Kjersti Annesdatter Skomsvold ba ikke om oppmerksomheten da hun debuterte som forfatter. Avisredaksjoner og anmeldere ante likevel at en uvanlig debutant var på vei: Stig Sæterbakken hadde sett talentet. Han, som hadde vært en slags konsulent på boka, gav den godord – på omslaget. Blurben fra den etablerte forfatteren var en uvanlig gest. Og særdeles fortjent. Den stramme, skarpe boken kom smygende inn fra sidelinjen, og vant alt: Jo fortere jeg går jo mindre er jeg vant Tarjei Vesaas Debutantpris. Den var nominert til Bokhandlerprisen 2009, P2-lytternes romanpris, og er nå på kortlisten til International IMPAC Dublin Literary Award 2013. Den er lansert i land som USA og Storbrittania, og fikk stor oppmerksomhet da. I fjor kom Monstermenneske; et arbeidskrevende verk om å ha kronisk utmattelsessyndom, en kjempestor bok om være skrøpelig – fysisk sett, og om det å bli forfatter. Også denne boken ble en bok som kritikere og lesere tok til seg, og som var nominert til P2-lytternes romanpris. Men på tross av suksessen, er Skomsvold uvanlig ydmyk. En veldig fin forfatter å ha på scenen, i samtaler, i bokbad: Åpen, nysgjerrig, og artig. Humor, skarpe observasjoner, og en holdning til verden som viser om solide verdier, om stor godhet. Det siste er ikke bare underskrivende sine ord, men en samling av ting som har vært sagt om forfatteren. Et objektivt bevis på holdningen av utforskertrang og gjennomføringsevne og – styrke er diktsamlingen hennes. Den kommer til høsten.
KAS: Kjersti Annesdatter Skomsvold
MK: Mette Karlsvik
MK: Fra gigantisk roman til diktsamling. Og det med et års mellomrom. Forklar!
KAS: Jeg må gjøre det jeg ikke skjønner hvordan jeg skal få til. Så nå blir det dikt.
MK: Har du fått det til?
KAS: Ja, nå vet jeg i alle fall at det blir en bok. Men det er alltid slik at den boken som kommer etterpå er den som jeg egentlig skal skrive.
MK: Er denne diktsamlingen boken som du skulle skrive mens du skrev Monstermenneske?
KAS: Jeg begynte å tenke på den allerede da, selv om jeg ikke visste hvordan form den skulle ha. Men det er noe magisk med alt dette, det er som om boken visste … eller, jeg visste ikke at det skulle være dikt, men det var hva det ble.
MK: Hva slags bok blir det?
KAS: Når jeg er midt oppe i skrivingen av noe, da er det vanskelig å si noe om det selv. Men nå har jeg fått en lesning, og kan se det mer utenfra, og kan prøve å svare deg. Diktene innbefatter dette å bli gjennomsyret, av verden, og dermed av menneskene som befolker den, menneskene vi møter som kjøtt, blod, og historieskikkelser som blir mennesker idet vi lar oss hjemsøkes, oppildnes og utsettes for dem.
Det har vært en utfordring å finne meg i diktene, kanskje fordi jeg ikke har skrevet poesi før. Det tok tid før jeg følte at jeg var i teksten. Det er så dumt å bruke ordet føler. Jeg tenker det. Jeg ville liksom bare åpne det rommet oppe i hjernen hvor poesien er. Ordene er i forhold til hverandre på en annen måte i dikt enn i prosa. Jeg tror at denne boken gjør at min neste prosabok blir noe annet. Og det trengte jeg. Jeg vil at den neste prosaboken skal være noe annet.
MK: Litt trist matematikk blir tittelen? Hva ligger i navnet?
KAS: Jeg tenker på dikt som noe matematisk. Kanskje prøver jeg også, som i matematikken, å komme frem til om noe er sant, eller usant. Og så blir det noe bibelsk i tekstene.
