Om da Egil Haraldsen ble medforfatter av Ellevte roman, bok atten

Bokomslaget er en salgsplakat. Den skal helst stå og stråle i hyllene hos bokhandelen. Ikke så rart, kanskje, at Cathrine Krøger er sint på forlegger…

Bokomslaget er en salgsplakat. Den skal helst stå og stråle i hyllene hos bokhandelen. Ikke så rart, kanskje, at Cathrine Krøger er sint på forlegger Arve Juritzen – som dro en setning fra hennes bokanmeldelse ut av kontekst og satte på omslaget. Hvilke sitater, blurbs og baksidetekster som kommer på omslaget er ofte redaktørens valg. Det kan være valgt i samarbeid med forfatteren av boka. Men hva med formgiveren, hvor mye reell makt har han for omslagets helhetlige presentasjon? Grafiker, tegner, fotograf og typograf Egil Haraldsen kom en gang til å "skrive med" på Dag Solstads Ellevte roman, bok atten:

– Det var et typografisk omslag, men jeg hadde en følelse av at jeg hadde laget for lite «design», forteller Haraldsen:

– Så mens sykkelbudet som skulle til trykkeriet med originalen ventet, satte jeg hakeparenteser rundt Dags navn og anførselstegn rundt tittelen, sendte det av gårde og glemte hele greia. Da anmeldelsene kom, var mine desperate typografiske påfunn på omslaget lest inn i teksten og ble en del av fortolkningen. Man kødder ikke ustraffet med tegnsettingen i intellektuelle miljøer, sier han, som i en årrekke har laget mange av omslagene for Oktober Forlag og som har fått satt et fingermerke på "oktoberbøkene" og gjorde de lette å skille ut mellom
andre forlags bøker i butikkhyllene. Nå jobber han for en lang rekke forlag og andre oppdragsgivere:

Haraldsens oktober-bøker er nesten besettende samleobjekter. Da forfatter Linn T. Sunne var intervjuet av P2 forleden dag, konkluderte hun med at innpakninga til bøker var viktig:

– Jeg vil for framtiden forsøke å være mer aktiv i prosessen med å utarbeide bokomslaget, sa hun – i en sak som handlet om bøker for barn og ungdom. Men at innpakningen av bøker også betyr noe for voksenlitteratur, det kan Egil Haraldsen fra Exil Design skrive elegant under på. Illustratøren og grafikeren er på mange måter mannen bak en rekke bøker som gjorde Oktober Forlags bøker lett identifiserbare på 00-tallet.

– Hvordan jobber du som omslagsdesigner?

– Det ene ytterpunktet er selvstendig lesning av manus (uten noen føringer), skisser og så videreutvikling av en skisse til ferdig omslag.
Det andre ytterpunktet er at jeg får et bilde som en venn av forfatteren har tatt og spesifikke ønsker om typografi og så setter dette sammen
til et omslag. Og mellom disse to ytterligheten finnes det et utall varianter som hele tiden benyttes. Det er varierende grader av føringer og ønsker
og innfall og utfall fra forfatter, redaktør og markedsavdeling. Og noen ganger fra alle sammen. Og gjerne en kommentar fra forfatterens samboer.
Det er en prosess hvor utfallet ikke er gitt før den tykke damen har sunget. Noen ganger tjener omslaget på innspillene, andre ganger fører det oss
ut på villspor. Ofte opplever jeg at hver ny skisse åpner en ny dør for forfatteren og at omslaget flytter seg. Som designer er jeg opptatt av å finne
nye måter å flå katten på. Jeg er ikke spesielt opptatt av en enkel og rasjonell produksjon, jeg vil at det skal bli gode og spennende omslag, så får det
heller ta den tiden det tar. Det hender jo at jeg kan bli litt lei av en forfatter – og at vedkommende kan bli grundig lei av meg – men jeg blir aldri
lei av å jobbe med litteratur.

Kan du fortelle om et omslag du har laget og en prosess du har vært i som var særlig interessant?

Det
er to historier. Den ene er om Øyvind Bergs Totschweigetaktiken. Øyvind
ønsket seg et horn på forsiden. Jeg spurte da om han mente et horn
eller et horn eller et horn. Han svarte at det var et horn, som på
en okse. Det kuleste oksehodet jeg hadde sett var Picassos. Han hadde
montert et sykkelstyre på et sykkelsete. Frekt og formfullendt og jævlig
godt sett. Så jeg sendte Øyvind en skisse med et sykkelsete på. Han sa
bare: «Picasso» og godkjente skissen. Det var et sjeldent øyeblikk av
gjensidig forståelse og felles referanseramme. Den andre historien
er om Dag Solstads Ellevte roman, bok atten. Selvfølgelig. Det
var et
typografisk omslag, men jeg hadde en følelse av at jeg hadde laget for
lite «design», så mens sykkelbudet som skulle til trykkeriet med
originalen ventet, satte jeg hakeparenteser rundt Dags navn og
anførselstegn rundt tittelen, sendte det av gårde og glemte hele
greia. Da anmeldelsene kom, var mine desperate typografiske påfunn på
omslaget lest inn i teksten og ble en del av fortolkningen. Man kødder
ikke ustraffet med tegnsettingen i intellektuelle miljøer.

