Da Lars Haga Raavland fikk vite at han måtte vente en uke med dikt, at Øyvind Rimbereid hadde gitt et dikt, da utbrøt unggutten Rimbereid, sjælveste høvdingen!
– Kan du utdype det?
– Nei, jeg skal ikke påstå at jeg mener så mye med det, men klart Rimbereid er god, en av de beste poetene nå for tida, og han er holdt frem som et forbilde av mange unge lyrikere nå i høst.
– Han har vært skrivelæreren din på Skrivekunstakademiet i Hordaland. Hva fikk du ut av den utdannelsen?
– Skriveutdanninga har vært bra den, det fineste jeg har fått ut av det er kanskje enda større respekt for litteraturen, en nødvendig respekt. Så er det klart det hjelper å finne folk å prate og å tenke høyt om litteratur med. Og videre: at det hele tiden er forbanna masse mer å lære, hele tida, heldigvis!
– Du har gitt et dikt som er en del av et større arbeid om skogen og vinteren. Hvordan det ble til?
– Dette diktet ble skrevet mens jeg satt ved arbeidsplassen min i stua. Jeg er fra Fredrikstad, men bor i Bergen som jeg har gjort i de siste 4 åra. Her er det fint for poeter, men det er det helt sikkert i Fredrikstad også, for ikke å si i Østfold, men alt til sin tid.