke er redd for å legge en tilnærming bak seg og åpne for en ny, fornye seg. Rollespillet på 1960-tallet, sosialrealismen i det politiske tiåret på 1970-tallet, «oppgjøret» med den politiske vekkelsen på 1980-tallet (der Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige fra 1984 kanskje er et frampek mot det som skulle komme på 1990-tallet). For på 1990-tallet, nærmere bestemt i 1992, skjedde det største skiftet i forfatterskapet, og da var jeg virkelig solgt. I 1992 ga Solstad ut en tynn roman, Ellevte roman, bok atten, et dystert og fortettet drama fra Kongsberg, og med to års mellomrom fortsatte han med disse ibsenske romanene, Genanse og verdighet fulgte i 1994, Professor Andersens natt i 1996, T. Singer i 1999. Om sistnevnte roman sa han senere at «mitt forfatterskap endte med T. Singer». Det er jo ikke bokstavelig sant, men kanskje er det sant likevel. Det som nå følger, på 2000-tallet, er et nytt skifte, mot det selvbiografiske, og romanene han skriver herfra og ut kan forstås som vedheng eller fotnoter eller forklaringer eller etterspill til det romanforfatterskapet som ble avsluttet i 1999. I 16.07.41 skriver han om seg selv og nærmer seg for første gang barndommen i Sandefjord, Armand V. er ikke en roman, men fotnotene til en uskrevet roman, 17. roman er en fortsettelse av Ellevte roman, bok atten, Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896 er morsslekten forklart og i 2019 følger tredje og siste roman om Bjørn Hansen fra Kongsberg-romanene. I en litt åpen tolkning kan man forstå alle disse utgivelsene som randbemerkninger eller mulige «nøkler» til det forfatterskapet som altså tok slutt med T. Singer i 1999. Og den romanutgivelsen fra Solstad som bebudes til høsten, det håndskrevne manuskriptet: Handler ikke det om barndommen?
Takk for kompromissløsheten, Dag Solstad.
Tor Eystein Øverås