– Nei, arbeidet ditt går på ingen måte ubemerket forbi. Det
er bare noen timer siden jeg hørte navnet ditt bli nevnt på et
litteraturprogram i radio. At jeg ikke husker sammenhengen, er på noen
måter kanskje symptomatisk på rollen som omslagskunstnerne har: Det er
ikke dere som får oppmerksomhet når litteraturen når offentligheten.
Designerne får sine timer i solen når Grafill og andre kårer årets
vakrste bøker osv. Men sjeldnere når bokprogrammene kårer årets
viktigste historier.

– Jeg synes jeg har fått godt med oppmerksomhet
i media. Helt fra mitt første omslag (Enzensbergers Titanics
undergang), som avstedkom hyggelig omtale i Aftenposten til jeg i 2009
ble tildelt Jacob-prisen og fikk store oppslag i Dagbladet og
Aftenposten. For meg personlig er det selvfølgelig smigrende med
denne typen synlig oppmerksomhet, men det viktigste er at det har vært
med på å synliggjøre faget og øke bevisstheten rundt vår jobb.. Det er
og blir design og typografi som er det viktigste for meg. At jeg
innimellom får oppmerksomhet er et hyggelig, men underordnet
frynsegode. Det er ingen drivkraft eller et mål. Anerkjennelse fra
kolleger er alltid godt, men det er heller ikke dårlig å oppleve at
lesere og anmeldere har sterke meninger om et omslag – uansett om det er
positivt eller negativt. Det er likegyldigheten som er det verste.

– Skal du som illustratør bidra til historien som fortelles, og/ eller lage en salgsplakat for bokhandelen?

– Det
ligger implisitt i mitt fag at det vi gjør skal virke salgsfremmende.
Det er ikke noe poeng i å skremme bort potensielle kjøpere/lesere.
Omslaget er bokens plakat. Jeg er best når jeg kan tolke en tekst eller
lage en frittstående kommentar til boken. For meg er det viktig at
et omslag inneholder en gåte eller et irrasjonelt element og forsøker å
dytte på konvolutten når det gjelder typografi og design. Det er ingen
motsetning mellom å bidra til historien og samtidig lage en salgsplakat.

Er du mest kunstner eller mest formgiver? Er du mest på forfatterens eller markedsavdelingens lag?

– Jeg
er grafisk designer, typograf, tegner og fotograf, men ikke kunstner.
Selv om min arbeidsmåte har mye til felles med hvordan en kunstner
jobber, og det jeg lager kan rammes inn og henges opp. Når det gjelder
min plassering i litteraturligaen, er jeg mitt eget lag som står mellom
forfatterne og forlaget/markedsavdelingen og forsøker å forene begges
ønsker – på min måte.

– Hvor ferdige er manusene når du blir kontaktet og begynner arbeidet?

– Stort
sett er manusene så ferdige at eventuelle endringer ikke påvirker
omslaget. Det har hendt noen ganger at tittelen har blitt forandret og
at

det har fått konsekvenser for omslaget.

– Hvor vanlig er det at du har kontakt med forfatteren selv?

– Jeg
har kontakt med fleste norske forfatterne jeg jobber med – enten på
mail, telefon eller de kommer på studio. Forlaget Oktober har en fin
praksis som innebærer at nesten alle deres forfattere kommer hit
når vi skal lage omslaget. Det gjør at vi blir kjent med hverandre og at
det blir en kontinuitet i omslagene. Det er dessuten en stadig
pågående utdannelse i litteratur for meg. Utenlandske forfattere
har ofte kontraktfestet at de skal godkjenne det norske omslaget
og dette foregår gjennom agentene. Det er som oftest en enkel og grei
prosess, selv om det er innvendinger. Philip Roth sendte en
kortfattet og helt tydelig melding en gang: «Kan du ikke lage noe
enklere. Jeg forstår ikke dette». Så gjorde jeg det og vi skiltes som
venner.

– Hvor vanlig er det at forfatteren, til deg eller gjennom redaktøren,
kommer med forslag til hvordan omslaget skal være – før du har begynt
arbeidet?

– Det blir vanligere og vanligere. Særlig de yngre
forfatterne vil kontrollere hele prosessen. Og jeg forsøker etter beste
evne å oppfylle deres ønsker på en måte som jeg selv kan stå for faglig. Selvfølgelig er vi ikke alltid enige. Jeg er en snart 60 år gammel mann og min lesning av en tekst vil naturlig nok være forskjellig fra hvordan en 26 år gammel kvinne leser den samme teksten. Heldigvis. 

– Hvor vanlig er det at forfatteren kommer med innspill når du har laget de første skissene?

– Det
kommer alltid innspill og kommentarer og spørsmål. Men så lenge det er
en dialog preget av gjensidig respekt, fører det som regel til at
omslaget blir bedre.