Det finnes visst to typer mennesker: «De som tisser med kranen på, og de som tisser med døren åpen». Dette mener fortelleren i Hanna Stoltenbergs debutroman Nada. Forfatteren bak tisser med kranen på. «Definitivt,» skriver hun. Dermed er spenningen satt: Vil hun tildekke svarer på spørsmål fra meg med surl og sildring også, eller svare åpent og utilslørt? Første spørsmål er ganske enkelt: Hvor kommer hun fra, hva har hun studert, og hvor jobbet? Stoltenberg svarer:
– Jeg er født 9. januar 1989 i Oslo. Jeg har studert engelsk litteratur ved University of Bristol, og har jobbet flere år som journalist, blant annet for Aftenposten, Dagens Næringsliv og Morgenbladet, der jeg i hovedsak har skrevet om kunst, litteratur og teknologi.
– Avisene du nevner er ikke blant de letteste å få jobb i. Hvordan får noen med bakgrunn fra litteraturvitenskap jobb der?
– Jeg skrev en tekst om plastisk kirurgi (om intimkirurgi, for å være presis), i 2012, mens jeg var student i England, som jeg sendte til Natt&Dag, og som kom på trykk der. Jeg flyttet tilbake til Oslo samme år, og fortsatte å skrive for Natt&Dag, ofte om kropp, samfunn og feminisme, noe som ledet til frilans- og vikarjobber i Morgenbladet, D2 og nå nedlagte Aftenposten K. I sistnevnte var Kristin Valla – som også er forfatter og nylig utga romanen Ut av det blå – redaktør. Jeg lærte mye av å bli redigert av henne.
– For tiden jobber jeg med tekstproduksjon på Munchmuseet, som blant annet innebærer at jeg skriver tekster til utstillingene i det nye museet.
– Er det rom i stillingen på Munchmuseet til å skrive noe ut over normalprosa? Ekfraser, er det en mulighet?
– Jeg begynte ganske nylig, og hittil har det vært få ekfraser og skjønnlitterære vendinger. Men det er nok rom for det om det passer utstillingen. Målet mitt er å skrive åpne, ikke ulne, og tilgjengelige tekster, som gir kunstopplevelsen et ekstra lag (en typisk ullen frase som ikke hadde funnet veien inn i utstillingen!)
– Men hva med romanmanuset, hva er historien bak dette?
– I 2016 gikk jeg på Gyldendals skriveskole, ledet av Kyrre Andreassen, der jeg begynte på manuset som omsider ble til Nada. Det var en verdifull erfaring, mye takket være Kyrres tilbakemeldinger.
Jo, det var hun her som skrev om nett-vaner, algoritmer og russisk etterretning i Morgenbladet, og som Jan Kjærstad valgte som en av sine tre unge favoritt-forfattere av i dag. «Med en mesters klo,» beskrev Kjærstad Stoltenbergs grep om tastaturet. Aftenpostens anmelder mener boken peker seg ut på grunn av sine treffsikre observasjoner. Og slik kan man fortsette å sitere entusiastiske anmeldelser fra mange aviser. Og hvis jeg skal tro Stoltenberg, så er det en grunn til at det var dette forsøket på bokmanus som hun satset på. Når jeg spør hva det første skjønnlitterære forsøket hennes var, svarer hun: «Jeg har forsøkt å skrive skjønnlitterært siden tenårene, men den første teksten jeg skrev som jeg opplevde som min egen, og ikke som en ren imitasjon av forfatterne jeg ser opp til, var teksten som til slutt ble til Nada. Den var egentlig tenkt som en novelle, men det ble for vanskelig, så da forsøkte jeg meg på en roman i stedet.»
– Hva ga deg ideen om at du kunne fullføre en hel bok?
– At jeg ikke lenger var redd for å stryke tekst.
– Du traff med første forsøk, og har fått fantastiske anmeldelser og nominasjon til Vesaasprisen. Hva betyr Tarjei Vesaas Debutantpris i dag, tror du?
– Å bli verdsatt av andre forfattere oppleves ekstra stort, tror jeg. I tillegg betyr prispengene at man kan planlegge perioder hvor skrivingen kan få hovedfokus, noe som forhåpentligvis gjør veien mot bok nummer to hakket mer komfortabel. Listen med tidligere vinnere viser også at juryen har vært flinke til å plukke opp og heie frem spiren til gode forfatterskap. Det er fint å ha noe å strekke seg etter.
– Hva betyr nominasjonen for deg personlig? Hva gjør det f. eks med skrivingen?
– Jeg er veldig, veldig glad og takknemlig for å være nominert. Først og fremst håper jeg at det gir meg selvtilliten til å ta flere og større sjanser i skrivingen fremover.
– Hvilke sjanser kan det være?
– Jeg tror ikke jeg har et konkret eksempel, men det handler om å tørre å sette sære ideer – som man føler sterkt for, men ikke vet hvor ender – ut i spill, å gi seg selv tid til det. Jeg verdsetter bøker som har noe litt trassig eller ulydig ved seg, som ikke «oppfører» seg sånn en roman er forventet å gjøre, og jeg håper at jeg i arbeidet med bok nummer to tør å være enda modige, noe denne nominasjonen har inspirert til.