Valgkomiteens presentasjon:
Thomas Lundbo – innstilt som nytt medlem i DlR
Thomas Lundbo er født i 1971 og bosatt i Oslo. Han er forfatter, gjendikter og oversetter, og debuterte i 2006 med kortprosasamlingen Det som blir igjen på Cappelen Damm. I 2012 ble han tildelt Bokklubbenes skjønnlitterære oversetterpris, og for «Karakterer, etter la Bruyère» (2014) ble Lundbo nominert til Brageprisen. Lundbo har også vært medlem av redaksjonskomiteen for Audiatur – festival for ny poesi. Han ble innvotert i DnF I 2010.
– Hvorfor ble du forfatter?
Det enkle svaret på det spørsmålet er at jeg hadde lyst. Det er ikke umulig at denne lysten først ble vekket av de ganske forlokkende forestillingene som hefter ved forfatterrollen, men etter hvert har jeg merket at jeg har en helt reell lyst – som riktignok må stimuleres og pleies – til å skrive, til å oppleve det som skjer når jeg skriver.
– Hvordan var veien til første boken, og videre til de neste?
Veien til den første boka gikk gjennom mange år med forskjellige former for tilnærming til litteraturen: lesing, selvfølgelig, tekstforfatting i band, studier, som var viktige for å åpne meg for flere typer skrift, også dem man nødig oppsøker av annet enn plikt, forlagsjobbing, som gjorde meg til en bedre leser, litt tidsskriftarbeid, og ikke minst: skjønnlitterær oversettelse og gjendiktning, som jeg har drevet med mye lenger enn egen skriving, og som har vært med å lære meg å skrive fram et eget språk, eller snarere flere egne språk. Den første boka mi, en kortprosasamling, bærer nok preg av mange ulike impulser, mottatt over flere år, selv om den i liten grad var basert på oppspart materiale, og kom til i en ganske konsentrert raptus. Så tok det en del tid med bearbeiding, heldigvis, før forlaget syntes den var klar til utgivelse. De neste bøkene har vært tydeligere prosjekter, i hvert for min egen del, men de er innbyrdes forskjellige. Jeg har følelsen av å begynne på nytt for hver gang.
– Hva synes du er de største utfordringene for norske forfattere i 2019?
Den største utfordringen for en skrivende er å stå imot alle distraksjonene fra andre medier, særlig de digitale, allesteds nærværende og alltid tilgjengelige som de er, og bevare konsentrasjonen om skrivingen. Og i forholdet til offentligheten og publikum: klare å skrive på en måte som får leserne til å velge bort de samme mediene innimellom og faktisk fortsette å lese bøker. Det betyr ikke nødvendigvis at norske forfattere skal konkurrere med Netflix et al. på deres premisser, det dreier seg vel så mye om å tilby innsikter og perspektiver, enten de nå er politiske, teknologiske eller eksistensielle, som man ikke kan få andre steder enn i litteraturen.
– Hvordan synes du norsk bokbransje fungerer?
Svært enkelt sagt, bra. Jeg har hatt verv i Norsk oversetterforening og vært litt involvert i foreningsarbeid på europeisk nivå, og vet at situasjonen i Norge er ganske unik. Innkjøpsordningen må selvfølgelig trekkes fram, den er uvurderlig for den fortsatte produksjonen av original norsk skjønnlitteratur, og ikke minst, for at forlagene tar denne produksjonen på alvor. Men jeg vil også, og særlig i disse tider, framheve betydningen av den kollektive modellen, ikke bare i avtaleverket, men også i fordelingen av vederlagsmidler og annen offentlig støtte: at disse pengene ikke skal premiere kommersiell suksess, men stimulere kunstnerisk skapelse og kvalitet. Så får vi heller krangle om hva kvalitet er.
– Hva skulle du ønske var annerledes, og hvordan?
Jeg er litt skeptisk til følgene av den såkalte vertikale integrasjonen som det er blitt mer og mer av de siste årene, og, uten at jeg vet helt hvor stor sammenhengen er her, til standardiseringen av utvalget, i hvert fall det synlige, i bokhandlene. Jeg savner også en litt større omsorg for en del av de andre, og litt mindre, aktørene i den litterære offentligheten, de som bidrar til å løfte samtalen om litteraturen, på mange nivåer. Forfatterne er avhengig av et godt mottakerapparat for at litteraturen skal framstå som relevant for offentligheten, og ikke minst, for å utvikle den selvrefleksjonen jeg tror er nødvendig for å skrive god litteratur.
– Hva liker du selv å lese?
Alt.
– Hvilke forventninger har du til Forfatterforeningen i årene som kommer?
At foreningen fortsetter å hegne om den kollektive modellen, se over. Og er tydelige på at litteraturen har kvaliteter som ikke nødvendigvis kan måles i salg og klikk.