Mange forfattere har skrevet artikler og kommentarer om det som har skjedd, og de er publisert i ulike medier allerede. Jeg hadde ikke tenkt å skrive om tragedien nå på Forfatterforeningens nettsider. Forfattere har skrevet om det som har skjedd helt uavhengig av denne siden. De har deltatt i den offentlige samtalen gjennom kommentarer og essays både i norske og utenlandske medier. Jeg er glad for at det er slik det har vært. Selv om jeg ikke har skrevet noe selv; jeg har ikke visst hva jeg skulle si.
Jeg har sittet sammen med min eldste sønn og sett på tv. Jeg har skrudd på radioen. Jeg har fulgt med på twitter. Jeg har reagert som alle andre. Da jeg forsto at massemorderen var etnisk norsk, og at det ikke var snakk om et islamistisk terroranslag, følte jeg også nesten lettelse. Heller ikke jeg hadde tro på at nordmenn ikke ville la det gå utover uskyldige mennesker om drapsmannen hadde vist seg å tilhøre et muslimsk terrornettverk. Jeg har spurt sønnen min hva han og kompisene hans sier når de snakker om dette. Han ser på meg. Vi snakker ikke om det, sier han. Selv om han og kompisene hans også var i Oslo sentrum under minnemarkeringen. Selv om de kjente ungdommer som ble drept. Jeg identifiserer meg på en måte med dem. Jeg har bare kunnet være helt stille.
Isteden har jeg lest. Jeg har lest aviskommentarene, blogginnleggene, fulgt med på diskusjonene, hørt talene, sett Facebook-innleggene. Kanskje har jeg tenkt at om jeg skulle skrive noe nå, så måtte jeg for guds skyld ikke si noe som hørtes for sikkert ut. Jeg har tenkt at alle sider måtte omtales. Selv de sidene jeg ennå ikke aner hvordan ser ut, har jeg tenkt at jeg måtte skrive om. Jeg har tenkte: Det går ikke an å balansere dette som har hendt.
Lørdag leste jeg Frank Rossavik og Cornelius Jakhellns tekster i Morgenbladet. I etterkant kom jeg over følgende twittermelding, som kommenterte disse innleggene. Meldingen var skrevet av en av forfatterne; Frank Rossavik:
”Cornelius Jakhellns tekst (http://t.co/9cvCBBc) får meg til å lure på om jeg selv egentlig tar feil (http://t.co/t6phY3C) i samme avis!”
Da jeg leste innleggene, tenkte jeg ikke på at en av artikkelforfatterne måtte ta feil, at begge ikke kunne har rett. Det ene pekte på at statsministerens, og det norske folks ønske om mer demokrati, fordrer at alle opplever at de har ytringsfrihet, at alle har et sted de kan ytre seg; også de politisk ukorrekte. Det andre angrep de anonyme nettdebattene, hvor alle de politisk ukorrekte virkelig boltrer seg. Tar noen av dem feil?
Da jeg begynte å skrive på denne teksten, begynte jeg å se for meg at alt det vi sier og skriver nå, er replikker i en dialog som ikke skal avsluttes, og hvor motsetninger ikke er gjensidig ekskluderende. Fremdeles klarer jeg ikke å se så mange sider ved det som har skjedd. Men at Rossavik og Jakhelln har skrevet disse to tekstene, at de ble publisert i samme avis, samme dag, har gjort det mulig også for meg å begynne å formulere en replikk. En replikk i den dialogen som pågår, og som forfatterne også vil være en del av.