Marit Kaldhol og Pedro Carmona Alvarez ble i 2008 tildelt reisestipend fra Den norske Forfatterforening for å delta på den internasjonale poesifestivalen i Granada og gjennomføre samtaler med representanter fra Den Nicaraguanske Forfatterforening om bokutgivelsesprosjektet
Poesifestivalen som trolig er den største i Latin Amerika med over 100 poeter fra mer enn 50 land er en opplevelse. Øyeblikkelig merker en at poesien har en helt annerledes posisjon i et land som Nicaragua enn i Norge; Hver eneste dag under festivalen arrangeres det opplesninger på kveldstid, hovedsaklig i byens plaza, på torget, der det samler seg tusenvis av mennesker for å høre poesi. Disse opplesningene varer i opptil fire timer av gangen, og folk sitter og hører på; ingen bråk i gatene, ingen roping eller andre forstyrrelser. For de utsendte poetene, som er vant til den skandinaviske måten å gjennomføre slike arrangementer på, er dette litt av et sjokk; poesien her til lands synes å være atskillig mer marginal og forbeholdt et lang mindre tallrikt publikum, for å si det mildt.
Hva skjer så i forhold til det norsk støttede utgivelsesprosjektet til den nicaraguanske forfatterforeningen?
På tross av at poesien har en så stor betydning som den har i Nicaragua, er dette et fattig land. Det finnes ikke og vil ikke i noen nær framtid finnes noe stort marked for bøker. Folk flest har ikke råd til å kjøpe dem. En kan dermed ikke ha som ambisjon at bokutgivelsesprosjektet skal bli selvfinansierende.
Prosjektets berettigelse må være dets bidrag til å opprettholde og utvikle en skriftkultur på tross av fattigdom. Fungerer det etter en slik hensikt? Dersom prosjektet avsluttet vil det opplagt føre til færre utgivelser totalt sett. 10-15 utgivelser færre i året, er langt fra ubetydelig i et land som Nicaragua. Utgivelsesprofilen er også en annen i dette prosjektet enn i kommersiell forlagsdrift, med en sterk vekt på bredde og mangfold; poesi, romaner, noveller og historiske bøker. Prosjektet har i det siste også utgitt en del av den klassiske nicaraguanske litteraturen (blant annet kommenterte og tekstkritiske utgaver av Ruben Darios forfatterskap), samt en antologi over Nicaraguansk poesi som tar for seg landets poetiske tradisjon fra ca. 1850 og frem til i dag, redigert av Ernesto Cardenal. Dette er bøker som antagelig ikke hadde kunnet utgis uten støtte og subsidiering. Det finnes gode grunner til å videreføre utgivelsesprosjektet, selv om det også bør være rom for noen kritiske innvendinger til forlagspraksis og metode. Fokuset på bredde og mangfold har også sine negative sider; det fører for eksempel til at utvikling av forfatterskap, ikke i samme grad prioriteres. En kritisk diskusjon rundt litteratur finnes i liten grad. Uten at man fra Norge skal drive med en slags forlagsimperialisme, så bør det være rom for også å ha ambisjoner utelukkende på litteraturens premisser, og dermed kunne drive litteraturutvikling gjennom bruk av litterære konsulenter og mer redaksjonelt arbeid i forkant av utgivelsene. Ambisjonene i prosjektet må ikke bare være å stå for enkeltutgivelser som til sammen representerer en bredde, men å være med på å videreutvikle den nicaraguanske litteraturen.