Mahyar Faravardeh har gitt ut to bøker i papirform, og har fått tre tilrettelagt som PDF. De trykte titlene er Rubinen (2011 (roman og seks noveller)) og Tredje Generasjonen (2009 (roman)). De som foreligger i PDF og blir spredd digitalt, er Jordiske vers (2013 (diktsamling – oversatt en del til norsk og engelsk, men ikke utgitt)) Punktlig bønn (2008 (roman)) og Fra 36 til 71 grader nord (2006 (roman – oversatt til norsk, men ikke utgitt)). Faravardeh har oversatt boken Hundre og en dag» av Åsne Seierstad til persisk. På grunn av ytringsfrihetsproblematikk, ble den aldri trykt i Iran. Nå er den persiske mannen bosatt på Malmøya i Oslo, og er medlem i DnF.
– Først av alt: Har du lyst til å fortelle oss litt om hvordan og hvorfor du kom til Norge?
– Jeg bodde fire år i Tyskland etter at jeg reiset ut av Iran og før jeg kom til Norge. Regimet i Iran har agenter verden over, i form av diplomater, sivile agenter, Imam i moskeer osv. Der opposisjonen er større og mer aktiv, finnes det flere slike agenter. De har utført en rekke serieterroristiske handlinger av opposisjonelle i bl.a. Frankrike og Tyskland, forteller Faravardeh, og forteller om fortsettelsen, om veien til Norge:
– Jeg hadde lyst til å finne et tryggere sted å bo. Jeg fant gjennom en venn av meg en stilling på flyktningmottaket i Alta. Det dreide seg om en medarbeider som kunne engelsk, tysk og urdu eller persisk. Så opplevd jeg «onklig» finnmarkvinter. Senere, etter at jeg lærte meg norsk, fikk jeg en annen jobb i Mo i Rana og etter noen år flyttet jeg til Oslo.
– På bloggen din skriver du om politikk og religion. Du rapporterer bl.a. fra et panel utenfor et sykehus i Teheran: "A woman who uses perfume when she goes out, the angels curse her until she come back home." Hvordan klarer du å følge med på hva som skjer i landet som du kommer fra (Iran)?
– Jeg bruker hver eneste dag to timer til å orientere meg om det som skjer i Iran. I tillegg har jeg mine kontakter i Amnesty, Human Rights House of Iran og lignende organisasjoner.
– Med slike erfaringer: Hva betyr litteratur for deg?
– Litteratur er for meg et slags skriftlig metode (språk) som gjør det mulig å formidle budskap til publikum. Litteratur er kunsten til å velge ordene og sette dem sammen for å fortelle et sagn, dikt eller en historie.
Litteratur kan produseres muntlig også, men det er forskjell mellom muntlig- og skriftlig litteratur. Når man leser gjennom en skriftlig fortelling eller en roman, sitter man helt alene med boken og går hvor forfatteren tar leseren med, men man kan alltid komme tilbake til en aktuell side om man vil.
– Hva leser du helst?
– Jeg leser helst skjønnlitteratur, politisk litteratur, sakprosa om vitenskap og krim.
– Du ble ganske nylig medlem av DnF, som blant annet er et kollegialt fellesskap. Hvor viktig er det for deg å ha et fellesskap med andre forfattere?
– Det er av stor betydning. Her kan man veksle ord og ideer, samt lære av andres erfaringer.
– Hvor mye synes du at du blir kjent med forfattere når du leser bøker av de?
– Det kommer litt an på hva man leser. Om man leser «The Cuckoo's Calling» som forfatteren skjuler seg bak et maskulint navn, kritisk boken «Blanke løgner, skitne sannheter» som er synspunkter til forfatterne eller «Drageløperen» som har trolig trekk fra forfatteren egne opplevelser og omgivelser.
– Hva forventer du deg fra DnF – som en fagforening?
– Jeg har til nå utgitt bøker på persisk. Men jeg har startet et nytt bokprosjekt som jeg vil skrive på norsk og jeg håper at jeg får hjelp gjennom DnF til dette.
– Er du medlem i en forfatterforening fra der du kommer fra?
– Nei. Jeg begynte å gi ut bøker etter at jeg reiste ut av Iran.
– Kan du fortelle om bøkene som du har skrevet på ditt eget språk?
– Jeg skriver mest om mennesker. Karakterene i mine fortellinger er reele, man treffer dem ofte på T-banet, på gata, på arbeidsplass eller i selskap. Jeg pleier ikke å gjøre karakterene mine til helter. Men det finnes noen helter, såklart.
– Du har en blogg hvor du skriver om politikk, religion og mer. Vil du kalle litteraturen din politisk?
– Mine bøker har ofte sosial bakgrunn, men i land der ytringsfrihet er under press, blir mange sosiale spørsmål knyttet til politiske aspekter. Skriver man om kunst eller idrett, vil politiske agenter likevel ha sin lange nese i sakene.
Jeg har publisert mine arbeid i digital form, inkludert de som er gitt ut i bokform, for at persiskspråklige bosatt i Iran skulle ha bøkene tilgjengelig på nettet. Denne gruppen av lesere er min hovedmålgruppe. Å ta opp samfunn- og politikkspørsmål i litteratur er av rødelinjene til Mullas regime i Iran. Bøker må godkjennes av kulturministeriet før de går til trykk.
– Er det, i et land hvor ytringsfrihet er truet, lettere å distribuere og dele bøker når de er digitalt tilgjengelige?
– Selvsagt! Selv om makthavere i land som Kina, Kuba og Iran prøver å sperre webområdene de selv ikke liker, kommer brukere likevel fram gjennom programvarer som avsperrer blokkerte områder. Jeg ble litt sjokkert etter at jeg fant ut norske nettaviser er sperret fra Iran.
– Jeg registrerte en ekstra domene til persiskspråklige bosatt i Iran etter at mitt primære domene ble sperret. Bruk av avsperringsprogram gjør det enda saktere å laste ned dokumenter, forteller