Ellen Mari Thelle debuterte som forfatter i 2009 på Tiden. Hun har nå gitt ut tre romaner, en samling kortprosa og en boksingel, og jobber i bokhandel. Fjorårsromanen Bernhard banker på ble nominert til Ungdomens kritikerpris, og anmeldt av Eivind Myklebust i Bokmagasinet. Myklebust skriver blant annet: Thelle har vist oss korleis lyset kan skjere gjennom mørket, men minner òg om at mørket til slutt sluker alt det som lyser. «Bernard banker på» er mørk, varm og tidvis sjarmerande. Så – hvor begynte dette lys-mørke forfatterskapet?
Hvordan kom debuten din til?
Jeg skulle egentlig ikke bli forfatter. Planen var å bli den nye Lene Marlin. Jeg har sikkert skrevet femti låter, lagde demo en gang og sendte den til EMI, men jeg fikk aldri svar. Så da ga jeg opp. Jeg likte uansett ikke så godt å synge, fant jeg ut. Men skrive, det likte jeg. Så jeg fortsatte med det. Jeg skrev meg gjennom tjueårene, dikt, noveller, ble refusert gang på gang,etter hvert begynte jeg å jobbe med en roman i stedet, sendte hundrevis av sider til Geir Gulliksen over en fire års periode, han ble en slags mentor for meg i de årene, leste, sa «Nå har du skrevet dette, nå må du begynne på nytt.» Og det var bare det jeg trengte, en som kunne lese, som tok meg på alvor, som hadde sett noe, som igjen ga meg nok tro på at jeg kunne skrive. Etter åtte år var jeg endelig ferdig. Romanen ble antatt på Tiden. Jeg ble så glad, kunne nok båret redaktøren min til toppen av et høyt fjell. Så sterk følte jeg meg.
Så fin historie! Beklager å punktere den med et pragmatisk spørsmål. Men betyr dette at du har jobbet med Geir Gulliksen som mentor siden han jobbet for Tiden?
Nei. Jeg sendte manusene mine til Oktober i de fire årene. Det var vel i perioden 2002-2006. Før jeg kom i kontakt med ham, hadde jeg skrevet i mange år allerede, både mens jeg studerte på St. Olaf college i Minnesota, men også her hjemme etter endt cand.mag-grad fra UiO. Jeg likte for øvrig ikke å studere, likte ikke akademia, rett og slett, selv om årene på St.Olaf var helt fantastiske med mye kreativ skriving og musikk. Jeg spilte i jazz band, i blåsekvintet, i et symfonisk korps, i filharmonien, vi dro på turneer helt ned til New Mexico, spilte i konserthuset i Chicago. Litt spesielt å gå forbi et fotografi av Truls Mørk og vite at jeg skulle spille samme sted som han hadde spilt. Uansett. Jeg skrev i mange år etter studietiden, mens jeg jobbet i bokhandel. Der hadde jeg blitt kompis med Joakim Kjørsvik, og vi delte denne skrivegleden og drømmen om å bli forfatter, så det ble et bra sted å være. Vi pushet hverandre, backet hverandre opp. Han dro etter hvert til Bergen og Skrivekunstakademiet, jeg fortsatte her hjemme, sendte manusene hit og dit, men fikk alltid avslag. Det var en utrolig slitsom periode. En kveld ble jeg så fortvila at jeg bare samlet det beste jeg hadde, og sendte tekstene direkte til Geir Gulliksen. Om noen kunne se noe som helst i det jeg drev med, måtte det være han, tenkte jeg. Og så sannelig! Noen dager senere fikk jeg svar. Han hadde likt mye av det jeg hadde skrevet og ville gjerne lese mer. Jeg ble så glad at jeg gråt litt først, så gikk jeg inn på det lille rommet jeg bodde i i et kollektiv på St. Hanshaugen og drakk et glass whisky. Men etter fire år med mye skriving, hadde jeg likevel ikke kommet så veldig mye lenger, sikkert fordi jeg er så dårlig til å tenke form og innhold, jeg bare finner noe og kjører på. Dessuten hadde Gulliksen mye annet å gjøre, og tilslutt forelso han at jeg skulle sende manuset et annet sted. Og da løsnet det. Det ble et 350 siders førsteutkast. En hel roman, med begynnelse og slutt, for aller første gang. Jeg var en kjapp tur innom Aschehoug med dette manuset, fikk utrolig bra hjelp der av Christian Kjelstrup, men da jeg året etter endelig var ferdig med det jeg selv skjønte var et gjennomarbeidet manus, hadde jeg også vært i kontak med Tiden. Magefølelsen min sa Tiden, så da de mailet og sa de var veldig interessert, var jeg ikke i tvil om at jeg skulle velge dem. Så da ble det én siste gjennomskriving, og debutromanen min, En del av historien, kom ut i oktober 2009. Da var jeg gravid med barn nummer to og kunne ikke feire boka med verken øl eller vin. Det ble et par Munkholm på Bare jazz på lanseringen. Men jeg var glad og tom. Det tok halvannet år før jeg orket å begynne på noe nytt.
