I forrige uke skrev forfatter og politietterforsker Eirik Husby Sæther et leserinnlegg i Klassekampen, der han støttet dannelsen av en ny og åpen forfatterforening. Ifølge Husby Sæther er DnF et laug «hvor de fordeler penger fra Staten til seg selv.» Videre skrev han at «pengene går utelukkende til andre medlemmer, som de drikker rødvin med». Husby Sæther var også kritisk til den Normalkontrakten som er fremforhandlet mellom DnF og forleggerne.
Innlegget til Eirik Husby Sæther sto på trykk i Klassekampen i forrige uke.
Klassekampen trykker i dag dette motinnlegget fra DnF:
Svar til Eirik Husby Sæther, forfatter og politietterforsker
Eirik Husby Sæther har ment sitt om Den norske Forfatterforening. Han signerer som forfatter og politietterforsker, men hadde han etterforsket litt bedre om de formelle sider ved Den norske Forfatterforening, hadde han visst at teksten hans inneholder flere feil. Pengene går ikke «utelukkende til andre medlemmer».
Arbeidet med Normalkontrakten har ikke noe med stipendfordelingen å gjøre. Innlegget hans inneholder dessuten flere insinuerende utsagn som neppe vil holdt for et aktorat. Vi tåler uenighet. Men det er synd at faktagrunnlaget svikter og at myten om den rødvinsdrikkende forfatteren trekkes inn og svekker sakligheten. Han blander også «litterær verdi» med «av interesse for leserne». Det ene behøver ikke utelukke det andre, men det er noen viktige nyanser som blir borte her.
Husby Sæther bryr seg om rettigheter. Det gjør vi også. Alle forfattere har i dag opphavsrett til sine verk, ref. åndsverkloven. Det er hvordan denne opphavsretten kan aktiveres gjennom utgivelse, som er interessant og som vi er opptatt av. Vi har en vifte av avtaler, også for litteratur som formidles digitalt. Fint om flest mulig bruker avtalene våre, værsågod! Det skapes et inntrykk av at Forfatterforeningen kun jobber for sine medlemmer. Det er feil.
Husby Sæther bryr seg ikke om stipender. Det gjør vi. Vi heier på forfattere som selger godt og som kan leve av sitt forfatterskap! Men, en rik norsk bokflora må utgjøre mer enn 10-15 bestselgere i året. Det mener vi, og det har også vært den rådende litteraturpolitikken i landet siden 60-tallet.
Stipendmidler til noen av de forfatterne som skriver noen av de andre mange hundre bøkene blir da helt avgjørende. Siste telling viser at mellom 10-20 % av stipendmidlene ble tildelt forfattere utenfor Den norske Forfatterforening. Vi jobber med å lage en ny oversikt som vil bli presentert så snart den er ferdig.
Normalkontrakten bygger på en sterk solidaritet mellom forfattere som selger godt og de som selger lite. Det kan være lett å kjempe for at ens egen posisjon skal bli bedre. Det kan være vanskelig å stå alene. Det er hvert fall langt mer krevende å være i en gruppe som slåss for at andre i gruppen skal få det bedre: Noen må gi noe, og det vil alltid være de som har mest som må utvise solidaritet.
Det er denne solidariteten som nå er på strekk, og som igjen skal drøftes innad i Den norske Forfatterforening. Kanskje trenger vi enda en forfatterforening. Men vi trenger ikke slumsete omgang med fakta.
Mette Møller
Generalsekretær i DnF