Aktuelt

Ogarit 1998–2007

Hva er Ogarit: Ogarit ble dannet i 1998 etter et initiativ fra ledende krefter i Palestinian Writers Union. Historikken forteller videre at Dnf og NBU…

walid_kontor

Hva er Ogarit:

Ogarit ble dannet i 1998 etter et initiativ fra ledende krefter i Palestinian Writers Union. Historikken forteller videre at Dnf og NBU var med på å støtte prosjektet fra starten av, og siden det har Ogarit vært en fast post på DNFs handlingsplaner og budsjetter.

Prosjektet var til å begynne med støttet av NORAD, men støttes nå av UD, og i 2005 kom Oversetterforeningen inn som samarbeidspartner. Hva består dette prosjektet egentlig i? Hva er det så vi støtter?

 

Møte med Ogarit:

Walid Sommeren 2006 var jeg på en rundreise i Midtøsten. Jeg var også en tur innom Ramallah, og i forbindelse med dette hadde jeg et uformelt møte med et av prosjektets primus motorer, kritikeren og oversetteren Walid Abu Bakr.

Jeg fant ham og Ogarits kontorer i det han kalte the Rose Building, et nybygd fleretasjes hus i et område litt utenfor sentrum.

Der ble jeg servert te og siden invitert ut på lunch. I etterkant av dette uformelle og hyggelige møtet, har jeg så forsøkt å sette meg litt inn i prosjektets historikk og hvor det står i dag – praktisk, politisk og ikke minst litterært.

 

Hvorfor Ogarit?

Ogarits formål er i første omgang å utgi og formidle palestinsk og arabisk litteratur, men også utenlandske bøker står på deres utgivelseslister. Norsk barne- og voksenlitteratur blir utgitt på arabisk gjennom Ogarit, og det samme gjelder faktisk for noe israelsk litteratur.

En usynlig litteratur:

Da jeg reiste rundt i Midtøsten, i land som Libanon, Syria, Jordan og Palestina sommeren 2006, var ikke Ogarit og deres prosjekter og utgivelser direkte synlige. De færreste hadde hørt om dem og bøkene var ikke å oppdrive, med unntak av titler som ble formidlet over nettet. Selv ikke i den beste bokhandelen i Øst-Jerusalem fant jeg Ogarits bøker, men de kunne i hvert fall forklare meg hvorfor.

– Det er vanskelig, sa de, å få bøkene hit.

Selv om Ramallah bare ligger en halvtimes kjøretur fra Jerusalem, er det en sjeldenhet at noen får tillatelse til å frakte varer inn hit. Det er også restriksjoner på hva man kan ta med seg ut og på hvem som kan reise. Selv om det enkleste for dem er at vi kommer dit og henter bøkene, er dette ikke en enkel sak for oss, ble det sagt.

 

Det «frigjorte» Palestina:

Ingenting er enkelt i det «frigjorte» Palestina. Alt tar tid. Regler endrer seg. Sjekkposter kommer og går. En vei er stengt i dag og åpen i morgen. Folk blir slitne av aldri å kunne forutse hvordan dagen vil forløpe, og begrenser aktiviteten til det mest forutsigbare og overkommelige.

De årene jeg satt i fengsel, sier en kjentmann, da hadde jeg tid til å lese. Da leste jeg mange bøker. Både skjønnlitteratur og teori. Nå har jeg verken tid eller overskudd. All tiden min går med til å organisere det mest basale. Det er nok å komme seg gjennom dagen.

Penger er et annet problem. Mat og brensel går selvsagt foran litteratur.

Om kvelden er det stille i gatene i Øst-Jerusalem. Folk holder seg stort sett hjemme. Den jevne innbygger i denne arabiske bydelen har verken midler eller mulighet til gå på restauranter, på kafé eller til å se noen av forestillingene på Palestine National Theatre. Da jeg var der, hadde de nettopp satt opp Gjengangere (Gohsts) for å markere Ibsen-året, og denne satsingen skulle bli den største teateret klarte å gjøre på lenge.

PNT har lenge vært en nær samarbeidspartner for Ogarit, og en viktig en, ikke minst for Ogarits forfattere og oversettere, men nå ser det mørkt ut for teateret.

– Vi har ukentlige forfattermøter her, forklarte teatersjef Jamal Goshe, men nå er den 10 år gamle avtalen om støtte gjennom norsk UD over, og vi må legge om driften totalt. Planen da avtalen ble inngått var at resultatet av Oslo-avtalen skulle føre til en sterk palestinsk selvstyreregjering som selv kunne ta vare på sitt kulturliv og sine kulturinstitusjoner, men under den internasjonale økonomiske boikotten av Hamas-regjeringen, er det klart at dette ikke er mulig. Nå må vi kutte i budsjettene og det som kuttes først er selvsagt kulturen, også her på huset.

