Aktuelt

Om å debutere

Torgeir Rebolledo Pedersen (f. 1949) debuterte skjønnlitterært i 1983 med diktboka «Tidr». Då DnF nyleg hadde eit treff for 2010-debutantane, kåserte Rebolledo Pedersen rundt omgrepet «debut»:

Om å debutere

Å debutere; av fransk selvfølgelig; å førstegangshandle, un debut, en førstegangshandling, mao: dette er min debut, i å foredra for debutanter om å debutere, man slutter aldri å debutere, man debuterer til det siste, til den aller siste førstegangsforeteelse, da man debuterer som død. En billig spøk, selvfølgelig ikke, det vet det godt, for dere har også debutert, skjønnlitterært, å debutere skjønnlitterært er også å dø, det er dette jeg har fått i oppdrag om å gjøre rede for her, nemlig den skjønnlitterære debuten, og etter den skal jo forfatteren dø, og boka, avkommet, skal leve videre.
Eller, forfatteren skal i det minste oppføre seg som om han eller hun var død, for hvordan skal man ellers forklare, tenkte jeg den gang, at en forfatter aldri skal ta igjen overfor dårlig kritikk, uansett hvor blind, vilkårlig, grunn, usaklig osv. den måtte være. Jeg ble også av en mer eller mindre velmenende uvenn, også rådet til å ikke ta kritikken personlig, men hvordan skulle man ta den da, tenkte jeg, jeg var jo en person som skrev personlig, ikke privat, en person, en fire og tredveårig sykehusarkitekt som minst av alt ønsket å fortsette å tegne sykehus, eller bli identifisert som en arkitekt som tegnet sykehus, for jeg ble faktisk syk av å tegne sykehus,
Mest av alt ønsket jeg å bli forfatter, øse av min, ja, min helt personlige erfaringsbrønn, jeg var en mulig poet som ville bidra til den felleslitterære arv, hvordan kunne da jeg unngå også å ta kritikk personlig, jo jeg skulle gjerne ta den privat, jo hvis det mot formodning skulle vise seg at det var jeg privat det jeg skrev, men jeg skrev da for pokker ikke privat…nok om det, tenkte jeg, gled deg isteden, din aller første bok er kommet til verden, trykket ut av a/s Duplotrykk, med god hjelp av jordfar og redaktør, nå avdøde kollega Jon Sveinbjørn Jonsson, og da som nå; Forlaget Oktober, den gang c/o Stockholmsgata, Rodeløkka høsten 1983.
TIDR het den, og jeg var full da den ble født, deretter ble den kjærlig pakket inn og ekspedert via Forlagssentralen ut i det ganske land, med på veien fikk den vel et par annonser og noen vennlige klaps. Jeg var bakfull og sov ut rusen i boka mi, for det som av meg var boka nå, denne debuten var aller første steg på min sjels tornefulle vandring mot anerkjennelse eller evig fortapelse, mitt sjelevandrende selv, og hvis jeg skulle åpne munnen nå, var det kun for å lese fra den.
Og jeg hadde vel egentlig ingen grunn til å bite fra meg overfor dårlig eller usaklig kritikk, med et par unntak. Jeg må nevne en samleanmeldelse i Aftenposten, der TIDR ble anmeldt sammen med en del andre diktdebutanter som bl.a. Hanne Bramness og Frode Grytten. Anmelder var en gjennomgående indignert og bedrevitersk Ingar Sletten Kolloen. Hans ”gruppeanmeldelse” hadde ingressen KUNSTIG FRAMDREVET LYRIKK, og var også et dårlig kamuflert angrep på innkjøpordningen som sådan. Jeg var i harnisk, men holdt kjeft, og fikk et par positive meldinger og, bl. a. av Karin Moe i Klassekampen og Reidar Mathistad i Dag og tid, men noen panegyrisk mottagelse kan jeg ikke si det var, heldigvis.
For mye medgang gir Hybris som kjent, for mye motgang kan være dobbelt dødelig, men litt av det ene og litt av det andre er bra, det gir både den nødvendige trass og det påkrevde incitament til å ville mer, til å vise mer, ja, til å åpne opp for mer.
Jeg har til nå gitt ut omkring fjorten bøker, samt skrevet en del musikkdramatikk, men helt fra debuten av har jeg regnet meg som en typisk ”late bloomer”, min beste bok har altså ennå ikke kommet. Men mitt fall som arkitekt begynte allerede i studietiden, med den legendariske arkitekt og professor Sverre Fehns forelesninger på Arkitekthøgkolen. Jeg husker ennå med glede hans tre timer lange foredrag om fortauskanten. Og dette mitt fortsatte fall som arkitekt skulle ikke bare falle sammen med et gedigent personlig inntektsfall, i det jeg allerede etter sju års arkitektpraksis sa opp min fastjobb, og begynte som frilans uselvstendig næringsdrivende, og mistet det som var igjen av arkitektambisjonene i takt med min fallende interesse for glansede arkitekturtidsskrifter, mens min interesse for poesi steg, og med det, min egne litterære ambisjoner.
Min tro på å bidra til å bygge landet ble ytterligere underminert da postmodernismen dukket opp, ja, faktisk var det først via arkitekturen at postmodernismen kom til Norge. Alt som arkitektstudent leste jeg i den amerikanske arkitekten og teoretikeren Robert Venturis bok ”Complexity and Contradiction in Arcitecture”, en bok jeg faktisk har lært mer av som poet enn som arkitekt, den styrket ytterligere min nye subversive tro, troen på å nedmontere og undersøke språket, troen på å kunne lete fram og finne fram til nye ord, forsøke nye metaforer for dermed å forøke metafortilfanget, for så å sette dette funnet sammen, til et slags nysamfunn, nemlig poesiens.
Slik skulle min debut også falle sammen med selve modernitetens fall i Norge, intet mindre. Og med det også troen på selve den sosialdemokratiske nasjonalstaten. Dette skulle selvfølgelig min debut bære preg av, både i innhold og form. Mitt debut- cover bar absolutt preg av det, det var en montasje av mitt eget lineoleumstrykk, og besto av fire røde kurumper montert mot et blått kors, en slags dekonstruert nasjonalfølelse altså.
Min debut falt også sammen med utgivelsen av Dag Solstads ”Gymnaslærer Pedersen og den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land”, og det var vel med denne boka de ble smidd, spikrene til ML- bevegelsen likkiste, men hva med meg, politisk? Jo, venstresida ville jeg fortsatt sogne til. Selv som jeg på sett og vis debuterte som en slags ”postmodernist light”, måtte det være måte på å bruke alt hulter til bulter, nei, å bytte om på ideologi var ikke aktuelt, derimot; å bruke litterære stiler om hverandre, som stilsitater, slik de postmoderne arkitekter gjorde, og montere inn kortere eller lengre lånte tekstbrokker, intertekstualiteter og parafraseringer av alskens litterære forelegg. La meg få lese mitt dikt EVOLUSJONENS RØST, fra TIDR, dette diktet er nettopp en slags vennlig parafrase på Rudolf Nilsens REVOLUSJONENS RØST, et dikt som på sett og vis innevarsler SMS- språket:
D r knape tidr
d r nsn ikk vokler ign
i sprk
de tk fr my tid å les
o br sg fr my på skrvmskn
knsnantne
er det o gåt utver
fulne leger halve eg
o tfr vndut mit voksr tret
i henhld
tl de sste nedskjæringne
J d r knpe tidr

