Bendik Vada var 21 år og allerede i toppsjiktet blant debutantene da han ga ut sin første diktsamling i 2017 – Vak. Andreboka Virkelig igjen kom på tampen av 2020, og er den andre diktsamlingen hans. Begge bøkene er ute på Oktober Forlag. Nå er Vada medlem i Forfatterforeningen, og deler her tanker om hva som får ham til å skrive, hva det er i ham som skriver litt, hele tiden:
Hei Bendik! Hva er historien om forfatterskapet ditt?
Jeg kan ikke huske et liv uten å kunne lese, egentlig, det lå alltid ei eseløra bok på nattbordet. Skal man fusjonere de bildene jeg husker best, må det bli en måne med auge, nese munn, og matrosskjorte rullende gjennom en sjokoladefabrikk inne på Galtvort. Noe i den duren. Les: kan ikke klage. Det første jeg skreiv var noen korte fan fiction-fortellinger om Harry, Ronny og Hermine (og meg) i åtteårsalderen. De handla mest om ting de gjorde i hverdagen; det var så lite av det i bøkene, og det var disse små tingene jeg likte aller best: dagene i klasserommet, samtalen rundt middagsbordet—alt dette som lignet på mitt liv, men som samtidig var helt annerledes. Det jeg kjenner igjen fra den tiden som sammenfaller med hvordan jeg opplever det å skrive nå er følelsen av at den ytre verden projiserer seg selv inn i mitt indre, og at jeg eksternaliserer den samtalen ved å skrive ned det de sier til hverandre. Jeg tenkte selvfølgelig ikke sånn på det den gangen, da kjentes det mer ut som en reaksjon; noe begynner å bable, og jeg er nødt til å reagere. Senere, i ungdomstida, gikk jeg på skrivekurs i Trondheim, og møtte andre folk på min alder som skreiv, og begynte å skrive dikt. Det ble mer og mer åpenbart for meg at jeg ikke ønsket å gjøre noe annet. Alt annet virket traurig, realfagslærere var teite fordi de tok monopol på sannhet og ikke innså at alt det de snakka om var metaforer med ekstremt strenge regler, gymlærere var teite fordi kroppen var underdanig til sinnet, de fleste språklærere var teite fordi de brydde seg mer om pluskvamperfektum enn poesi og intensjon og Ulven. Så ja, jeg var en obsternasig liten «gutvott», men den motstandsfølelsen ga energi til å skrive og komme seg bort fra Klett og Trondheim Sør. Det ser litt annerledes ut nå.
«Gutvott», altså. En ung debutant ble du. 21 år. Hvordan var det å komme med bok, så ung?
Jeg begynte, som man jo ofte gjør hvis man skal skrive på norsk, på skriveskoler. Først på Nansenskolen, senere på Forfatterskolen i København. Ble kjent med en haug herlige folk som senere har blitt nære venner og kollegaer. Ga ut førsteboka i 2017, som 20-åring. Jeg hadde fra flere hold blitt advart mot å debutere tidlig. Det var en velsignelse og en forbannelse. Forbannelse fordi du, i gledesrus over at du skal gi ut ei bok, ikke innser før det er for seint at du har gjort en offentlig ytring som skal henge med deg resten av livet, enten du vil det eller ikke. I tillegg blir man plutselig ti hakk mer forfengelig og begynner å google seg selv daglig. Virkelig skremmende saker.
I tillegg blir man plutselig ti hakk mer forfengelig og begynner å google seg selv daglig. Virkelig skremmende saker.
Men det var også en velsignelse fordi jeg tidlig fikk overstått disse debutant-bivirkningene: du blir ikke penere av å ha gitt ut bok, forlagshonoraret er ikke en formue, du blir ikke kulere på fest. Jeg trodde ikke at jeg egentlig trodde på disse greiene, men en del av meg ble likevel skuffa. Det er fælt å være så forfengelig. Etter alt dette har jeg fortsatt med skrivinga, ispedd et par lengre opphold i Mexico og studier i matematikk og spansk. Begynt med gjendiktning og tidsskriftsarbeid. Verden blir større og mer kompleks jo nærmere du kikker, samtidig som ditt selv og identitetsbehov blir mindre og mer anvendelig. Det kjennes riktig.
Relativt mange debuterer som forfattere, ikke alle gir ut bok nummer to. Hvorfor kom nettopp du så langt som til den andre boka?