 

Et ikke-eksisterende prosjekt?

Ogarit har altså vært støttet av NBU, Oversetterforeningen og DnF gjennom en årrekke. Nå er også UD sterkt inne i bildet, og med det det norske kontoret i RAM som skal ta seg av norske interesser og prosjekter på Vestbredden. Da jeg i fjor sommer satt i en minibuss på vei ut av Jerusalem, langs de støvete veiene inn mot nye chekpoints og den stadig voksende muren, var imidlertid humøret mitt synkende.

Støtter vi et prosjekt som i praksis er ikke-eksisterende?

Sørger vi for å finansiere utgivelser ingen leser?

Hvilken funksjon har egentlig Ogarit i det palestinske samfunnet?

 

Møte med Walid Abu Bakr:

Ogarits kontorer er beskjedne. Her er et lite bibliotek og en glassmonter hvor deres egne utgivelser står utstilt: Arabisk samtidslitteratur, palestinsk litteratur og en god del oversatt barnelitteratur, blant annet fra Norge.

Når jeg kommer på besøk, har Walid Abu Bakr hatt knappe 7 dager i nytt hus. Ennå har ikke støvet lagt seg på møblene.

– Vi har samarbeidet litt med EU, sier han, og nå samarbeider vi med norsk UD. På dette tidspunktet er avtalen mellom Ogarit og norske myndigheter fortsatt ikke klar.

– Vi forventer å ha den klar innen den 29. juli, sier han, men det skal vise seg at det skal gå mange måneder før alt er på plass.

Sommeren 2006 er Abu Bakr forsiktig optimist.

– Intifadaen begynte i området hvor vi holder til. Det var israelere her. Tanks. Nå har vi selvstyre, men livet er fortsatt ikke enkelt. Det siste folk prioriterer, er å kjøpe en bok. Det finnes ikke bokhandlere her som i andre byer. Halvparten av bøkene våre går til biblioteker. Vi sender også til institusjoner. Og til teatret, PNT. De diskuterer alltid våre utgivelser.

Walid lener seg tilbake i stolen og peker på fatet med kaker. Jeg må bare spise.

– Det har vært snakk om å lage en bokhandel i 1. etasje av denne bygningen, sier han, og det har vært snakk om å profesjonalisere nettbokhandelen. Men alt koster penger og tar tid.

– Det er dessverre ikke god butikk å publisere eller trykke bøker her i landet, sier han.

 

Kritikeren:

I 33 år var Walid Abu Bakr teaterkritiker i Kuwait. Han vendte hjem etter Gulfkrigen som så mange andre palestinere, men han er født her i Ramallah.

– Byen forandrer seg så fort. Det er bare enkelte områder jeg fortsatt kjenner igjen. Om kvelden hender det jeg kjører meg en tur gjennom de gamle kvarterene og prøver å huske hvordan det var her på 50-tallet, da jeg var ung og Ramallah var det stedet folk dro til om somrene, når det ble hett i lavlandet og fjelluften her oppe gjorde byen til et grønnere og mer behagelig sted å være.

– Folk her har ikke vært i kontakt med internasjonal kultur, sier han. De har vært under en konstant beleiring. Situasjonen gjør det umulig for dem å delta eller utvikle noe kulturliv, verken på internasjonalt nivå eller sitt eget. Folk må skoleres.

Ogarit har ambisjoner om å lage et oversetterseminar i løpet av 2007, der de kan ta del i norsk kompetanse når det gjelder de mest grunnleggende forutsetningene for det å overføre en tekst fra et språk til et annet.

Planen er å la en dyktig fagperson møte oversettermiljøet i Ramallah, for gjennom det å begynne å bygge opp en bevissthet rundt hva det faktisk vil si å oversette. Slik det ser ut nå, vil Gudrun Mejdell dra til Ramallah i november, eventuelt sammen med Tetz Rooke fra Sverige, for å drive og gjennomføre et slikt arrangement.

Organisasjonen planlegger også andre seminarer og en barnebokkonkurranse, men det er ikke alltid like enkelt å samle miljøet.

Også forfattermiljøet var lenge preget av valget av Hamas-regjeringen, sier Walid Abu Bakr. Forfatterforeningen var en stund splittet mellom Fatah-sympatisører og det de kaller de liberale, men i dag står foreningen igjen samlet.

Det er lenge siden jeg traff Walid Abu Bakr, lenge siden vi kjørte en runde i den gamle delen av Ramallah i den store, gamle merzedesen hans i lav ettermiddagssol, men felles venner refererer til mailer de får fra ham, der han sier at alt er som det skal, og at Ogarit går bra.

– We have six books in printhouse, skriver han i mars, og én er akkurat klar for publisering.

 

Den endelige avtalen:

Hva står det så i den endelige avtalen mellom Ogarit og Norsk UD, som altså både vi, oversetterne og NBU er en del av?

