Møt medlemmer

Om flettverkene av fiksjoner vi kaller virkelighet

Det rare og morsomme er jo at stedet å beskrive (virkeligheten) på, er i fiksjonen, sier Helene Imislund, som etter en diktsamling og en novellesamling har blitt medlem i Forfatterforeningen.

Helene Imislund
Helen Imislund. Foto: Fredrik Imislund.

Hun menneskeliggjør lekene, peker på det politiske og tegner en rørende skjebne av jente nr. 23. Diktet er stramt oppbygget og elegant gjennomført, skrev juryen da Helene Imislund vant Olympiastadion sin store diktkonkurranse i 2018. Denne anerkjennelsen kom ikke bare fra Endre Ruset og Peder Samdals formidlingsprosjekt (Olympiastadion), men på et vis også fra Morgenbladet og Nasjonalbiblioteket, som var medarrangører og hadde representanter i juryen. Etter dette gikk det fort før hun hadde tre dikt på trykk i Signaler, så en hel diktsamling, Spredte døtre, på Cappelen Damm. Etter hennes andre bok, novellesamlingen Alle tings kjerne, er hun medlem av DnF. 

Du er utdannet jurist, og er oppvokst – og bor nå i Oslo. Plutselig, på tre år, har du blitt toboksforatter Hvordan vil du beskrive det litterære prosjektet ditt?

Man snakker om virkelighetslitteratur som om virkeligheten og litteraturen er to motsetninger som det går an å smelte sammen, men likevel slik at det er den såkalte virkeligheten som tas inn i den såkalte fiksjonen. Jeg er interessert i det motsatte: Hvordan den såkalte virkeligheten består av et flettverk av fiksjoner på fellesskapsnivå og individuelt nivå, og som på et forunderlig vis fremstår som en helhetlig mening som man enkelt og greit kan kalle virkeligheten, som om det er det samme vi alle forholder oss til. Det rare og morsomme er jo at stedet å beskrive dette på, er i fiksjonen. Det er en del av mitt prosjekt å gjøre nettopp det. 

Man kan kanskje si at forfatterskapet startet med vinnerdiktet fra Olympiastadion, «t/r Pyongyang – Pyeongchang». Det var det første diktet gjort offentlig for oss lesere. Et dikter-jeg spør seg: Hva ser jente nr. 23/ i den nordkoreanske/heiatroppen/ av OL/ hun med den/ røde jakken/ den hvite luen og/ den skarpeste klappingen/ når det hun ser/ er en dom/ å ha sett Her vandrer fortellerens blikk langt fra det som er forfatterens hjemby, Oslo. Og andreboken var noveller, klassisk skjønnlitterære tekster. Hva skjer nå – holder du deg til novellene eller går du videre til et enda mer omfangsrikt format?

Nå jobber jeg med en roman, så jeg har beveget meg ut i det omfangsrike. Mens jeg skriver og kanskje særlig hvis jeg står litt fast, hender det at jeg fortetter det jeg vil skildre til et slags diktnotat istedenfor å skrive det ut. Så manuset er fylt av korte dikt til bruk for meg selv, jeg skriver dem ut senere, og det er ganske gøy å jobbe på den måten.

Den siste boka di har fått en del anmeldelser, noe som man dessverre ikke lenger kan ta for gitt i en tid der kritikken har slitt med å få plass i avisene. Klassekampen, for eksempel, skryter av åpningsnovellen i den siste boka. Elegant. Subtil. Og så videre. Er dette tilbakemeldinger som du tar til deg?

Jeg setter veldig pris på å bli anmeldt og at det jeg skriver blir tatt alvorlig og vurdert av erfarne lesere. Det gir mot til å fortsette. Men da jeg hadde lest en god anmeldelse for den siste boken og var stolt og glad, spurte jeg meg selv om det var for å få den følelsen at jeg skriver. Det er det jo ikke. 

Hva av det du har gjort så langt, blir med deg videre til neste prosjekt?

At forskjellige lesere kan lese samme historie på veldig ulike måter og vesensforskjellig fra slik jeg selv trodde den ville bli lest. 

Hva vil du si om det du skriver på nå?

Jeg skriver på en roman, den er nokså klar i tankene, men fremdeles litt utflytende på skjermen. Idéen har utviklet seg i takt med en fascinasjon for stedets psykologi, hvordan vi påvirkes av bygninger og boliger, og hvordan hjemmene våre gjenspeiler hvem vi er eller vil være. De to første bøkene hadde også elementer av den interessen i seg. Nå skriver jeg om arv og om hus som verdener, gjemmesteder og skueplasser, om hvor mye eller lite et hjem kan si om en person som har bodd der. Det handler også om hvor drevne vi er til å fortelle oss selv historier som vi føler oss forpliktet til å tro på – de kommer jo fra oss selv.

Hva vil du si om skrivehverdagen din – om eventuell research, om arbeidstider, om hvor du sitter og skriver, hva du trenger for å skrive godt?  

Jeg trenger å være alene og ha det stille, ikke så mye mer. Når alle andre har dratt hjemmefra, fordeler arbeidsdagen seg på frilansoppdrag som juridisk konsulent, lesing og romanskriving.

Jeg opplever at research kan være både aktiv og passiv – det siste i form av en åpenhet som kommer når jeg skriver meg inn i noe, da dukker det av seg selv opp informasjon som passer inn i den verdenen jeg holder på å bygge opp. Jeg gjør del aktiv og målrettet research, i den siste boken om alt fra F35 og spilleavhengighet til entropi. I skrivingen er vekselvirkningen mellom fakta og fantasi sterk. 

Hva slags frilansoppdrag får du som juridisk konsulent?Jeg er konsulent for et fagbokforlag og jobber med å gjennomgå juridiske manus og fagartikler.  Juss forbinder jeg med høy grad av språklig bevissthet – og presisjon. Hva har jussen lært deg som skjønnlitterær forfatter?    Jussen har lært meg noe om hvor enkelt noe kan sies når du vet akkurat hva du vil si. Jussen har også gjort meg mer opptatt av definisjonsmakt og ulike avsenderposisjoner, på den språklige presisjonens retning, kan du si. I novellesamlingen min dro jeg den fascinasjonen ganske langt ved å la karakterenes personlighet forme stilen i hver enkelt novelle, ved å gi dem definisjonsmakten over språket og selv bare være en slags sakfører for historien deres.