Kanskje hadde man fått hjelp av Frøken Gundersen hos byens sakfører til å renskrive det hele på maskin, og kanskje dunket forfatterhjertet litt raskere da manuskriptet ble løftet ut av veska i en slags forvissning om at det var vekten av ens eget liv som ble overlevert.
Det hender jeg tenker på Erik Bye. Som journalist hadde jeg to ganger gleden av å gjøre grundige intervjuer med ham. Siste gangen besøkte jeg ham hjemme på Hvalstad, og selvfølgelig kom vi inn på havet, livet og døden. Det var da Bye, som et apropos til alle tekniske nyvinninger, med stor patos utbrøt: "Så lenge jeg har en blyantstump og en papirbit vil jeg alltid klare meg. Du vet, det som var godt nok for Børli og Prøysen, er godt nok for meg".
Det gjør litt godt å tenke på det, i perioder da jeg blir så lei tabloidiseringen av dagbøkene til Knausgård, at jeg seriøst tenker på å bli geitefarmer på Vestlandet eller isolere meg på et veiløst bruk inne på Finnskogen. Da skal jeg være oppe med sola, og så finne fram blyantstumpen og papirbiten min, og så skrible ned små dikt og begynnelser på romaner jeg kanskje aldri gidder å skrive ferdig. Jeg skal bli en slik fyr som bare skriver for meg selv. En J. D. Salinger som ikke lenger er så nøye på å dele tankene sine med hele verden. Ja, jeg skal bli en Salinger fra Kongsvinger som finner størst glede i den magien som oppstår mellom blyantstumpen og papirbiten. Fuck the rest.
Derfor visste jeg ikke helt hva jeg skulle svare, da Gyldendal tok kontakt (det vil si sendte mail, som alle gjør i disse dager) med forespørsel om de kunne få gi ut tre av mine titler som ebøker. Det hele blir som et prøveprosjekt å regne, forstår jeg.
Min første følelse var skam, ja, for jeg må faktisk innrømme at jeg ikke helt vet hva en ebok er. Jeg skal ikke stikke under en stol at jeg villig har tatt rollen som den norske forfatterverdenens lowtech redneck, men jeg aner altså ikke om en ebok er et lesebrett der man kan laste ned bøkene eller om man må kjøpe en ny dings for hver bok man vil lese. Det andre som slår meg er at jeg blir litt stolt over å bli spurt, nettopp fordi jeg så bredbeint har stått for dette lowtech-prinsippet både som forfatter og menneske. Brått ble jeg oppfylt med en slags følelse av å være en foregangsmann. Men da jeg ringte min kone for å fortelle nyheten, visste jeg ikke lenger helt hva jeg følte. 15 kroner per solgte bok. Ja, jeg gjentar f-e-m-t-e-n kroner. Hvis jeg selger 10.000 eks, noe jeg bare har opplevd med noen av bøkene mine, vil jeg tjene 150 000 kroner. Jeg så for meg at vi må selge huset, og jeg må donere kroppen min til medisinsk forskning for å ha råd til å gi unga en utdanning.
Dernest så jeg for meg et scenario der jeg endte opp som en slags forfatternes svar på Robert Oppenheimer. Der jeg først etter å ha vært med på å skape atombomben, bruker resten av livet mitt til å ta avstand fram det samme fenomenet. Jeg tenker meg en framtid der jeg av mine kolleger vil bli anklaget for å ha drevet uforfatterisk virksomhet. Jeg ser for meg en framtid der det å dikte som Børli, Bye og Prøysen er den eneste muligheten jeg har.
Og der i grunn der saken står for meg. "Snø vil falle over snø som har falt", "Bare mjuke pakker under treet" og "Like østenfor regnet" skal i første omgang selges som ebøker fra 15. februar til 15. mars. Og fortsatt vet jeg ikke hvordan ei ebok rent fysisk ser ut. Jeg har spurt sjefen min der inne på Gyldendal om å få tilsendt eksemplarer av disse ebok-titlene mine, men får til svar "at det muligens ikke er helt slik det virker, men samtidig viser dette hvor ustø vi er i forhold til formatet. Og jeg skal sjekke om ikke du i det minste burde få anledning til å laste ned din egen bok".
Vel, nå sitter jeg her på kontoret mitt og ser Glomma trenge seg fram gjennom isen, midt mellom nybrua og Gjemselund, og jeg aner ikke hva jeg skal føle. I min tid som journalist hadde vi minst en konferanse i året som forkynte papiravisenes nært forestående død. Så lenge jeg jobbet som journalist ble aldri disse profetiene innfridd. Vi levde oss gjennom tabloidformater og internett. Men nå har jo bare opplagstallene fortsatt å stupe. Og jeg tenker på den globale oppvarmingen. Hvordan jeg som småbarnsfar pleide å våkne tidlig om morgenen etter mareritt om at hullene i ozonlaget gjorde at barna mine kom til å få kreft før de var 20. Denne vinteren har vi hatt nesten hundre sammenhengende dager med minusgrader i Kongsvinger. Vintrene har vært akkurat slik som da jeg vokste opp. Og jeg tenker, kanskje blir det slik med eboka også? Kanskje blir det ikke så ille som jeg hadde forestilt meg, men jeg er meget skeptisk, eller mer presist formulert: usikker. Siden jeg ga ut "Snø vil falle over snø som har falt" i 2004 har jeg ført en veldig privilegert tilværelse. Jeg har skrevet på fulltid, og har innimellom vært tilnærmet eneforsørger for familien. Jeg er blitt oversatt til åtte språk, og føler at mitt lille univers har gjort seg bemerket der ute i verden på den andre sida av Oslo. Det har rett og slett vært gode tider, og rent kunstnerisk tror jeg ikke at eboka vil gjøre at jeg skriver annerledes. Skjønt dager jeg våkner tidlig, kan jeg bli liggende å tenke på om jeg kommer til å bruke mye kortere tid på bøkene her etter. La oss tenke oss et scenario der papirboka er død, og man utelukkende lever av å selge ebøker med en royalty på ca femten kroner boka. Det vil bli magre tider.
For å si det enkelt, jeg blir rett og slett psykotisk av å tenke på hva som vil skje hvis eboka får et stort og bredt gjennomslag. I blant tenker jeg på hva har skjedd i musikkens verden, og hvor motstander jeg var av å hoppe over fra vinlyplater til CDer. Så trøster jeg meg selv med at cd-platene jo ikke førte til at musikere måtte melde seg på fattigkassa. Men når jeg så drar dette litt videre, og tenker på hva som er i ferd med å overta for cdene og at salget har stupt de siste årene, så er jeg brått ikke så optimistisk lenger allikevel. Det mest profetiske jeg kan komme opp med når det gjelder eboka og den nye tilværelsen som forfatter, er å sitere en vismann fra Duluth, Minnesota. Han sang noe om at svaret blåste i vinden. Selv skal jeg hamstre blyantstumper og papirbiter og begynne å se meg om etter ledige sellanråplasser ute i skogen.
Levi Henriksen
Se også Dagsavisens innslag om Levi Henriksen og eboka.