Hva var grunnen til at du sa opp i Ark?
Det er forholdsvis tøft i bokhandelbransjen med stramme marginer og krav til inntjening. Det var nok litt spesielt på Ark Qvist, fordi vi hadde en veldig høy husleie som stadig gikk opp. Da var løsningen å nedbemanne. Qvist er en butikk med et par hundre kvadratmeters gulvflate. Fra 7,5 årsverk i 2001 ble vi redusert til tre ansatte: daglig leder, bokansvarlig for norsk, og så var det jeg som var bokansvarlig for engelsk; men selvfølgelig måtte vi ta oss av de andre bøkene også. Da daglig leder ble langtidssykemeldt, ble det ikke satt inn vikar. Våren 2005 var vi i praksis bare to stykker på jobb. Vi hadde like store krav til omsetning, vi solgte kanskje enda flere bøker, samtidig som det var færre hender som skulle håndtere alt dette.
Bøker og papirvarer skal bestilles, pakkes ut, prises, legges inn i systemene, settes på plass osv. Og når man skal skifte kampanjer ofte – med plakater og varemottak, samtidig som kundene skal ekspederes, så er klart at det må gå ut over noe. Den tida den bokansvarlige bruker på å sørge for bredde og et godt uvalg bøker, blir svært liten. Det blir en lojalitetskonflikt for den ansatte: man har ikke tid til å betjene kunden så godt som kundene bør betjenes, samtidig som man må være lojal mot kjede og arbeidsgiver. Jeg kunne ikke fortsette under de forholdene, jeg følte meg så ydmyka. Grunnen til at jeg sa opp i Ark var at Ark avslo å forbedre forholdene da jeg påpekte den uholdbare situasjonen.
De bokansvarlige må forholde seg til diktater fra kjedeledelsen, men blir selv sjelden hørt?
Når det gjelder å informere om bøker og kampanjer går det gjerne mail direkte fra kjedeledelsen og nedover i systemet. Men den andre veien går informasjonen ofte trinnvis. Og hvis et ledd utgjør en propp, kan det bli veldig tungt å være en ansatt. Mot slutten av min tid i Ark ble det et stadig større problem at jeg ikke kunne henvende meg direkte til de som hadde myndighet.
Hva besto myndigheten som fagansvarlig bokhandler i tidligere?
Den besto bl.a. i en løpende vurdering av hvor mange eksemplarer som skulle være inne av hver enkelt tittel, og hvor ofte boka skulle rebestilles. Man håndterte bestillingssystemer, kjørte ut bestillingsforslag ut fra det som var solgt, samtidig som man løpende vurderte markedet for den aktuelle tittelen. Det er viktig å ikke fylle opp bokhandelen med bøker som ikke blir solgt. Bokhandelen kan jo få inn boka igjen i løpet av et par dager hvis man skulle gå tom, men mange bokansvarlige setter sin ære i å ikke gå tom, i å rebestille når det begynner å nærme seg en smertegrense.
Noe av det jeg likte best med å være fagansvarlig for engelsk litteratur, var å orientere meg i det engelske markedet og ha bøkene inne når etterspørselen kom. Om jeg hadde lest en anmeldelse f.eks. i The Guardian, kunne jeg også bestemme meg for å ikke ta inn en bok selv om forfatteren var kjent – jeg forutså at det kunne bli en flopp. Det var selvfølgelig mest gøy når vi forutså en suksess.
I kjeden har det i sterkere og sterkere grad blitt slik at det sentralt i kjeden blir bestilt inn bøker til alle de enkelte bokhandlene. Det er mange bøker, og de tar mye plass. Veldig mye av plassen blir altså bestemt over hodet på de bokansvarlige.
Du kunne som bokansvarlig ikke selv lenger disponere utstillingsplassen i butikken?
I Ark ble det slik at vi fikk vedlegg på mail om hvordan vindusutstillingen i den neste kampanjen skulle være, hvilke bøker som skulle stå i hvilke vinduer. Plakater med titler og priser blir laget på kjedekontorene. Det blir bestemt nøyaktig hvor plakatene skal være, og det blir også bestemt ned i minste detalj hvilke utstillingsbord som skal ha hvilke bøker og stabler.
Er alle butikker innredet likt også?
Butikklokalene er jo forskjellige i størrelse og i utforming, men konseptet utformes sentralt i Ark; er butikken så og så stor, så skal det være så og så mange utstillingsbord, de skal f.eks. være plassert nær utgangen. Alle butikkene blir bygd om for å følge det konseptet.
Når skjedde denne ensrettingen?
