Prosjektet heter Bokhylla og avtalen ble inngått på verdens bokdag. Da signerte Nasjonalbibliotekets Vigdis Moe Skarstein en avtale med Kopinor som betyr at 50 000 bøker vil bli gratis tilgjengelig på nett helt lovlig. I internasjonal sammenheng er dette et gjennombrudd, og mye av grunnen til det er at man har kunnet forhandle med Kopinor som en paraplyorganisasjon.
Yngve Slettholm, administrerende direktør i Kopinor, er begeistret for samarbeidet, men understreker at dette er Nasjonalbibliotekets prosjekt som er muliggjort ved hjelp av et godt samarbeid med Kopinor. I de siste ukene har man jobbet på spreng for å forhandle frem en avtale om økonomiske vilkår og rammebetingelser for prosjektet.
Avtalen inenbærer at man i mai legger ut de første 10 000 bøkene. Dette er verk fra tiårene 1790, 1890 og 1990, og innen 2011 vil hele 50 000 verk fra det siste århundret være tilgjengelige.
– Alle bøker fra 1700- og 1800-tallet er frie, så tilretteleggingen for utleggingen av disse er noe vi ikke har noe med. De beskyttede bøkene som avtalen omfatter vil bli på 50 000 titler, og det er disse vi har gitt rettighetene til.
– Hva er det viktigste for opphavsrettighetshaverne her?
– Det viktigste er at de får betalt, og at vi med dette prosjektet pløyer ny mark. Det er et pilotprosjekt av stort format, og vi binder mye erfaring med denne typen digital formidling. Så går vi videre i 2011.
Sideprisen er på 56 øre per år. Man regner med at de bøkene som legges ut har et gjennomsnittlig sidetall på 185, noe som vil gi et årsvederlag på 5,2 millioner. Denne summen vil ikke bli reell før i 2011, når alle verkene ligger ute. Avhengig av hvor raskt man faser inn, vil prosjektet rundt regnet innbringe ca 10 millioner kroner.
Hva er det viktigste for brukeren? Ifølge Slettholm er det naturligvis at vi får tilgang på en betydelig mengde bøker. Han er stolt over
at prosjektet er unikt i verdenssammenheng, og at vi i Norge har løst dette med rettigheter og vederlag på en elegant måte. Når det har vært mulig, henger det sammen med at vi har gode og representative organisasjoner og at vi opererer med avtalelisens. Kopinor som paraplyorganisasjon har derfor vært en ryddig forhandlingspartner. Han siterer nasjonalbibliotekar Vigdis Moe Skarstein, som hevder det ville vært umulig å forhandle med 23 enkeltorganisasjoner samt enkeltopphavsrettighetshavere.
– Er dette litteraturens svar på Spotify?
– Ja, dette er jo en streamingtjeneste, selv om det kun er nittitallet som ligger ute. Blir det en etterspurt tjeneste, gir det jo større
muligheter for forlag til å være med på halehenget og f.eks. produsere en backlist som gir tilgang til høykvalitets nedlastbare filer.
Sånn på tampen vil Slettholm gjerne presisere at forfatterne har mulighet til å reservere seg mot systemet. Dersom en opphavsrettighetshaver ikke vil være med på pilotprosjektet, har Kopinor full anledning til umiddelbart å plukke enkeltverk ut av listen.
DnFs leder, Anne Oterholm, har også vært med på forhandlingene. Er hun fornøyd med prislappen på vederlaget?
– Prisen er helt grei. Nasjonalbiblioteket ønsket den lavere, opphavsrettighetshaverne høyere. Det har vært en forhandling og en kamp
om pengene, og resultatet er helt ok. Det gjør det forsvarlig å være med på dette forsøksprosjektet, som jo er tidsbegrenset og gir en fin evaluering. Vi vil få mye informasjon i løpet av prosjektperioden, men dersom det vil bli aktuelt å utvide ordningen, starter vi forhandlingene på nytt. Du kan si det er betaling for et prosjekt som er tidsfestet og at prosjektet samtidig stadfester
opphavsrettighetshavernes krav på et akseptabelt vederlag.
Hun kan bekrefte at prosjektet er unikt i internasjonal sammenheng og at vi i Norge er i forkant. Oterholm er glad for at bokbransjen og litteratursiden kommer fort på banen med å eksperimentere med digitale løsninger. Men når folk begynner å etterlyse gratis tilbud, er det å begynne i feil ende.
– Dette er en litteraturstreamingstjeneste, og bør prises som det. I musikkbransjen har man etter hvert funnet flere ulike løsninger fordi det er mange ulike behov – og disse prises da også ulikt. Personlig benytter jeg meg mye av streamingtilbud. Ofte vil jeg ikke eie, jeg leser et par sider her, noen der, og finner jeg noe jeg ønsker, kjøper jeg produktet. Streaming er bare én av mange muligheter på det digitale markedet.