Aktuelt

– Musikeren tonet ned, forfatteren ble født.

 Mindre kjent er arbeidet hans for å hente inn stipendmidler til sine forfatterkollegaer. Les mer om dette, og hvordan en litteraturpris i sin tid "tonet…

hanes_traktor

 Mindre kjent er arbeidet hans for å hente inn stipendmidler til sine forfatterkollegaer. Les mer om dette, og hvordan en litteraturpris i sin tid "tonet ned musikeren, skapte forfatteren" Øivind Hånes: Øivind Hånes er født i Nedre Eiker i 1960, og er mest kjent som musiker og forfatterr. Siden 1998 har han vært bosatt i Köln, hvor han fortsatt skriver, og driver sitt eget plateselskap. Av litterære meritter er det verdt å nevne romanen Pirolene i Benidorm (2005) for hvis han ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris.Og for sitt kunstnerskap får han nå altså Buskerud Fylkeskommunes Kunstnerstipend for 2012. Særlig gledelig er nyheten om pristildelingen fordi det er en kollega av Hånes som har tipset Fylkeskommunen om hans kunstnervirke – og ikke minst fordi Hånes innhenter stipendmidler til kollegaer. Hånes sitter i styret i DnF, og har som en av sine oppgaver å spore opp stipend og prismuligheter i det private og det offentlige. Etter å ha lagt ned så mange arbeidstimar med å finne stipendmidler til andre – hvordan føles det å selv bli satt pris på?

– Det å få en sånn pris er selvsagt en stor stimulans. Uansett hvilke grunner vi som forfattere måtte ha for å skrive, er det helt åpenbart at det å bli tildelt et større pengebeløp i form av en pris er noe som gleder oss helt inn i hjertet. Det er en anerkjennelse fra omverdenen av hva jeg personlig synes det er viktig å prioritere her i livet. Når noen overfører 50 000 kroner til min konto, betyr det at jeg har dekket levekostnadene mine i tre måneder. På den tida kan jeg nesten gjøre ferdig et manus. Penger er frigjort tid, og det er akkurat det en forfatter trenger for å kunne jobbe.

– En del av tiden din har du også brukt til stipendarbeid for DnF. Kan du si litt om dette arbeidet?

– Ann Kavli, Sigmund Løvåsen og jeg har jobbet med dette på tre områder. Det ene er å kartlegge hva som finnes av større kunststipender rundt om i fylkene, det andre er å sette fokus på eksisterende kulturpriser, og det tredje er opprettelsen av nye priser. Vi registrerte at det finnes ganske mange stipender og priser rundt omkring i landet, men det er helt avgjørende at våre medlemmer selv sørger for å synliggjøre seg når disse skal deles ut. Når det gjelder priser, er det i regelen sånn at noen må foreslå deg for at du skal bli vurdert som kandidat, og man kan heller ikke selv søke om å få en pris. Vi kan altså ikke bare sitte og vente på at noen byråkrater skal oppdage oss; vi må selv være aktive og foreslå kollegaer, og få kollegaer og venner til å foreslå oss. Det er mange dyktige forfattere i Norge som fortjener kulturpriser, men man må faktisk jobbe litt for det. Når det gjelder nye priser, er poesiprisen som skal bære Triztan Vindtorns navn det ferskeste eksempelet på at det nytter å bruke tid og krefter på dette. 

– Hvorfor er det viktig å bruke tid og krefter på dette? 

– Da Hans Herbjørnsrud fikk Telemark fylkes kulturpris i fjor, uttalte han at det var en hyggelig nyhet, men at den kom 20 år for seint. Han hadde trengt de pengene mye mer da han var ung og mindre etablert. Og det er et meget godt poeng. Selvsagt kan man ikke forlange å bli overøst med stipender og priser umiddelbart etter at man har debutert, men det er jo litt merkelig at et så stort navn som Herbjørnsrud måtte bli 73 år før Telemark fylke fant på å gi ham den prisen. Igjen: Dette viser hvor avgjørende det er at man selv er aktiv og fremmer forslag. Ellers er det jo helt tilfeldig hvilke kandidater som blir vurdert. Les hele intervjuet med Herbjørnsrud her: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostafjells/telemark/1.7906661

 – Hva er forskjellen på stipender og priser? 

– De har to ulike funksjoner. Et stipend har med stabilitet å gjøre. Det er en garanti for hvor mye tid man kan bruke på å skrive uten å gå konk, mens en pris er noe som kommer dalende og skaper positiv oppmerksomhet rundt ens virke. Personlig er jeg helt uinteressert i det å bli dekorert i seg selv, men jeg setter selvsagt enormt pris på å få en pengesum som muliggjør at jeg kan skrive. Dersom jeg hadde blitt tildelt for eksempel Kongens fortjenestemedalje, ville jeg neppe ha tatt den imot. Hva er vitsen? Jeg ser ikke poenget. Jeg er i det hele tatt en dårlig leverandør av ordførerporno. Men dersom noen gir meg penger fordi de synes jeg skriver bra, kan jeg veksle dem inn i arbeidstid, og da blir prisen eller stipendet meningsfylt og til og med avgjørende for skrivingen min. 

– Som styremedlem i Forfatterforeningen blir du kjent med forfatterne, deres arbeidskår og – produksjon. Hva har du sett av resultat fra de ulike måtene å bli støttet på; fungerer stabilitet best, eller positiv oppmerksomhet? 

– Et viktig element med priser er at de kan få folk til å gjøre noe de ellers ikke ville ha funnet på å gjøre. Høsten 1990 satt jeg aleine i ei campinghytte i Jølster og øvde gitar mens jeg leste Dagbladet. Jeg var på et kurs for utdanning av soppsakkyndige, og kvelden var både lang og mørk. Plutselig bladde jeg opp på ei side der det sto en annonse med en tegning av Finn Graff. Den forestilte Knut Hamsun, og han pekte rett mot meg med følgende budskap: ”Norsk litteratur trenger DEG som er født etter 1960.” Det var utlysning av en romankonkurranse i forbindelse med 100-års jubileet for utgivelsen av Sult, og Universitetet i Oslo, Bokklubben Nye Bøker og NRK P2 sto bak initiativet. Årsaken til at jeg skvatt, var at konkurransen kun var åpen for folk født etter 1. januar 1960, og siden jeg er født 5. januar det året, var jeg altså så vidt innenfor grensen. Bakgrunnen for denne aldersgrensen var at Hamsun var 30 år da han utga Sult, så konkurransen var derfor bare for personer som var 30 år eller yngre. Jeg la fra meg både avis og gitar, og begynte å gjøre notater. Jeg jobbet på det tidspunktet som musiker, komponist og rektor, og hadde overhodet ingen planer om å skrive skjønnlitteratur. Men før kvelden var omme, hadde jeg en klar idé om hva jeg ville skrive, og jeg hadde også tittelen, som vil deg isbre for isbre. Fristen for innsendelse var 1. mars 1991, og jeg ble ferdig to dager i forkant av denne. I slutten av april ringte Bjarne Buset meg på kontoret mitt i Aurland, og sa at jeg var en av tre prisvinnere i konkurransen. Manuset ble sendt til Gyldendal, og boka kom ut i september. Så dette viser at slike konkurranser og priser faktisk kan være helt avgjørende for å få fram nye stemmer. De to andre prisvinnerne, Elin Brodin og Tomas Espedal, hadde begge gitt ut bøker tidligere, men mitt liv ble direkte endret av den tegningen på den hytta i Jølster. Musikeren ble tonet ned, og forfatteren ble født.