Hva var viktigst for at du holdt ut disse årene?
Å skrive og finne frem i mylderet handler mye om å ha en redaktør som kan veilede deg, har jeg skjønt, en som kan gi deg troa, si ja og nei, eller tja og hmm. Å ha en du kan stole på, og som du tror på, ikke minst. Da redaktøren jeg hadde på Tiden sluttet, ga jeg ut de to neste bøkene mine der, men tilslutt måtte jeg finne en som liknet henne. Jeg var innom både Gyldendal og Oktober igjen, men da jeg fant Nils-Øivind Haagensen og Flamme forlag, hadde jeg kommet hjem igjen. Nils-Øivind gir meg det jeg trenger, og han tåler all min paranoia og tvil og tro. Dessuten er han en fantastisk god leser og en veldig snill person. Jeg kunne ikke vært på et bedre sted.
Har du et talent, eller handler det om håndtverk, kunnskap, selvtillit eller noe annet?
Jeg tror egentlig ikke skriving har så mye med talent å gjøre. Det handler om utholdenhet. Man må orke det. Man må ville det nok. Og det må gi deg noe du ikke kan få noe annet sted. For nedturer kommer. Jeg har hatt mange av dem. To avlsag på søknader om opptak i denne foreningen, for eksempel, som har vært nesten helt uutholdelig. Da står det på en måte svart på hvitt, at ingen ting av det du har skrevet, har litterær verdi. Sånn føles det. Så du må ha vinnerskalle for å orke å skrive. Først skrive av deg den dårlige selvtilliten, så skrive noe som kan ha betydning for andre.
Hvordan ser en vanleg arbeidsdag (skrivedag) ut for deg? Og på en måneds tid hvor mange slike dager få rdu?
Akkurat nå er jeg i mammaperm med mitt fjerde barn. Men når mannen min tar over 1. april, skal jeg skrive igjen. Jeg skriver mandag, tirsdag og annen hver onsdag. Resten av tiden jobber jeg i bokhandelen. Jeg har jobbet der i snart nitten år. Der har jeg gode kollegaer og tilgang til all verdens bøker. Selv i dag, når bransjen er som den er blitt, med fokus på inntjening og å ta markedsandeler, kan jeg fremdeles kjenne på gleden når det kommer inn en helt ny diktsamling, roman, biografi, av en forfatter du ikke vet hvem er, eller av en forfatter du har savnet.
Jeg skriver best om morgenen. Når mann og unger er ute av huset, er det på med pc-en, på med noe musikk, gjerne instrumental jazz, gjerne Mathias Eick, og så er det bare å drikke kaffe og skrive. Sette på en vask eller tømme oppvaskmaskinen mellom slagene, lese litt, sove litt, skrive mer, lese over. Men etter klokka 14 er det kjørt. Da kommer de to eldste hjem fra skolen, det skal hentes i barnehage, mat må handles, middag lages, lekser, fotball, korps etc. Det er et rikt liv. Det er et utrolig bra liv.
Så fint, det også! Jeg hører historier om de som blir distraherte av klesvasken eller oppvaskmaskinen. Men sånn som du beskriver det, er det som om alle disse tingene tilsammen gir den den flyten du trenger for å drive videre?
