Jeg møter mange som tror at for å skrive en bok, må du først og fremst ha en veldig god idé. Og har du først fått denne ideen, er det meste gjort: da er det jo bare å skrive den ned, så har du boka.
Jeg har ofte ønsket at det var sånn, men for min egen del er det ikke det. Jeg får for det første veldig få ideer. For det andre er ideene mine nesten alltid dårlige. Jeg har nok også slumpet til å få en og annen god idé opp igjennom, men når jeg har prøvd å gjøre fortellinger av dem, har det vist seg at de ikke var så gode som jeg trodde.
Så hva gjør jeg når jeg vil skrive en novelle?
Jeg må arbeide.
Jeg begynner med en enkel scene. La oss si at jeg har fått det for meg at nå vil jeg skrive en novelle om to kamerater som går på fotballkamp. Ja vel, jeg skriver ut denne scenen. Det ble ingen ferdig novelle, så jeg tar utskrift, åpner ny fil og begynner forfra. Jeg skriver litt om hva som skjedde før og etter kampen, samtidig som jeg utvider og forbedrer det jeg allerede har. Sånn holder jeg på, mange ganger.
Etter en stund ser jeg kanskje på det hele og tenker: Nei, dette blir ingenting, hva kan jeg gjøre? Kan jeg f. eks. bytte ut personene? La oss si at det i stedet var en far og en sønn som gikk på denne fotballkampen? Og hva om jeg bruker nesten de samme replikkene, de samme gestene, bare at de nå tilhører en far og en sønn? Jeg prøver det, og med det samme ser jeg at det oppstår noe: Hva er det med denne faren? Hvorfor prøver han å virke så gutteaktig mot sønnen sin? Her er det noe jeg ikke helt får tak i, og da er det bare for meg å henge meg på. Jeg skriver mer om denne faren og sønnen hans. Til slutt begynner dette kanskje å ligne en ferdig novelle. Det er bare én ting som ikke passer inn lenger: fotballkampen.
Hva har skjedd? Jeg hadde lyst til å skrive en novelle om to kamerater på en fotballkamp. Det ble ikke noe om de to kameratene, og det ble ikke noe om noen fotballkamp. I stedet ble det en helt annen novelle om en far og en sønn.
Dette opplever jeg ofte, og det er frustrerende, for jeg vet at jeg aldri får til å skrive om det jeg har lyst til å skrive om. Men i et annet perspektiv er det befriende: Jeg klarer å skrive fortellinger jeg aldri kunne ha tenkt ut i hodet. Og det er først når dette skjer, når en fortelling vokser seg ut av min egen idé, at jeg blir betatt av den. Da kjennes det som om fortellingen er klokere enn meg, som om den har en dypere kunnskap enn meg, om livet og verden. Det er nesten som om fortellingen har en hemmelighet jeg som forfatter bare kan strekke meg etter.
Det er ikke alltid at dette skjer, og når det ikke skjer, må jeg kassere fortellingen. Men når det skjer, pleier jeg å tenke for meg selv at nå har jeg laget kunst. Kanskje ikke stor eller høyverdig eller banebrytende kunst, men: kunst.
Jeg tror ikke at kunst kan oppstå i min hjerne. Det kan heller ikke oppstå av seg selv i språket. Det kan kun oppstå i møtet mellom språket og meg.
På samme måte er det for en fotograf: Hun kan ikke dikte et bilde i hodet sitt. Hun må åpne seg for det som skjer foran øynene hennes. Tilsvarende har alle kunstarter sin materie, som må få virke tilbake på den som bearbeider den.
Når jeg holder skrivekurs, er det nettopp dette jeg fokuserer på: Hvordan kan du lure deg selv til å skrive noe du ikke hadde planlagt? Hvordan kan du gi slipp på litt av kontrollen over språket og i stedet la språket få kontroll over deg? Dette er kilde til store aha-opplevelser.
De fleste har vel opplevd å bli begeistret for en bok og prøvd å overbevise noen om hvor god denne boka var. Men når du skal forklare hva som var så bra, merker du at det hele høres dumt ut, du reduserer boka idet du forteller om den. Selv har jeg ofte merket dette: Nettopp det som gjør boka bra, greier jeg ikke å formidle. Det kan ikke gjengis med andre ord enn bokas egne.
En sånn bok er blitt noe mer enn en idé. En idé kan gjenfortelles, men en sånn bok har fått noe selvtilstrekkelig over seg, som gjør at du ikke greier å fange den i et resymé.
Jeg tror at det er nettopp dette vi ikke får tak i som det er verd å ta vare på. Det er dette som er unikt for kunsten. Dette gjelder ikke bare for litteraturen, men for alle kulturuttrykk.
