I oktober i fjor initierte Maria Navarro Skaranger, Zeshan Shakar og Priya Bains et forfatteropprop der de ba «den norske regjeringen legge reelt press på sine allierte og Israel for å stanse den pågående katastrofen i Gaza».
Tre måneder senere er over 25000 palestinere drept, deriblant minst tretten poeter og forfattere. Den trettien år gamle poeten Mosab Abu Toha forteller til TIME at han ble arrestert og banket opp på flukt fra det nordlige til det sørlige Gaza, og at det ikke var tilfeldig at akkurat han ble tatt til fange. «De ville ydmyke meg, de ville banke meg opp og straffe meg for å snakke og skrive om det jeg har sett i Gaza» sier han. «De prøver å drepe stemmen, drepe dem som snakker».
På spørsmål om hvorfor de valgte å organisere oppropet, sier Bains at det for henne handlet om å utvise solidaritet med det palestinske folket.
– Det kan virke fåfengt, fordi det ikke forhindrer folkemordet, men det har en reell verdi å anerkjenne undertrykkelse. Tenk bare en situasjon hvor ingen snakket høyt om at Israels krigføring er forkastelig?
For Shakar, var grunnen et behov for handling.
– Et opprop er noe abstrakt, men samtidig konkret. I den fasen, og fortsatt, handla det om å samle oppmerksomhet rundt de enorme lidelsene, og mot dem som lot det skje, sier han.
Hvordan var responsen fra andre forfattere og offentligheten?
Shakar: Veldig god. Omtrent 300 forfattere signerte oppropet.
Bains: Mitt inntrykk er at mange kjenner seg maktesløse og dermed setter pris på initiativer som dette. Så er det jo klart at det er noen som ikke skriver under eller som er prinsipielt uenige i denne formen for opprop. Det får være deres greie. Jeg tenker det er bedre å ytre noe enn å forbli stille.
Har noe endret seg siden oppropet ble signert og publisert?
Bains: Alt og ingenting. Tilstandene på Gaza blir diametralt verre for hver dag som går, Israel fortsetter å bombe sønder sykehus og boligblokker, og blokaden har nå forårsaket en katastrofal hungersnød. Mange poeter, forfattere og journalister er drept. Tallet på drepte journalister er det høyeste i noen krig noensinne. Sør-Afrika har klaget inn Israel for folkemord, og i disse dager finner høringen sted – som handler så mye om fortolkning av metaforikk! Samtidig innskrenkes ytringsfriheten i vestlige land. Storbritannia prøver å forby boikott av Israel, og i Tyskland får ikke kulturinstitusjoner som har uttalt seg kritisk om Israel motta statlig støtte.
Shakar: Priya beskriver de stadig økende dødstallene, og bak de skjuler det seg en grusomhet som er vanskelig å ta innover seg. Det har også vært en utvikling i flere vestlige land der stemmer som kan oppfattes som pro-palestinske har blitt tvunget i stillhet, på en rekke ulike måter. Det gjelder i mediene, i akademia og ikke minst i kulturlivet. I Palestina er det en systematisk ødeleggelse av kulturinstitusjoner og kulturarv, over hundre journalister er drept. Det er dypt problematisk hvor lite debatt dette har vakt i den norske offentligheten, hvor få store aktører som har stått tydelig opp for sikkerheten til journalister og for akademikere og kunstneres mulighet til å uttrykke seg fritt.
I Danmark gikk førtifem forfattere sammen om å skrive et langdikt til støtte for det palestinske folket, har dere sett lignende initiativer fra norske forfattere?
Bains: Jeg har sammen med Bendik Vada og Anna Kleiva arrangert opplesninger av palestinsk poesi på Perla Bar i Oslo. Det har vært solidarisk rom, hvor vi har samlet oss for å lytte til den palestinske poesien. I februarutgaven av Bokvennen Litterær Avis vil det også komme en rekke dikt – av ulike skandinaviske poeter – skrevet i lys av krigen på Gaza. Initiativet er inspirert av dette fantastiske diktet Judith Kiros skrev for Kontext Press.
Kan du si litt mer om opplesningene på Perla? Hvilke forfattere og dikt ble lest?
Bains: Vi har lest dikt av samtidige poeter som Mosab Abu Toha, Hiba Abu Nada og Rafaat Alareer. Det har vært heftig, siden både Nada og Alareer er blitt drept under denne krigen, og Toha fengslet og torturert i to dager av det israelske militæret. Poetene har det til felles at de tematiserer okkupasjonen, krigene og blokaden. Det er vel ikke til å komme utenom når det er hele ens virkelighet.
