Når forfattere «headliner» festivalsommeren

Tomas Espedal var overskriften i programmet for Fjøsfestivalen denne helgen.
Melhus (DnF), Torsdag 5. august: En telefon ligger i tørrhøyet på Loddegård, og ringer. Ane Nydal er litteraturansvarlig for Fjøsfestivalen, og er travelt opptatt med å kople opp musikkanlegget i utedoen. Hun finner telefonen for seint. Et tapt anrop fra Tomas Espedal. Tomas Espedal! Espedal (1961)var Nydal sitt førstevalg for headliner for festivalen. Nydal fikk det som hun ville. Hun fikk Espedal til å love å komme til Fjøsfestivalen for forfattersamtale og opplesning. Nydal ville også ha utdrag fra Espedal sin kommende bok, til tidsskriftet sitt. Utflukt fikk utdrag fra Espedal sin kommende bok. Espedal sender tettskrevne maskinark: så nye at blekket setter merke på skjermen i skanneren til Nydal. Tomas Espedal, språkarbeideren som, i Imot Kunsten, skriver om måten han gir alt til sine døtre, og skriver: "(…)men barnet var ikke fornøyd. Barnet savnet ikke bare sin mor. Barnet savnet også sin far." Ane Nydal tenker, med telefonen i handa: Tomas Espedal kommer ikke. Han ringer for å si at han har ombestemt seg. Et ubesvart anrop fra Tomas Espedal. Hun ringer han opp igjen. Han sier: Kan eg komme no?
Espedal har allerede vært på festivalen i et døgn når jeg kommer på fredag. Han sitter ved langbordet, med debutantene Kjersti Rogremoen, og Guri og Sigrid Botheim ved siden av seg. Han spiser blomkålsuppe og løfter ansiktet når det kommer flere forfattere til, og sier, over suppen: Det er så godt å se forfattere her. I går var her bare musikere. Man kan snakke med forfattere, sier Espedal i baryton. Bokseren Espedal. Poeten Espedal. Tekstarbeideren Espedal, som en gang lå under en et tonn jern, lot maskinoljen dryppe over seg, og lovte seg selv at han skulle skrive. Blekk. Jeg kunne ha boksa med Espedal. Det er en uttalelse som sier mer om hvor grei han er, enn om respekten jeg har for bokseevnene hans. Han har skrevet om å slå ned menn, og bokse. Om å felle jenter, og stikke av. Om å gå, og bli husfar, og ikke gå ut av huset.
– Hva nå, Espedal? spør Ane Nydal, under festivalen, fra scena, et døgn senere: Forfattersamtalen har begynt. Ane Nydal, intervueren spør:
– Du er som på et litterært nullpunkt. Hvor går du med den nye boka di? sier hun.
Eg vet’sje om de bli noko bok. Det blir faen ikkje nåke bok. Hahaha, det har eg lyst til å seie. Så kan de sitte der med alle bokmessene sine og fjøsnissefestivalene sine. Noe av det beste med å være forfatte rer å være i en produksjonsfase, og gjøre det viktige arbeidet. Det er mye kjekkere enn å reise rundt og drive med alt det andre, sier Tomas Espedal, fra scena i fjøsen til Fjøsfestivalen. Fjøsen er fullstatt. Du veit det, Espedal, du kan ikke gi deg nå. Folk vil ha enda en bok. Og enda en. Høyballene har begynt å rulle. Den ene boka trenger den andre. Bøkene dine har begynt å snakke med hverandre. Du veit det; Du kan ikkje gje de, Tomas E.