Men, så lenge vi har nok av det viktigste, så lenge vi slipper å debutere som tiggere, så lenge hver dag er en debut i seg selv, som mye mer enn det å overleve, en forfengelighetens heroiske kamp, en trassig protest mot forgjengeligeten, mot alle odds, med alle idiomer og metaforer tilgjengelig, og med alle jomfruhinner i behold.
Så leve dere! Dere skjønnlitterære debutanter er i beste fall vår sjelelige helses antioksydanter, dere skal kanskje bidra til å forhindre ikke mindre enn åndelig åreforkalkning. For så lenge det er debutanter er det håp, både for frivoliteten og for uskylden.
Og slik skal dere også, etter urdebuten, fortsette å debutere, for hver bokutgivelse er en debut, gitt av nåde, eller av hevn, med de midler vi har til rådighet, både våre bokstavelige bramfriheter og våre skriftemåls slitte metaforer, herfra til det å dø, den definitive førstegangshandling.
Nå, hvorvidt det blir en handling, eller en sykdoms bestemmelse, en passiv livstrett eller livsmett overgivelse, eller rett og slett et talents naturlige død, det overlater jeg til framtiden å svare på.
Men mannen med ljåen er så visst ingen debutant, og han fortsetter å slå, helt tilfeldig, til tross for høyst blandet kritikk.
Så om en dikters forsvinning, midlertidig eller endelig, kan ingen spå, etter første boka, etter andreboka, etter tredjeboka, eller etter den trettiende, det blir også uansett en førstegangstildragelse, slik det å dø er det for alle, uavhengig av om noe blir igjen etter oss, og slik vi lever, og slik vi skriver, dør vi forhåpentligvis alle en personlige død, ikke ulikt jeg slik jeg nå vil avslutte, men ikke før dere har hørt et dikt, nemlig titteldiktet fra årets bok: ERFARING OG FORSVINNING:

vi erfarer og forsvinner
vi er saker vunnet

vi er saker tapt
og saker anket opp i trærne

tredd årring på årring
lagt bark på bark

fra skudd til skog
og tilbake

åsteder er vi
og steder stedt til hvile

vi erfarer og forsvinner
erfar erfarfar og erfarfars far

på tilkortkommernes perrong
stiger vi av

i sol og regn
i natt og tåke

fra forlangtkommernes perrong
stiger vi på

vi unnfanger
og oppdrar

vi sønner på
vi sønner av

vi er velkomstenes avskjeder
vi erfarer og forsvinner

erfarer for å falle bedre
for en gang å falle best

lar falle kongler
lar falle frø ut av kongler

lar frø bæres rundt i ekornkinn
for å lagres og fortæres

eller for å slå rot
rykkes opp og plantes ut

slå rot
og rykkes opp

erfar erfarfar og erfarfars far
det bærer

du bærer fjellet jeg bærer fjellet
du bærer fallet jeg bærer fallet

hvor jeg har snublet og hvor mange ganger
for å kunne gå så fint

hvor jeg er såret og hvor mange ganger
for å kunne gro så pent

jeg i sidespeilet
oversett og rygget på

du bak rattet
pakket opp og tygget på

hvilke lykkebrak
hvilke lykkevrak er vi