Aner ikke. Jeg har nok vært heldig, hatt en omsorgsfull redaktør med Trua og et fellesskap med poeter og poesilesere som gjør den nisjen vi bedriver levelig. Har også vært opptatt av å være i forandring; skriv masse drit, innimellom kommer det noe som holder seg. La deg bli revet med av det andre skriver og tenker. Ha alltid med deg papir og penn, i senga og på bussen.
Siden det fordrer en hengivelse, kan dikt oppleves som ganske nakne og traurige dersom de ikke gjør sitt beste.
Og nå er du medlem av DnF. Kommer du til å ta det på alvor – og satse på forfatterskapet?
Jeg er ganske sikker på at jeg alltid vil komme til å skrive. Om det gir noen penger: så bra! Sannsynligvis kommer det uansett ikke til å gi nok penger. Man må jo ha til salt i grauten, og kanskje en smørklatt og litt kanel i tillegg—dessuten gidder jeg ikke spise graut til morgen og kvelds hver dag, så kravstor er jeg. Da må man finne seg en jobb. Jeg vet ikke hva det skal bli, akkurat nå vurderer jeg å søke på en stilling som trikkesjåfør. Det virker fristende.
Som trikkesjåfør får du kanskje et litterært kollegium. Iallfall kunstnerisk. Jeg kjenner minst tre kunstnere og forfattere som jobber som baneførere! Men du har jo satt i gang noe her, med disse diktene. Et kunstnerskap som har begynt å rulle å gå. Gode anmeldelser, som drar fram formsikkerhet og språklig tøyelighet. At du gjorde et bemerkelsesverdig sprang fra første- til andreboka. Hvordan vil du selv beskrive forfatterskapet ditt?
Ja, de to bøkene jeg har gitt ut skiller seg ganske mye fra hverandre. I den første var jeg opptatt av at språket som ble brukt skulle komme fra måten jeg tenkte på, altså på trøndersk. Jeg var opptatt av at diktene skulle høres bra ut, de skulle kjennes i magen når man leste dem høyt. Jeg var opptatt av større, abstrakte dikotomier som individ/kollektiv, natur/kultur, gud/ikke-gud, relativt/absolutt. Jeg opplevde at alle disse tematikkene begynte å snakke når de ble lagt i et språk som lå nært meg, og som snakket om såkalte naturopplevelser og mer konkrete tosomhetssituasjoner.
Jeg var opptatt av at diktene skulle høres bra ut, de skulle kjennes i magen når man leste dem høyt.
Den andre boka er fortsatt relativt ny og fersk, og jeg opplever at det er som med bøker som med dikt: de begynner ikke å snakke ærlig og direkte før de har levd et stykke tid. Men intensjonen med diktene i boka var å komme i møte det jeg hadde sett og tenkt under oppholdene i Mexico: eldre myter, kolonialisme, revolusjonære identiteter, postkolonialisme, utsatthet, globalisme og neoliberale konsekvenser. Jeg opplevde relativt fort at disse tingene både angikk meg og ikke. Angikk meg gjennom at dette finnes og er en stor del av verden, en verden som ser helt annerledes ut enn den jeg kommer fra og som interesserer meg. Angikk meg ikke fordi jeg kommer fra den mest privilegerte posisjonen verdenshistorien noensinne har sett, rent psykologisk-materialistisk sett, og at mye av dette derfor ikke vil bli fortalt mest sannferdig med min munn eller min hånd. Gnissinga mellom disse to lårene kulminerte i noen dikt som handler om virkelighetsforståelse og identitetsforståelse, skam og glede. Samtidig opplevde jeg både sterk kjærlighet og sterkt kjærlighetstap til et annet menneske der nede, som ble til noen kjærlighetsdikt. Noe sånt, ish. Jeg tror og håper at dikt, på sitt beste, har mulighet til å snakke like sterkt og direkte til et individ som et kollektiv, samtidig. Jeg aner ikke hvordan det skjer eller hvorfor det skjer. Det blir et spørsmål om hva språk og kommunikasjon er, i siste ende. En venn sa til meg en gang at på sitt beste er dikt den mest effektive formen for kommunikasjon. Jeg opplever hvert fall at dikt oppfordrer leseren sin til å hengi seg til det den leser og å la seg forvandles av det. Siden det fordrer en slik hengivelse, kan dikt oppleves som ganske nakne og traurige dersom de ikke gjør sitt beste. Jeg håper og tror at mine gjør det.