Lasse W. Fosshaug (f. 1982 i Minnesund) har utdannet seg til journalist ved Høyskolen i Oslo og forfatter i Bø og ved Litterär gestaltning i Göteborg, og debuterte på Flamme forlag i 2011 med Looking For Love. Han følger opp med romanene Over brua (Flamme, 2013) og Alt etter havet (roman, 2017). Debuten blir stundom beskrevet som poesi, stundom som konseptlitteratur, og på Flammes nettside som prosa. Jeg spør Fosshaug hva slags bok Looking for love er. Han svarer:
Looking for love sprang ut av min interesse i Chelsea Mannings lekkasjer fra krigene i Afghanistan og Irak. Jeg var frustrert over mottakelsen av disse ekstremt viktige sakene – det endte opp som med Snowden-lekkasjene; noen ukers mediedekning, så business as usual. En av tingene jeg la merke til, var at nesten all dekningen var fra den såkalte koalisjonens perspektiv. Jeg ville grave i dokumentene for å finne historier fra lokalbefolkningens opplevelse av krigene. Men med et så komplekst og lite tekstlig materiale ble det vanskelig å formidle disse historiene i et mer tradisjonelt format uten å ta seg store friheter med diktning. Jeg lærte meg MySQL og litt Python (programmeringsspråk) for å hente ut data. Metoden er beskrevet i boka.
I utgangspunktet trodde jeg ikke at dette var en tekst som kunne publiseres noe sted, men så sa Tomas Espedal, som var gjesteforeleser ved Litterär Gestaltning (LG), der jeg gikk da jeg drev med dette, at jeg burde sende manuset til Flamme Forlag. Så ble det jammen bok, gitt.
Da Klassekampen spurte “Hva er poenget med å skrive uleselig litteratur» gir du et ganske stilig svar der du bare delvis godtar premisset for spørsmålet (at konseptlitteratur er uleselig): «(…) jeg synes lite om litteratur som forsøker å provosere gjennom å være vanskelig tilgjengelig. Det har jeg hatt i tankene når jeg skrev denne boka. Jeg håper at det er blitt en tekst som alle kan lese.» Hva var poesien du fant i wikileaksdokumentene?
Som nevnt så gikk jeg på LG da jeg ga ut boka, og det virka tidvis som om enkelte skrev, eller laget heller (det kunne være tre g-er plassert tilsynelatende tilfeldig rundt på et ark) tekster som var utrolig vanskelige å dekode, kanskje umulige, selv for forfatteren, men som deretter ble intellektualisert rundt helt til gruppen fant mening i det hele. Jeg mener ikke nødvendigvis at alt skal være så lett tilgjengelig, men på et eller annet plan bør det være mulig å få tilgang til verket uten å ha en master i skrivekunst fra en kunsthøgskole.
Når jeg ser på Looking for love igjen nå, så ser jeg at heller ikke dette er en voldsomt tilgjengelig tekst. Dog kjenner jeg igjen den kvaliteten jeg så da jeg jobbet med den: ideen bak kommer tydelig frem. Som overskriften lokalavisa hjemme valgte da den kom: Boka som ikke må leses, men få oss til å tenke. En real salgspitch der, altså.
Favorittavsnittet mitt er fra Afghanistan-dokumentene. Et utdrag fra C88A71C4-FC46-5A58-023A82105F4DA10B 2008-10-04 11:10:00:
Both individuals were taken to PB ___ for screening and processing.\\u000A\\u000A2x DETAINEES:\\u000A\\u002D \\u000A\\u002D ___ \\u000A\\u000AS2 ASSESSMENT: The two individuals detained have been reported as members of an organization known as Love in ___ of Paradise. (The name Birds of Paradise was derived from an old ___ belief that when young children die they become winged creatures who sing for martyrs in paradise) This group recruits youth between the ages of \\u002D___ in the city to conduct SAF, Grenade, and IED attacks on CF in ___.
Når du kommer med «Over brua» blir det kalt debuten din. Dét selv om Looking for love blir kalt en skjønnlitterær bok. Ble ikke LFL regnet som debut i alle kretser?