Det var i 2001 at Ark virkelig ble en kjede i praksis, og det var ikke før i 2003 at ombyggingen av butikklokalene virkelig skjøt fart. All innredningen skulle bli hvit.
Om du oppdaget en bok som du kunne ha lyst til å lage et konsept på selv, ville du ha muligheten til å gjøre det?
Man har fortsatt muligheter til å utforme egne konsepter, men man kan ikke bruke de bordene som er valgt ut av kjedeledelsen til kampanjer. De generelle hyllene kan man imidlertid bruke. Ark har imidlertid også bestemt hvor stor andel av bøkene som skal frontes. Det vil si at du får færre enkelttitler i en hylle hvis, la oss si 40% av titlene, skal ha fronten fram. I tillegg har personalet mulighet til å sette mavebånd på bøkene med egne anbefalinger. På Qvist var vi veldig bevisste på at vi ikke bare skulle anbefale en bok, men også sette navnet vårt under anbefalingen.
Blir det færre kompetente bokhandlere?
I og med at kjedene detaljstyrer stadig mer samtidig som bokhandelmedarbeideren ikke har så mye myndighet til å ta inn og bestemme utvalget, ja. Man får ikke bygd opp kompetanse slik man ville gjort ved å jobbe mer med helheten i butikken. Det er ikke tid til å sette seg inn i det nye som kommer. Og med de nye abonnementsordningene får heller ikke bokhandlene inn alt – man får ikke oversikt over hva som finnes. Tidligere fikk de fleste bokhandlerne inn i det minste ett eksemplar av alle nye skjønnlitterære titler, både dikt og romaner. Ble boka solgt, så ble den rebestilt. Sånn som det er i dag, er det bare de store bokhandlene som har hele den bredden. Når de små bokhandlene ikke får inn titlene i første omgang, så blir ikke den bokansvarlige engang klar over at boka finnes.
Kampanjene, de lages av kjedeledelsen i samarbeid med forlagene, er det slik?
Kjedeledelsen har bukta og begge endene i utgangspunktet. Men forlagene gir rabatter på visse kvanta. Jeg syns det er ille når forlagene trykker boka på dårlig papir f.eks., slik at den blir billig å produsere, og hausser opp et kjempeopplag som de bruker store markedsføringsressurser på å få solgt. Jeg har inntrykk av at enkelte forlag setter prisene veldig lavt og presser på for å få distribusjon gjennom kjedene. Enkelte ganger har det vært bøker på de kampanjene som er av tvilsom kvalitet. Da er det nok økonomiske hensyn som avgjør.
De som sitter og velger hvilke bøker som skal med i kampanjer, er ikke litteraturinteresserte mennesker?
Jeg tror det økonomiske perspektivet veier tyngre og tyngre. Folk med litteraturkompetanse har ikke så stort gjennomslag i kjedene lenger.
Da Forfatterforeningen konfronterte Konkurransetilsynet med at endringene i bokavtalen kan se ut il å føre til satsing på et mer begrenset utvalg varer til lavest mulig pris, svarte de følgende: «Generelt vil forbrukerne ønske et så bredt utvalg som mulig til lavest mulig priser. Imidlertid kan man sjelden få både i pose og sekk – et bredt produktutvalg fører som regel til høyere priser enn et snevert utvalg.» Som bokhandler, hva er ditt inntrykk: er kundene mer opptatt av lav pris enn av et bredt og godt utvalg?
Jeg tror det er overfokusering på pris. På mammutsalg er f.eks. bøkene rasende billige. Men jeg tror at om man spør hver enkelt som kjøper bøker på mammutsalg, hvor stor prosent av disse bøkene de virkelig leser etterpå, da vil de fleste svare at det er kun én av de bøkene de kjøper, som de leser, de andre blir stående. Kjedene er for fokusert på å kunne gi rabatter på ny norsk skjønnlitteratur. Hvis de heller satser på kvalitet og boka kostet 20 kroner mer, så ville ikke det være noen stor sak for kunden. Billigbøkene er der jo uansett.
Konkurransetilsynets talsmann sa også til Uinnbundet at tilsynets undersøkelse tyder på at det ikke er slik at folk enten kjøper bestselgere, eller de kjøper smal litteratur. «Vi tror det kan være positivt for bransjen om vi ser en utvikling mot at bestselgerne brukes som lokkevare for å få kunder til bokhandlene, da kundene når de først lokkes til butikken, også kjøpe andre bøker enn bare bestselgerne.» Vil du kommentere denne antagelsen?