Ja, det med klesvask og oppvask er steder der jeg ikke kan gjøre annet enn et enkelt stykke arbeide, ikke sant, nokså mekanisk, glass der, gafler der, og dermed kan jeg tenke. Det liker jeg. Og småbarnslivet var mye mer slitsomt da jeg hadde to små enn sånn som det er nå, med fire stykker. Når man har to unger, forsøker man kanskje å tviholde på det gamle livet, med kino, ut og treffe venner, drikke en øl eller tre for mye etc. Nå er dagene nokså like, på mange måter, selv om det er mye logistikk og sånt, men vi bor på Torshov og har alt i gang-eller sykkelavstand. Dessuten har vi ikke så mye å vaske og holde i orden. Vi bor i en veldig liten leilighet. Vi har bygget senger i høyden og har bare akkurat det vi trenger. Det er ikke sånn at vi bevisst har vlagt å bo sånn, det er mer et resultat av at jeg ikke har noe inntekt på skrivingen min, men heldigvis skjønner både mann og barn at jeg må skrive for å kunne være den beste utgaven av meg selv. Jeg tror ikke noen er tjent med en Ellen som ikke kan skrive. En vakker dag håper jeg likevel jeg kan få stipend eller selge noen flere eksemplarer av bøkene mine enn jeg har gjort til nå, slik at jeg gi familien min noe mer tilbake enn meg og mitt. Det hadde vært utrolig fint.
Hva tenker du at litteraturen betyr i samfunnet, og hva betyr den for deg?
Litteratur er viktig for å forstå mennesker. Leser du mye, blir du mer empatisk. Det er litt som å reise eller å bo en periode i et annet land. Du ser mer, skjønner mer og åpner deg opp mot det som finnes der ute. Selv har jeg bodd åtte år i Japan, og det har gitt meg erfaringer og innsikter jeg ikke kunne fått på noen som helst annen slags måte, annet enn kanskje gjennom litteraturen. Å lese er like viktig for meg som å skrive. Har jeg ikke en bok i vesken, føler jeg meg naken. Har jeg ikke en bok jeg holder på med, blir jeg rastløs. Jeg trenger ikke å lese mye hver dag, og det må ikke alltid være en bok, det kan være hva som helst, egnetlig, men noen få ord må inn i skolten hver dag for at jeg skal føle meg bra, rett og slett.
Hva gjorde du i Japan?
Jeg er misjonærbarn. Mamma og pappa og mine eldste søsken bodde der i seksten år. (Jeg er yngst og var åtte år da vi flyttet hjem.) Pappa jobbet for det meste på et senter for religionsforskning i Kyoto, og har jobbet med dialog på Teologisk fakultet etter det. Samt at han skriver og gir ut bøker, han også.
Hvordan vil du beskrive det litterære prosjektet ditt?
Jeg tror ikke jeg har et litterært prosjekt. Jeg vil bare være i ett, hvis du skjønner. Det er sikkert derfor jeg bruker så lang tid på hver bok. Jeg har ingen plan. Jeg er rett og slett dårlig på form, er i grunnen ikke så opptatt av det. Jeg vil bare skrive. Hver dag. Men etter hvert som sidene hoper seg opp og jeg leser gjennom det jeg har liggende på skrivebordet, kan jeg begynne å se konturene av et eller annet. Og etter at redaktøren min har lest og kommet med sine tanker, kan jeg begynne å sette alt i sammenheng. Tenke, ikke bare skrive. Høres det rart ut? Men en følelse av hvor jeg vil og en interesse for noe spesifikt, det har jeg for hver nye bok jeg skriver. Men hvordan den ferdige boken tilslutt ser ut, kan jeg aldri vite før den faktisk er ferdig.
Med min nyeste roman, Bernard banker på, kom for eksempel kjærlighetshistorien først inn helt mot slutten av skrivingen. Utgangspunktet var en nysgjerrighet etter å finne ut hvor lite jeg kan skrive, og likevel favne et helt liv. Så lenge var boka bare på tjuefem sider. Den skulle tilslutt bli en boksingel. Jeg kom ikke lenger. Men jeg visste det fantes noe der, noe jeg måtte undersøke nærmere. Så jeg endret plan. Jeg ville finne ut hvor mye man investerer av seg selv, når man forestiller seg livet til et annet menneske. Den delen utgjør første delen av boka. Og lenge tenkte jeg at nå er det vel bok nok. Men redaktøren min sa noe fortsatt manglet. Så etter tre og et halvt år, skjønte jeg at det tenkte livet måtte møte det virkelige romanlivet, og da oppsto forelskelsen. Agnes møttte Bernard utenfor heisen. På det tidspunkt var jeg gravid med mitt fjerde barn og måtte bli ferdig før hun ble født, og det som skjer når jeg må legge ambisjonene til side, er at jeg begynner å skape. Det er merkelig. Boken ble sendt i trykken fire uker før hun ble født.