Dermed har vi en stor utfordring som samfunn: Hvordan skal vi ta vare på dette andre? Hvordan kan vi legge til rette for at dette andre blir skapt, også i fremtiden?
Da må vi først og fremst sørge for at kunstnerne har råd til å arbeide. I Norge har vi støtteordninger som hjelper kunstneren i arbeidet med materien sin. Jeg har selv sittet seks år i stipendkomiteen for skjønnlitteratur, og jeg har sett hvor viktige stipendene, ved siden av innkjøpsordningen, er for den norske litteraturen. Jeg er overbevist om at mange av våre aller sterkeste forfatterskap aldri ville ha eksistert uten disse ordningene. Og for min egen del, jeg som er en ung fyr med ønske om å bruke livet på å skrive bøker, jeg er dypt takknemlig for at det finnes støtteordninger som kan hjelpe meg til å gjøre arbeidet mitt skikkelig. Dette er ingen selvfølge, det er jeg klar over.
Det finnes nemlig også mekanismer i samfunnet som forpurrer det kunstneriske arbeidet, som vil tvinge kunstneren bort fra arbeidet og over i idéproduksjonen. Ideen har jo den fordelen fremfor arbeidet at den så lett lar seg gjenfortelle. Dermed er den lett å selge. Ideen er midt i blinken for den som ønsker å være belest, men som kanskje ikke liker så godt å lese.
Ideen vil derfor lett utkonkurrere det kunstneriske arbeidet på et åpent marked. Arbeidet, derimot, er avhengig av vår hjelp for å overleve.
Jeg er redd for en virkelighet der ideen har fortrengt det kunstneriske arbeidet fra offentligheten. I de ti årene som er gått siden min egen debut, har vi beveget oss flere skritt i retning av en slik virkelighet.
Jeg er også redd for en virkelighet der jeg blir tvunget til å selge meg selv inn på mine egne ideer. Tenk om novellen i eksempelet mitt måtte ende som en novelle om to kamerater på en fotballkamp, at jeg var avskåret fra muligheten til å la fortellingen selv vokse frem.
Jeg ser at filmfolk har det slik. De må i stor grad forplikte seg til sine egne ideer. Til en viss grad er dette forståelig, all den tid de er avhengige av et vanvittig økonomisk apparat for å kunne forme materien sin. Forfatteren er enklere sånn sett: Det er bare å gi ham et tastatur og et kneippbrød, så har du ham i gang. Likevel ser jeg det overalt: hvordan du må gjøre deg lekker med ideene dine, i søknadsskjemaer, på forlag og i offentligheten.
I Roy Anderssons film Sånger från andra våningen heter det at «Det är mycket svårt att förklara varför vi inte har råd att arbeta.»
Et arbeidsstipend er i Norge i dag på 186.000 kroner. Til sammenligning ligger statens lønnstrinn én på 200.000. Nå hører jeg til blant dem som synes det er helt greit at kunstnerne har lavere inntekt enn gjennomsnittet, fordi det siler bort de som måtte drive på for pengenes skyld. Likevel er det ikke til å komme unna: I en sånn situasjon blir det umulig å fokusere på arbeidet, selv for den som altså er utvalgt og har fått et arbeidsstipend. Det kunstneriske arbeidet er noe som må gjøres på si. Da er det fristende å skulke arbeidet og heller selge unna ideene sine, som det er så stor etterspørsel etter.
Hvis det er en ting som har gjort vondt i de årene jeg har sittet i stipendkomiteen, er det å lese all den uferdige litteraturen som utgis. Det finnes så mye potensial som ikke er hentet ut, så mange bøker som ikke er jobbet helt frem dit hvor de kunne ha kommet, fordi forfatteren har hatt kniven på strupen.
Det jeg likevel er aller mest redd for, er en virkelighet der ingen lenger kjøper bøker. Denne virkeligheten er ikke langt unna. En roman koster i dag gjerne over 400 kroner. Selv de tynne bøkene jeg skriver koster nå 300 kroner. Det er tre kroner per side. Og jeg må bare tilstå at det i mine bøker er mange blanke sider. For denne prisen får du i dag fire kvalitetsfilmer på DVD. Jeg forstår godt at den som står overfor valget velger filmene. Det er 4 – 1 til DVD-ene: ren utklassing. I en sånn virkelighet blir bøker noe alle vil skrive, men ingen vil lese.
Mine visjoner for kulturløftet II er derfor:
1) å gi kunstnerne råd til å arbeide
2) å styrke arbeidet i konkurranse mot ideen
3) å gjøre det kunstneriske arbeidet lett tilgjengelig for alle
Bjarte Breiteig