Visjonen for organisasjonen er, står det: Å utgi et bredt utvalg av ulike kulturuttrykk som skal bidra til sosiale forandringer i det palestinske samfunnet, kommunisere med kulturproduksjonen i verdenssamfunnet og promotere kunnskap.

Hensikten med prosjektet er, står det: Å gjøre det mulig for den palestinske forfatteren å videreføre sin kreative tenkning til det palestinske samfunnet, utvikle sin individuelle kapasitet for å kommunisere med den universale kreativiteten. Dette skal gjennomføres ved å publisere og oversette litteratur samt å promotere lesekulturen lokalt.

Målsetningen er delt inn i fire underpunkter:
– Å publisere palestinske forfatteres verker
– Å oppmuntre til økt lesing i det palestinske samfunnet
– Å iverksette den palestinske lovgivingen og sette i system copyrights og støtteverk for forfattere
– Å bygge en organisasjon og administrasjon med finansiell kapasitet som gjør at disse målene kan innfris

Og dette krever vi av konkrete resultater:
– At de skal produsere 17 bøker årlig
– At de skal trene opp forfattere/skribenter
– At de skal levere bøker til sosiale og kulturelle institusjoner
– At de skal lansere kampanjer for å øke forståelse av viktigheten av det å lese
– At de skal reevaluere dagens regelverk og lovgining når det gjelder copyright
– At de skal utvikle en strategiplan for Ogarit
– At de skal utvikle et finansieringssystem og et regelverk for dette
– At de skal utvikle Ogarits menneskelige ressurser og utvidere deres kapasiteter, og at de skal etablere en fysisk bokhandel eller en internettbokhandel

Til dette bidrar UD med 2 400 000 kroner som skal finansiere prosjektet. Dette fordeles over en treårsperiode – fra juli 2006 til juni 2009.

DNF, NBU og Oversetterforeningen skal i tillegg bidra med til sammen 360 000 kroner.

Lise Männikkö (NBU) representerer de tre organisasjonene og koordinerer prosjektet på vegne av dem.

Ogarit skal sende en rapport 1. oktober hvert år, med en evaluering av økonomi og utgivelser mm. De skal også komme med en halvårlig økonomisk redegjøring i henhold til budsjettet.

Ny arbeidsplan skal foreligge 1. mai hvert år og en sluttrapport skal leveres ved utgangen av prosjektet i juli 2009.

Avtalen fastsetter også fire årlige møter mellom Ogarit og DU. En eller flere representanter fra de norske forfatterorganisasjonene forsøker også å besøke prosjektet minst en gang i året.

Ogarit innkaller til og er ordstyrere for møtene.

Dette fungerer, slik jeg leser det, som en sikkerhet for begge parter, og en økt mulighet til å være fleksible i forhold til de ofte svært skiftende forholdene innenfor den palestinske virkeligheten.

Et ord som ofte brukes i den sammenheng er risk-managment.

 

Å gjører det usynlige synlig:

Klarer så Ogarit å være den kulturprodusenten og litteraturformidleren de ønsker? Støtter vi en organisasjon som er i stand til å sette avtaler og målsetninger ut i praksis?

Det er vanskelig for meg å konkludere, men Ogarit er der av en grunn. Det finnes faktisk ingen statlige eller kommersielle kanaler for produksjon og utgivelser av en nasjonal skjønnlitteratur i dagens Palestina. Vi kan si det så enkelt som at uten Ogarit, så ville det reelt sett ikke finnes noen palestinsk litteratur, ingen bøker og dermed heller ingen aktive forfattere.

Fortsatt er Ogarits titler for få og kanskje ikke synlige nok, eller tilgjengelige nok, men de er der. Bøkene skrives og publiseres og blir stående for ettertiden.

 

Walid Abu Bakr i Norge:

Walid Abu Bakr kommer til å være gjest på Lillehammer under Sigrid Undsetdagene i år.

NORLA og NBU vil der arrangere et seminar under tittelen «Crossover literature: Crosswriting child and adult» den 29.–30. mai på Nansenskolen. På seminaret blir det foredrag og presentasjoner av norske barnebokforfattere. Deltagerne vil være forfattere, forleggere og oversettere fra inn- og utland, – så om noen av DnFs medlemmer observerer en livskraftig mann med firkantede briller og stålgrå bart strene målbevisst ned Storgata, oppfordres dere herved til å ta kontakt. Gå bare bort til ham og spør ham om Ogarit, om Palestina, om teater og norsk prosa. Han vil svare dere bryskt, men nøkternt, og med den lavt brennende inderligheten bare en kombinasjon av en lidenskapelig interesse for litteratur og en beinhard stahet kan gi.

Tekst: Tale Næss, foto: Trond Peter Stamsø Munch