Det sies at noen av skipsoffiserene på Titanic satte mannskap til å pusse messing, etter at skipet hadde truffet isfjellet. Dette lar seg ikke belegge med troverdige kilder, men er slett ikke utenkelig, for nettopp i den ytterste nødens stund tyr menneskene til det vante, det trygge, det som alltid har vært der.
Slik er det også med Morgenbladets kommentator, Bernhard Ellefsen. At skuta har begynt å ta inn vann, holder kommentatoren frem som et argument for å pusse enda mer iherdig. Nå må messingen skinne som aldri før, mener Ellefsen.
- Les Ellefsens innlegg her: https://www.forfatterforeningen.no/artikkel/hvem-og-hva-er-stipendmidlene-ment-ga-til
Den litteraturpolitiske korrektheten i kommentaren overrasker for så vidt ikke. Ellefsen hører med i en stadig mindre sekt som bekjenner seg til laugets fortrinn. Så lenge man holder dem som ikke er gode nok utenfor, vil den indre krets, de fremragende som er funnet verdige til inntreden i lauget, sørge for at kvaliteten er den ypperste. Intet mindre enn av verdensklasse, om vi forstår Ellefsen rett.
Morgenbladets kommentator mener at Forfatterforeningen er best egnet til å fordele stipend. Han er ikke alene om det. Vi for vår del etterspør logikken her. Påstanden som må bevises, er hvordan en systematisk ekskludering av forfattere som ønsker å organisere seg, bidrar til at det skrives bedre bøker?
I våre naboland er foreningene for lengst åpnet med forutsigbare opptakskriterier. Den norske Forfatterforening er et av de siste lukkede forfatterlaug som er igjen.
I den sammenhengen skal vi merke oss at laugets vesen ikke bare er ekskluderende, men også konserverende. Enhver forandring er en trussel mot lauget og dette gir liten evne til omstilling i en utfordrende tid for litteraturen. Hele det litterære feltet er inne i en dramatisk endring. Alle ledd mellom forfatter og leser berøres. Vi vet ikke en gang om papirboken overlever det neste tiåret.
Den smule nedkjøling som opprettelsen av Forfatterforbundet har medført, er i denne sammenhengen som isbiter i et vannglass, målt mot det isfjellet som vi i vår sammenheng kan kalle digitalisering.
At Ellefsen mener våre forfattere ikke skriver gode nok bøker til å få stipend, er elitistisk vrøvl. Har Ellefsen lest alle bøkene til forbundets nå mer enn 380 medlemmer?
Men enda verre er det at han karakteriserer Kulturdepartementets anerkjennelse av oss som en «oppsiktsvekkende beslutning». Det er nesten ikke til å tro. Skulket du alle samfunnsfagtimene, Ellefsen? Til din opplysning er det fri organisasjonsrett i demokratiet Norge, og alle bestemmer selv hvilken forening som skal representere dem.