Jan Mehlum var ti år hos Gyldendal før han i 2007 gikk til det lille nisjeforlaget Publicom, som utga hans første bok i 2008.
– Hvorfor valgte du å bytte forlag? Var det et plutselig valg eller en lang og vond prosess?
– En prosess, ja. Gikk over noen år. Ikke spesielt vond, men heller ikke lystbetont. Likte meg alltid godt på Gyldendal, ble bra behandlet, hadde en svært dyktig redaktør som jeg hadde et nært og godt forhold til (og fortsatt har). Mitt hovedproblem var ikke det at jeg syntes jeg solgte for få bøker (ikke mer enn det de fleste forfattere tenker om sine bøker, antar jeg). Problemet var rett og slett det at feilene eller unnlatelsesyndene, mangel på kreativ tenking, markedsforståelse; kall det hva du vil, ble så framtredende at jeg ikke ville plage meg selv med å bli en sur og gretten forfatter som alltid gikk og klaget på sitt forlag og aldri var fornøyd. Jeg visste at det ble gjort feil som hadde konsekvenser, feil som ikke primært dreide seg om mangel på penger eller andre ressurser på markedsføring, og som det ikke syntes mulig for meg å få endret, selv om jeg mange ganger prøvde – fortsatt uten å bli sur (men det ville jeg etter hvert ha blitt). Jeg skal ikke her gi eksempler, men de er ikke så få. Samtidig fikk jeg et tilbud fra det nye forlaget som var veldig lovende, og som i praksis har vist seg å medføre en betydelig økning i salget av mine bøker (forsiktig uttrykt omtrent dobling).
– Hva er erfaringene dine med å bytte forlag?
– Greit nok, bortsett fra en sak: backlisteproblematikken. Standardkontrakten vår er på dette området helt spinnvill og konstruert med det utgangspunkt at forfatternes åndsverk blir av forlagene betraktet som innskudd i banken (i parentes bemerket en muslimsk bank, siden det ikke beregnes renter). Kontrakten har ikke tatt inn over seg det faktum at bøker har blitt ferskvare, og at 5-års regelen derfor er fullstendig utdatert. Dessuten kan den lett omgås, og det gjøres også. 2 års binding etter utgivelse første gang hadde vært mer enn nok. Deretter bør forlaget betale for å opprettholde rettigheter – etter forhandlinger med oss som skal eie våre egne åndsverk. Mine erfaringer på dette området er tragikomiske. Og jeg tror ikke jeg er den eneste.
– Er det et rent praktiskt, forretningsmessig bytte – eller føles det litt som å slå opp med gamlekjæresten og bli sammen med en ny og spennende partner?
– Jeg betrakter ikke et forlag som en kjæreste. Dette er et spørsmål som er forankret i en helt annen tid. Jeg tror ikke forlaget ditt lenger sender en taxi med penger til Theatercafeen for å betale regningen for deg når du får trøbbel. Først og fremst er dette et forretningsmessig forhold. Det forhindrer ikke at det også kan og bør være personlig. Sånn er det faktisk også i det såkalte næringslivet.
– Mange vektlegger andre forlags markedskompetanse. Men hva med å forlate en redaktør du kanskje er fornøyd med og få en ny redaktør du ikke kjenner?
Redaktøren er viktig. Jeg har fått en ny som er like god (det var en forutsetning for meg), men noe ulik fra den gamle (nytt kjønn). Etter 8 bøker var det antakelig sunt å få noen nye perspektiver og synspunkter.
– Andre ting du vil trekke frem?
– Det er en rekke andre forhold som bør inn i denne diskusjonen, men som det vel ikke er rom for her. La meg bare nevne forhold som fastprissystemet, standardkontrakter, e-boken, men særlig den vertikale konsentrasjonen i bransjen, sammen med ferskvareproblematikken, fokuset på bestselgerne og bokmakkulering. Tiden er moden for å se disse sakene i en ny sammenheng. Og la meg bare få presisere; ikke slik som den nye regjeringen nå prøver å gjøre det. Jeg håper på å få anledning til å ta opp slike spørsmål i et passende forum en annen gang. Børs og katedral er vanskelig. Men husk; de tre store i Norge er ikke først og fremst filantroper.