MK: Du sier at dette er noe du burde gjøre, og noe som kan gjøre den neste prosaboka enda bedre. Har det også vært lystbetont?
KAS: Jeg skriver alltid ut av nødvendighet. Hvis ikke kunne jeg aldri ha gjort det. Denne boken er en eligi, en sorgsang. Hjertet mitt er i disse diktene. Det gjør det mer sårbart. Men jeg vil jo at det skal stå noe på spill.
KAS: Jeg hørte Gunnar Wærness og Kristin Berget i Bergen, på Poesidigg, og hadde lyst til å spørre dem om tekstene truet med å gå over i noe annet – til en roman eller noe. Noen ganger føler jeg det sånn med denne boken også, at det kunne blitt en roman. Men poesien gir en frihet. En annen type frihet.
MK: Det er under et år siden monsterromanen Monstermenneske kom. Hvordan er det å komme med ny bok så snart?
KAS: Det kan jo hende at markedsavdelingen, som må passe på at Forlaget tjener penger, tenker på det som en mellombok. Men det oppleves ikke sånn for meg. For meg er det annerledes. Når jeg skriver dikt, da må jeg tenke annerledes.
MK: At det kommer dikt etter to så vellykkede romaner, var det for slippe å overgå deg selv?
KAS: Nei, hva er det å overgå seg selv? Jeg vet ikke hvordan sånt måles. I hvor mange som leser en? Jeg tror dessuten at den neste romanen blir noe annet, og blir noe ut i fra alt hva man har gjort før. Som om jeg prøver å nærme meg en kjerne på så forskjellige måter som mulig. Selv om jeg ikke nødvendigvis vet hva denne kjernen er, og kanskje skal jeg heller aldri skrive den ut direkte. Men man blir jo flinkere til å skrive. Det merker jeg nå – det var jo så vanskelig å skrive førsteboka og så vanskelig å skrive den andre. Og jeg synes at det er vanskelig å skrive dikt også, men nå stoler jeg mer på meg selv.
MK: Hva legger du i at man blir flinkere til å skrive?
KAS: "Flink" er kanskje feil ord. Det handler ikke om å være flink. For meg handler litteratur om det som ligger bakenfor, om hva forfatteren ønsker å oppdage. Jeg mener at nye tankebaner åpnes opp. Det tok tre år før jeg skjønte hvordan den første boka skulle være – språkmessig. Hvordan den skulle falle på plass som en roman. Etter det skjønte jeg at en roman kunne være hva som helst. Og så blir man jo en bedre leser. Det henger sammen. Jeg merker jo at det hjelper å være mer avslappa i skrivingen, da kan jeg også bli modigere. Jeg kjenner en form for avhengighet. Man vet veldig godt når man ikke skriver. Da tenker man særlig mye på skrivingen. Nå skal jeg jo ha eksamen om to uker. På et vis opplever jeg det som veldig kort tid for å lese til eksamen. Men hvis jeg hadde hatt to uker til bare å skrive skjønnlitteratur, da hadde jeg tenkt på det som mye tid. Jeg kunne få gjort veldig mye på den tiden.
MK: Du var et helt år i Frankrike for å skrive ferdig Monstermenneske. Hvorfor Frankrike?
KAS: Jeg valgte fransk som språk på ungdomsskolen og VGS. Det var med det i tankene at jeg skulle ut og reise. Det ble aldri noe av mens jeg var i tjueåra. Men så tenkte jeg at nå, nå kunne jeg gjøre det. Og jeg måtte vekk, for å klare å skrive den boka. Først var jeg i Normandie som utvekslingsstudent, jeg tok noe fransk mens jeg skrev.
MK: Det også! Du har fått til mye siden debuten i 2009. Har du forandret deg med all medgangen og karrieren?
KAS: Jeg mener at det er et mål i livet å forandre seg. Det er jo veldig trist hvis man ikke gjør det! Men jeg fikk forresten ikke så gode franskkarakterer, så der har jeg forandret meg til det verre.