NRK ville ikke ha meg med blant årets debutanter med Over brua, de anså LFL som debuten min. Det gjorde derimot Dagbladet, som tok meg med i «Årets debutanter»-saken sin. Og Norli nominerte meg til Årets debutant for Over brua. Jeg tenker selv at jeg debuterte med Looking for love. Samtidig var det en ekstremt smal utgivelse, trykket i noen få hundre eksemplarer og ikke påmeldt innkjøpsordningen. Jeg blir forbløffet om jeg ikke kjenner alle som har kjøpt den.
Men når tredjeboken kommer, er NRK i høyeste grad med på utgivelsens gyldighet for å si det sånn. De skriver: Lasse W. Fosshaug har tatt utgangspunkt i verdenspolitikken, i dagens Russland og dagens Norge. Slik kan relevant og interessant science fiction oppstå. Også «Over brua» blir kreditert for å ta inn over seg verdensoplitikken og kalt ”en slags dannelsesroman med et storpolitisk bakteppe». Om arbeidsinnvandrere i Norge på 90-tallet og romfolket. Hvordan jobbet du reseach-messig med romanen?
Jeg skrev med utgangspunkt i en situasjon jeg kjenner godt: polakkene ble omtalt i ganske krasse ordelag der jeg vokste opp (Minnesund, der romanen utspiller seg). Historien er fortalt i jeg-perspektiv og protagonisten, Jonas, påberoper seg aldri å vite noe om polakkenes situasjon. Men han hører hvordan de omtales og ser hvordan de behandles. Researchmessig var derfor boka langt enklere å skrive enn min nyeste roman, Alt etter havet, der jeg blant annet besøkte Moskva og Sankt Petersburg for å kunne skrive troverdige skildringer av omgivelsene og menneskene.
Du har etterhvert mye erfaring med praktisk skriving og analyse av skriften; gjennom forfatterstudiet i Bø og Litterær Gestaltning. Jeg bare antar at du nå nærmer deg ferdig utdannet, formelt sett, som forfatter. Men hvordan skjer analysen og selvutviklingen, som forfatter, i det daglige, i forlengelsen av dette?
Før jeg begynte ved Forfatterstudiet i Bø hadde jeg et ganske overfladisk forhold til bøkene jeg leste. Vokabularet mitt for å beskrive en tekst begrenset seg nærmest til «det flyter godt» (for å sette det litt på spissen). Det begrenser de mulighetene du har for analyse av tekst og gjør at det blir vanskelig å forstå hvorfor du liker én bok og ikke en annen. Som igjen gjør det vanskelig å utvikle seg. I løpet av årene i Bø og på LG ble jeg mer bevisst på hva jeg synes var bra (og hvorfor) og hva jeg synes var dårlig i egne tekster. Akkurat den kunnskapen tror jeg at jeg kunne utviklet på egenhånd, men skolen ga tid og rom til å arbeide og satte fart i prosessen.
Du sluttet i Göteborg før tiden. Hvorfor?
Grunnene til at jeg sluttet ved LG er sammensatte, men ett aspekt er at jeg da hadde fått kontakt med Bendik Vold i Flamme og mente at jeg gjennom ham fikk tilgang til mye av dette samme som ved studiet: en god leser og veileder.
Da jeg fikk jobben i NOPA hadde jeg jobbet i Hi-Fi Klubben i ti år. Det var naturlig for meg å fortsette og jobbe med musikk. Som jeg sa til medlemmene da jeg ble introdusert på generalforsamlingen det året jeg begynte: de siste ti åra har jeg sørget for at livsverkene deres låter ordentlig hjemme hos fansen deres, nå vil jeg jobbe for at dere kan fortsette å lage de verkene. Da jeg begynte hadde jeg ikke så stor oversikt over kunstnerøkonomien og pengestrømmene, men jeg lærte utrolig mye det første halvåret. Og med kunnskapen kom interessen. NOPA var en inspirerende arbeidsplass; det var mye derfor jeg valgte å ikke forlenge engasjementet – det var så mange fantastiske låtskrivere som jobbet så hardt for å leve av kunsten sin, og da fikk jeg troen på at det kanskje var mulig for meg også.
Når du nå er medlem i DnF, ville du likt å engasjere deg politisk, der?