Dette har ikke noe for seg. Jeg tror at de som kjøper både en bestselger og en smal bok, ville gjort det uansett hvordan butikken var innreda. De har peiling, og vet hvor de skal lete. De kundene som ikke har så mye personlig kompetanse vil kjøpe bestselgerne og bøker som de kanskje ikke leser. Det gjelder eksempelvis ved tilbud som «Ta tre, betal for to». Man hadde egentlig tenkt å kjøpe én, og man ender opp med å lese bare én.
Jeg tror med fordel at bestselgerne kan flyttes litt lenger inn i lokalet, og at man i større grad kan blande bestselgere og bokansvarliges anbefalinger i den såkalte «hete sonen» – de områdene i butikken hvor «idealkunden» vil bevege seg. Jeg mener at bestselgerne sperrer for den bortgjemte breddelitteraturen.
Kampanjene er altså selv med på å skape bestselgere idet de massivt eksponerer bøker i «hete soner». Hvis bestselgerne var magnetiske som sådan (allerede før de ble bestselgere, for å si det slik) og skulle fungere som «åte», så burde de jo stått perifert borte i en krok for å trekke øyet dit, mot den «smale» boka rett ved siden av, skulle man tro.
Min ideologi er at kunden skal gå ut igjen av butikken med den boka hun ønsket i utgangspunktet, dvs. at hun får kyndig veiledning til å finne boka eller bøkene som er de «rette» for henne. Her har det skjedd en dreining i og med at kjedene bestemmer så mye og at du har fysisk plass til færre titler. Istedenfor å finne ut hva de ulike kundene ønsker seg, hva som er den reelle etterspørselen, innebærer kampanjene at man prøver å diktere kundenes etterspørsel. Når bøkene presenteres som bestselgere og legges ut på så mange bord, vil jo kundene tro at dette er etterspurte og viktige bøker. Noen av disse kampanjetitlene ville en vanlig bokansvarlig ikke turt å ta inn tidligere, ut ifra sin egen vurdering av boka.
Konkurransetilsynet har sagt til Uinnbundet at kjededannelser ikke utelukkende er negativt for konkurransen, «tvert om gir det mulighet for å realisere stordriftsfordeler og kostnadsgevinster selv for små deltagende foretak». Ser du Konkurransetilsynets poeng?
Jeg er nok ganske sikker på at flere av småbokhandlene ville vært lagt ned hvis det ikke hadde vært for kjedene. Dette har med bokhandlenes forhold til forlagene og med innkjøpsavtaler å gjøre. Hvis du ikke er med i et kjedesamarbeid og dermed mangler muligheten til å påvirke prisen, så får du så dårlige rabatter at det blir lite å tjene for hver bok du selger. Du har også andre stordriftsfordeler med en kjede – de ordner med markedsføring, bl.a.
Men det er forskjell på kjeder. Jeg begynte å jobbe som bokansvarlig i Libris i 1999. Libris-kjeden var en løsere sammenslutning enn Ark, det dreide seg om et innkjøpssamarbeid mellom Libris-butikkene, som hadde ulike eiere. Libris hadde et veldig fint magasin, der de omtalte et ganske bredt utvalg bøker. Et bokråd som valgte ut kampanjetitler ble satt sammen av en del utvalgte representanter for de ulike butikkene. Det dreide seg om 6–7 personer som fikk inn manus fra forlagene til vurdering i god tid. Fokuset var på bestselgerne, men kvaliteten på litteraturen var ofte god, i den forstand at personalet i bokhandlene kunne stå inne for utvalget. Man følte seg trygg på at bokrådet i Libris hadde valgt bøkene ut fra kvalitetskriterier vel så mye som ut ifra inntjeningskriterier.
Når det gjelder Ark-kjeden, er den eid av Gyldendal ASA. De disponerer overskuddet, og de har aksjonærer som skal ha utbytte. Det er vel sånn det skal fungere i et kapitalistisk samfunn, men det er klart at det må være grenser. Hvis en bransje sliter og bør omstille seg, så bør også kravene fra aksjonærene til utbytte kunne være litt lavere i de periodene. Norske kjeder har to altoverskyggende mantra for tida: omløpshastighet og bruttofortjeneste. Kjedene bør også tenke breddeomløp og nettofortjeneste.
Hvordan er det der du jobber nå? Og hva ligger egentlig i dette med omløpshastighet, netto- og bruttofortjeneste?
