Bøkene hennes har solgt i millionopplag. Men selv er hun fortsatt beskjeden på egne vegne. – Mange av leserne gir meg positive tilbakemeldinger, og det setter jeg stor pris på. Det gir meg inspirasjon og lyst til å skrive, sier Frid Ingulstad til DnFs nettsted.
– Hvorfor ble du forfatter?
– Jeg ble forfatter fordi jeg elsket å skrive og dikte. Møtet med andre deler av verden da jeg var telegrafist i utenriksfart, ga ettertanke og inspirasjon. Jeg skrev lange brev hjem, de ble opplest i en forening og flere oppmuntret meg til å begynne å skrive.
Frid Ingulstad har vært radiotelegrafist og flyvertinne. Sin første roman utga hun da hun var 29 år gammel – men først 25 år senere ble hun forfatter på heltid.
– Det er aldri for sent, sier hun. – Selv ble jeg ikke forfatter på heltid før jeg nærmet meg femtifem.
– Hvorfor er litteratur viktig?
– Litteratur er viktig for å gi leserne både kunnskap og underholdning. Litteraturen gir oss innblikk i historien og lærer oss hvordan menneskene før oss har levd og tenkt. For å forstå den tid vi lever i, bør vi kjenne historien. Alt går i bølger. Mye gjentar seg. Bøkene kan hjelpe oss til å forstå. Litteraturen har bidratt til at menneskers idéer er blitt spredt ut til folket og bidratt til at vi har fått en utvikling mot en bedre verden. Bøkene gir oss mulighet til å leve oss inn i andre menneskers liv, tanker og følelser, og inspirasjon til å bruke vår egen fantasi.
På sin egen hjemmeside – www.ingulstad.no – skriver hun:
"For å forstå den tid vi selv lever i, er det viktig å kjenne vår historie. Derfor liker jeg å fordype meg i den og samtidig bringe videre til mine lesere det jeg har lært. Jeg synes det er interessant å sette meg inn i hvordan menneskene levde i vikingtiden, i middelalderen eller på 1700-tallet – hvordan de bodde, hva de spiste, hvordan husene så ut, hva de var redd for og hva de var opptatt av. Først og fremst er det spennende å prøve og forstå hvordan de tenkte. Etter mange års granskning er jeg overbevist om at Sigrid Undset har rett når hun sier: «Menneskenes hjerter forandres aldeles intet». Jeg tror at våre egenskaper og adferdsmønstre er uforanderlige, det indre mennesket, med dets gleder og sorger, kjærlighet og hat, er det samme. Jeg blir varm av glede når en ung jente ringer og sier at hun fikk lyst til å lese Snorre etter å ha lest mine romaner, eller når en eldre kvinne forteller at hun fikk lyst til å friske opp sine historiekunnskaper. Da føler jeg at jeg har utrettet noe!"
Og "å utrette noe" har hun virkelig gjort. Handlingen i Sønnavind-serien er lagt til årene 1906–1914 og skildrer miljøet blant arbeidere rundt Akerselva i Oslo. Gjennom bøkene – og også sine vandringer med publikum langs elva – har Ingulstad bidratt til folkeopplysning og interesse for arbeidernes – og ikke minst kvinnenes – kår tidlig på 1900-tallet.
I tillegg til de populære seriebøkene har Frid Ingulstad skrevet historiske romaner, barnebøker, faction-bøker for barn og dokumentarromaner. Hennes mest kjente bok er trolig Munken (1991), som vant en konkurranse utlyst av Gyldendal forlag. Av serier er hun – i tillegg til Sønnavind (som har vært utgitt siden 2005 og som fortsatt utkommer) – kjent for Kongsdøtrene (1998-2000), Ildkorset (2001-2002) og Ingebjørg Olavsdatter (fra 2003). Selvbiografien Min historie utkom i 2007. Samlet har alle disse bøkene gått i mange millioner i opplag.
Denne uken kommer hun sannelig med enda en bok – beretningen om foregangskvinnen Betzy Kjelsberg.
– Du har en imponerende bibliografi – hvordan rekker du å skrive alle disse bøkene?
– Jeg skriver hver dag og begynner rett etter frokost kl. 8. De siste 15 årene har jeg også skrevet lørdager, søndager og i feriene. Vanligvis skriver jeg frem til jeg skal lage middag ved fem-tiden.
På hjemmesiden sin skriver hun: "Gjennom årene har jeg også funnet stor glede i å skrive eventyr for barn. Jeg har elsket eventyr fra jeg selv var liten, og i dag dikter jeg eventyr for barnebarna. Når de sitter stille og lytter, da vet jeg at jeg har lykkes med noe! Jeg vil rette en stor takk til alle mine trofaste lesere! Uten dere hadde mitt arbeid hatt liten hensikt."
(Foto: Cappelen Damm)
– Det litterære Råd i Forfatterforeningen har tre ganger avslått søknadene dine om medlemskap i DnF – hva er ditt syn på foreningens opptakskriterier? Og hvordan opplevde du avvisningene?
– Jeg har lagt Forfatterforeningens avslag bak meg. De sved da jeg fikk avslagene, og jeg forsto ikke begrunnelsen. Jeg hadde etter hvert fått en meget stor leserkrets, og en forfatters mål må være å bli lest. Jeg oppfattet avgjørelsene som kvinnediskriminering. "Dameromaner" hadde man en nedlatende holdning til. Krim for menn, derimot, var stuerent. Det verste ved å ha blitt avslått, er at mange lesere hisser seg opp og tar det personlig.
– Hvordan vurderer du selv forskjellen på serieromaner og annen skjønnlitteratur?
– Jeg ser ingen forskjell på serieromaner og annen skjønnlitteratur. Hvis bøkene gir leserne noe, ikke minst leselyst, må dette være det viktigste.
– Hva liker du selv å lese?
– Selv liker jeg best å lese historie. Det går mange timer til research når man skriver fra en annen tid. Denne delen av arbeidet liker jeg også veldig godt.
– Hvordan skal fødselsdagen din markeres?
– Forlaget har invitert til et lite, lukket selskap i Hønse-Lovisas hus fredag formiddag. Kulturministeren har bedt om å få komme. Det satte jeg stor pris på.
– Unge forfatterspirer tørster etter råd fra de mer erfarne – hva er ditt råd til en nybegynner i faget?
– Til unge forfattere vil jeg si: Gi aldri opp. Føler du trang til å skrive, så skriv! Får du et manus i retur, send det til et annet forlag. Jeg har opplevd å få blankt nei fra én, og et veldig positivt svar fra en annen. "Alles Anfang ist Schwer" – all begynnelse er vanskelig. Begynn å skrive, selv om du synes at det ikke er godt nok. Du kan forbedre det siden, det viktigste er å komme i gang.
Selv kom hun i gang med skrivingen for over femti år og to hundre bøker siden. Denne uken utkommer som sagt Betzy. 14. september kommer bok 77 i Sønnavind, og 23. november venter leserne utålmodig på bok 78. Men fredag tillater hun seg en aldri så liten pause i skrivingen. Tross alt er det ikke hver dag man runder de 80.