I Morgenbladet 15-21. mars påpeker Kjartan Fløgstad, Tore Rem og Espen Søbye at André og Ejlert Bjerke og Alf Larsen hadde gjort og skrevet det Den norske Forfatterforenings æresrett hadde dømt dem for i 1945. Kanskje burde æresretten ha dømt dem enda strengere, synes de tre å mene, ut fra deres vurdering av deres saker i dag. Også om alle de øvrige 14 forfatterne som fikk en æresdom kan man si at de hadde gjort det de ble dømt for. Deres saksforhold i 1945 er det ingen stor uenighet om. De er beskrevet i boken «Og viktigste er æren», som utkom på Pax Forlag i 2013, med undertegnede og Hans Fredrik Dahl som forfattere. Der er også dommene og saksbehandlingen beskrevet.
Det som Den norske Forfatterforening høsten 2018 tok opp var ikke hva de 17 hadde gjort eller ikke gjort, eller om dommene var avsagt på uriktig grunnlag når det gjaldt saksforholdet. Det foreningen hadde merket seg var at æresretten, med støtte i et flertall av medlemmene i 1945, bl.a.
- Ikke lot de 17 møte i æresretten
- Ikke lot dem bli representert av en forsvarer
- Ikke fremla de anklagedes forklaringer for medlemsmøter der dommene ble forkynt
- avsa dommer for forhold som ikke var hjemlet i vedtektene
- anvendte ytrings- og publiseringsforbud som straffer, og iverksatte forbudet før dommen var anket
- hadde tre jurister som deltakere som også var rådgivere for ankeinstansen, som altså egentlig var inhabil
- lot foreningens formann også være formann både i æresretten og formann i ankeinstansen Norges Kunstnerråd, en ytterligere inhabilitet
- viste til paroler og fronter som ikke eksisterte på den tid saksforhold oppsto som de ble dømt for, altså anvendte dem med tilbakevirkende kraft
Den norske Forfatterforenings æresretts arbeid i 1945 var ikke den rettsstaten verdig, som store deler av befolkningen hadde kjempet for under naziregimet 1940-1945. Det er det foreningen nå har bedt om unnskyldning for. Deres unnskyldning var ingen unnskyldning for det de 17 hadde gjort eller sagt; altså ikke for saksforhold, men for saksbehandling. Det er det som er sakens realitet.
Det var ikke tilfeldig at kunstnerorganisasjonene kalte sine granskende organer i 1945 for æresretter. Enhver straff som æresretten utmålte, streng eller mild, innebar fradømmelse av ære, noe navnet æresrett understreket. Å fradømme ære hadde ingen hjemmel eller tradisjon i noen kunstnerorganisasjons vedtekter, det ekstraordinære ved det sved ekstra. En æresdom fra ens egne kolleger er ikke bare tung å bære. En æresdom kan, i motsetning til en landsvikdom, ikke sones. Den er livslang. Derfor rammet æresdommen ikke bare kunstnerne, men også kunstnernes nærmeste. Det var derfor et vakkert trekk at Den norske Forfatterforening fremførte sin unnskyldning for æresrettens saksbehandling ved en anledning der de også hadde invitert de æresdømte forfatteres etterkommere og slekt.
Fløgstad, Rem og Søbye trekker frem tre æresdømte forfattere i sin kritikk av Den norske Forfatterforenings «unnskyld». Dermed demonstrerer de den kanskje mest alvorlige virkningen æresdommene fikk, at en æresdom ikke kan sones, men varer de dømtes liv ut og enda lenger. Slik bekrefter de, trolig uten å forstå det, berettigelsen av forfatterforeningens unnskyldning.
Dag Solhjell, kunstsosiolog dr. philos.