Valgkomiteen presentasjon:
Peter Franziskus Strassegger –innstilt som ny styrerepresentant
Peter Franziskus Strassegger er født i 1984. Han debuterte i 2012 med romanen «Stasia» på Cappelen Damm, som han fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for. Strassegger ble innvotert i DnF i 2015.
– Hvorfor ble du forfatter?
Jeg vil gjerne si at jeg ble forfatter for å kunne skrive, selv om jeg skjønner at det egentlig ikke er noe svar. Når folk spør meg hva jeg gjør sier jeg iblant at jeg er forfatter, men da begrunner jeg det med ytre rammer, som at jeg har gått ned i stilling fra den andre jobben min, at jeg søker om stipender og tar småoppdrag for å klare meg. Når blir man egentlig forfatter? Jeg føler jeg må begynne på nytt hver gang. Klarer jeg en bok til?
– Hvordan var veien til første boken?
Veien var lang, og det var bra at den var lang, for jeg trengte tid til å utvikle meg. Dersom man ser litteratur som kunst, er det naturlig å forvente at det tar lang tid å utvikle et uttrykk. Da jeg var yngre ville jeg bli billedkunstner, sikkert fordi jeg tenker mer visuelt enn verbalt, men etter hvert begynte jeg å skrive og så at det var en verdi i å kombinere en visuell tanke med et verbalt uttrykk. Jeg gikk på ulike skrivekurs over årene, etter hvert fant jeg en stemme og et blikk som jeg kunne bruke til å uttrykke noe vagt og urolig jeg bar på inni meg et sted. Det ble første bok.
– Hva synes du er de største utfordringene for norske forfattere i 2019?
Det er vanskelig å leve av å være forfatter i Norge i dag. Selvsagt henger det sammen med at vi er et lite land, at markedet er lite og lesegleden og kjøpsviljen reduseres i konkurranse med andre massemedier. Men når det kommer til den økonomiske delen av det å være forfatter, er den største utfordringen at rammeverkene som har gjort norsk bokbransjen unik i verden (f.eks. innkjøpsordningen, biblioteksvederlaget, momsfritak, stipendordningene, fastprisordningen) er under stadig press. Når disse ordningene er under press, er også bredden i den norske samtidslitteraturen under press, noe som ikke bare er en utfordring for norske forfattere, men i neste instans også for utviklingen av det norske språket, for tilgangen til god litteratur for norske lesere, eksport av norsk litteratur til utlandet osv. Det hele henger sammen, og forholdene til norske forfattere er en viktig del av det større helhetsbilde.
– Hvordan synes du norsk bokbransje fungerer?
Som nevnt har støtteordningene gjort at mange deler av bransjen fungerer veldig bra mtp å sikre et mangfold av utgivelser, og at bredden når ut til leserne under like betingelser. Systemet bygger samtidig på tillit mellom partene, og især de store forlagene må være bevisst sitt samfunnsansvar når det kommer til forskjellen mellom bruk og misbruk av ordningene.
Stipendstøtteordningene beror på kvalitetsvurderinger, og vi bør ikke være redde for å diskutere kvalitet. Jo mer diskusjon om begrepet, desto klarere vil det kanskje bli, og desto lettere å forholde seg til. Hva slags kulturpolitikk vil vi ha? Hvordan skal statlige tiltak bidra til å øke skapelse av kunst i landet? Kunstnermeldingen legges fram ila 2019, det blir spennende å se hva som står i den.
– Hvilke forventninger har du til Forfatterforeningen i årene som kommer?
Gjennom 125 år har Forfatterforeningen gjort veldig mye bra for rammevilkårene til norske skjønnlitterære forfattere. De siste to årene har vært urolige år, men foreningen har likevel klart å være nokså tydelige og stå på sitt. Jeg forventer at foreningen skal fortsette på samme vis, og håper at man i større grad klarer å sette premissene for debatter i stedet for å måtte komme i forsvarsposisjon. Bevaring og videreutvikling av støtteordningene er kanskje den viktigste jobben videre. Det er en krevende jobb, især i en tid hvor det fra politisk hold hele tiden kreves omstilling, effektivisering, innovasjon o.l.
Jeg er dessuten veldig spent på utfallet av avstemningen om medlemskriteriene på årsmøtet, da det vil ha en del å si for hva slags forening vi skal være videre. Uansett utfall vil Forfatterforeningen fortsette å jobbe på flere områder samtidig, som den alltid har gjort, noe jeg håper vi kan stå samlet om. Et punkt som jeg ønsker å få mer fokus på er litteraturens betydning i samfunnet. Kanskje nettopp fordi kunst og litteratur ikke lar seg redusere til enkeltkomponenter og funksjoner i samfunnet, er det viktig å finne andre måter å vise verdien av litteraturen i livene til folk på. Med andre ord må vi finne rom til å diskutere hva slags samfunn vi vil være (og dermed hva som er verdt å bevare).