I tillegg har vi lest poesi av mer kanoniske skikkelser som Mahmoud Darwish, (som er som Palestinas nasjonalpoet å regne, selv om han ikke likte tittelen noe særlig selv), Fadwa Tuqán og Ghassan Zaqtan. De er alle mangefasetterte poeter med lange forfatterskap, gjerne flere titalls bøker bak seg. Poesien fra Palestina handler jo, som poesien overalt, om de store størrelsene – kjærlighet og sorg, begjær og eksistens. Samtidig er det ikke til å skyve under en stol at også mange av de store poetene adresserer Palestinas historie og dermed tematiserer eksil, okkupasjon og undertrykkelse.
I Silje Linge Haaland sin gjendiktning av diktet «I Jerusalem» av Mahmoud Darwish (fra engelsk) lyder det for eksempel slik: «Jeg gikk nedover en skråning og tenkte for meg selv:/Hvordan/er historiefortellerne uenige om hva lys sa om en stein?/Er det fra en svakt opplyst stein krigene blusser opp?»
Shakar: Priya beskrev mye her. Selv har jeg deltatt på en opplesning av Gazamonologene i regi av Deichman Grunerløkka. Vi leste tekster skrevet av unge palestinere.
Atef Alshaer, førsteamanuensis i arabisk språk og kultur ved London’s University of Westminster sier til TIME at poesi for palestinerne kan være en kompensasjon for deres mangel på fysisk slagkraft, eller for dem som er fordrevne, en måte å gjenoppbygge hjemlandet gjennom ord. Hvilken rolle tenker dere at poesi – og litteratur generelt – har i en tid som dette?
Shakar: For min del er noe av det viktigste at palestinerne må få lov til å eie historien om seg selv. Vi andre skal selvfølgelig bidra med våre egne tekster, det har verdi, og mange har gjort det, men vi må være gode på å løfte fram de palestinske stemmene.
Bains: Jeg vet ikke. Jeg tenker at alt språk er handling, og at det er noe subversivt i å for eksempel insistere på skjønnhet, når okkupasjonsmakten er så voldelig og bestialsk som det Israel er. Som når Somaya el Sousi beskriver hjembyen Gaza som paradisisk. Det er noe mektig i det:
«I början av våren är det här paradiset, när citronen och apelsinen slår ut och fyller luften med en obeskrivlig doft. Ren och skär skönhet, den lilla vita färgen, blandad med nektarns sötma och doften, så vacker och mäktig att jag aldrig har lyckats beskriva den. När jag säger Gaza är det den vinden som blåser genom mig, med den där änglalika doften.»
Samtidig husker jeg veldig godt noe den belarusiske forfatteren Kryscina Banduryna sa like etter at krigen i Ukraina brøt ut, nemlig at poeten ikke er noen kriger. At når krigen er et faktum, blir poeten og forfatteren overflødig. Det er vanskelig å argumentere imot. I krigens høyst materielle virkelighet er jo ordene på siden ikke et særlig effektivt våpen.
Hva synes dere at norske forfattere kan/bør/skal gjøre i møte med den pågående konflikten i tida framover?
Bains: Jeg syns alle forfattere bør tenke over det faktum at støtten til Ukraina fant sted som noe helt uproblematisk, men at de samme institusjonene i tilfellet med Palestina vegrer seg. Noen institusjoner har kommet etter og uttrykt solidaritet med palestinerne først etter flere måneder med masseslakt. Det vises også i hvordan Forfatterforeningen har kommunisert rundt disse to krigene. Å ta stilling til Palestina er politisert, mens det i tilfelle med Ukraina tilsynelatende bare var å sende ut en mail til alle medlemmer med forslag til hva man kan gjøre for ukrainerne. Den solidariteten bør jo gjelde for alle rammet av krig.
Shakar: Priya sier noe veldig interessant når hun siterer den belarusiske forfatteren Kryscina Banduryna som sa at poeten ikke er noen kriger. At når krigen er et faktum, blir poeten og forfatteren overflødig. Jeg er enig med Priya at det er vanskelig å argumentere skikkelig mot det.
Samtidig er litteraturen også et øyeblikksbilde, en fortolker, som vil bli stående i ettertid som en kilde til forståelse av en situasjon. En utfordring er at litteraturen (som ellers i livet) først ser skikkelig klart i ettertid. Kanskje er ikke akkurat nå tida da litteraturen vil gi de rikeste fortolkningene, kanskje kommer de om noen år, men det betyr ikke at den umiddelbare litteraturen er uten betydning.