Den bokhandelen jeg jobber i nå, Penelope, er en liten fagbokhandel som driver veldig godt. Vårt mål er at vi først og fremst skal ha det kundene er ute etter. Vi er jo en bitteliten kjede, om du kan kalle oss kjede, vi er to butikker, blir tre fra nyttår, men vi er med i UNIPA-samarbeidet, som er et innkjøpssamarbeid mellom akademiske bokhandlere over hele landet (Akademika er den største aktøren). Gjennom dem har vi forhandlinger med forlagene om disse rabattene, og oppnår til dels ganske gode betingelser.
Det kjøres veldig mye statistikker i kjedene. F.eks. er man opptatt av omløpshastigheten, som har å gjøre med hvor lenge en tittel blir stående i hylla før den blir solgt og hvor ofte den blir solgt.
Bruttofortjenesten er den totale avansen. Selges en bok for 360 kroner ut, mens den koster 200 kroner inn, er bruttofortjenesten eksempelvis 160 kroner. Nettofortjenesten får du når de faste utgiftene er trukket fra avansen, som husleie og lønninger. I Ark kunne vi bli nektet å ta inn ei bok dersom bruttofortjensten var lav, selv om det var stor etterspørsel. I Penelope må vi strekke oss langt for å dekke etterspørselen, og ser at vi kan oppnå en god nettofortjeneste i kroner på en stabel bøker som har lav bruttofortjeneste.
I Penelope gir lederne våre oss tillit. Vi har bra bemanning og vi som jobber der har mye myndighet som vi forvalter slik at kunder og eiere er godt tilfredse med resultatene vi skaper. Jeg synes det er en fryd å ta ansvar under slike forhold.
Kjededannelse er en måte å redusere utgiftene knyttet til lagerføring og distribusjon av boken på. Samtidig innebærer fokuset på stordriftsfordelene at et ganske stort segment av litteratur som det faktisk ville finnes etterspørsel etter – om enn ikke i store kvanta – ikke tilbys kunden. Dette fører til et misforhold mellom den faktiske etterspørselen og tilbudet. Det er interessant å se at en funksjon som tidligere ble ivaretatt i det personlige møtet mellom kunde og bokhandler, rekonstrueres i nettbokhandlere som Amazon, der man ved et bokkjøp kan få vite at andre som har kjøpt samme bok, også har kjøpt den og den boken. Det kan synes som at kjedene ikke ivaretar kundenes differensierte smak, verken gjennom et bredt utvalg eller gjennom kompetansebygging hos bokhandleren. Hva tenker du om dette?
På lang sikt tror jeg kjedene vil tjene på at de har god bredde. Hvis det blir krise i bokhandelbransjen, hvis folk slutter å kjøpe bøker og butikkene attpåtil ikke har et skikkelig utvalg og ikke et kompetent personale, da vil Internettbokhandlene overta alt. Da graver kjedene sin egen grav, er jeg redd. Når folk går i en bokhandel, er det veldig ofte for å få kompetente anbefalinger. Hvis kundene har kjøpt bøker i en butikk med hell der tidligere, så kommer de tilbake. Mitt råd til kjedene er å lage gode returavtaler med forlagene. Slik kan bransjen dele på risikoen.
Det er klart at de butikkansatte ikke kan påta seg ansvaret for at kompetansen skal opprettholdes hvis de ikke får backing og muligheter til å gjøre det. Derfor blir jeg så forbanna når forlagstopper og kjedetopper og aksjonærer og styreledere uttaler seg med vyer om at bokhandlene ønsker å være så gode, at de skal borge for bredden. Man trenger ikke å titte innom mange kjedebokhandlere for å få et overveldende inntrykk av at det meste av ressursene de rår over med hensyn til personell, penger og tid går med til kampanjejobbing. Når det tross alt finnes en viss bredde i butikkene, er det fordi folka som jobber der er så dedikerte. Selv har jeg erfart at selvstendig og individuell hard jobbing mellom kampanjeslagene var årsaken til at bokansvarlige klarte å holde et anstendig utvalg. De fagansvarlige bruker fritid på å gå på ulønnede forlagsmøter og å lese bøker og anmeldelser. Mange bokhandelarbeidere har vært og er idealister i forhold til jobben sin, men vi har ingen garanti for at de vil fortsette å følge dette «kallet», dersom de ikke blir stimulert. Det behøver ikke koste kjedene så mye i form av penger, men det vil kreve en viss vilje til å omprioritere tid.
Det må settes av mer ressurser i butikkene til bredden, til å sette seg inn i hva som blir utgitt og hva man kan forvente av etterspørsel. En slik kompetanse bør kjedene pleie hos de bokansvarlige.
Hvis du sitter med makta til å sette visjonene ut i livet og ikke gjør det, da er det bedre å holde tett om de visjonene, det blir å føre folk bak lyset.