Aktuelt

Nytt DnF-medlem: Janne-Camilla Lyster

Janne-Camilla Lyster er født i 1981, og vokste opp i Mjøndalen. Hun er utdannet danser fra Kunsthøgskolen i Oslo, og arbeider som danser, koreograf og…

Foto: Gina Temte
Janne-Camilla Lyster er født i 1981, og vokste opp i Mjøndalen. Hun er utdannet danser fra Kunsthøgskolen i Oslo, og arbeider som danser, koreograf og forfatter. Hun har gitt ut tre bøker siden debuten Øyeblikksarkiv (Tiden, 2005), og kom i fjor med Vi forlot den stille skogen. Så fine var disse diktene, at hele tre etablerte lyrikere ønsket henne som sin etterfølger i DnFs diktstafett. Men hvordan vet Lyster om det blir dans eller ord, når hun skal lage noe?

– Når du har et stoff, et som du vet at du skal uttrykke, hva kommer da først, av ideene og konseptet, og uttrykksmåten? 

- Den seneste diktsamlingen min, Vi forlot den stille skogen, ble skrevet som en koreografisk tekst, et koreografisk manus. Jeg hadde som mål å skape en tekst skulle fungere som grunnlag for utarbeidelse av bevegelse og koreografisk materiale, og som på samme tid var skjønnlitterær og kunne leses som selvstendig verk.

– Hva jobber du med nå?

- Nå skriver jeg prosa. Og så skriver jeg et essay om romlig bevissthet.

- Jeg akkurat ferdig med forestillingen Ingen har bedt om dette på Black Box Teater, og arbeider med innstuderingen av en ny solo av den amerikanske koreografen Deborah Hay. Forestillingen heter Dynamic, og  skal ha premiere på Den Norske Opera & Ballett den 21. mai. 

- Romlig bevissthet, altså Hva slags rom er boken?

- Boken er ikke et rom. Jeg er litt streng på det, at vi ikke skal hengi oss til det metaforiske i et ord som rom. Men du kan si at boken tvinger tekstene inn i en rekkefølge, og en måte å lese tekstene på som forandrer seg når de brukes scenisk, eller ved opplesning. Og i dette tilfellet var det mulig å bruke boken, sidene i boken, som flater som minnet om rom, slik at teksten også helt konkret ble en slags koreografi på sidene. Men det er jo ikke sånn at jeg skriver som danser, eller som koreograf. Jeg skriver for å utvikle en litterær form, det er mer enn nok i seg selv. Men i dette tilfellet lot det seg altså gjøre å gi litterær betydning til det jeg jobbet med i rommet, eller omvendt. Det er første gang jeg har latt disse to måtene å jobbe på virke inn på hverandre så direkte.       
- Når visste du, i arbeidet med den koreografiske teksten, at den hadde potensial som tekst i bokform? 

- Det visste jeg fra begynnelsen av. Jeg skrev den som en sammenhengende poetisk tekst, som beveger seg mot det essayistiske. Det var ikke noen motsetning mellom det litterære og det koreografiske. Snarere er det vel slik at det litterære uttrykket bærer bevegelse, eller muligheter for bevegelse i seg, i hvert fall hvis man ønsker å ha bevissthet om det.