INNEGG: RUNE F. HJEMÅS
Det skaper reaksjoner når den populære forfatteren Frid Ingulstad for tredje gang får avslag på søknad om medlemskap i Den norske Forfatterforening (DnF). Men det er ikke bare Ingulstad som rammes av foreningens høye krav for opptak av medlemmer. Hvert år opplever en rekke unge forfattere at deres to første bokutgivelser blir vurdert som «ikke av litterær verdi» av det litterære rådet, gjerne stikk i strid med hva både kritikere, lesere, forleggere og øvrige forfattere mener.
I den mest sårbare etableringsfasen er det ikke lett å motta en slik beskjed, og det er heller ikke lett å ta til motmæle mot en sterk og ikke alltid like lydhør organisasjon. Derfor er det bra at Ingulstad igjen orker å gå foran og sette lys på saken, som dessverre stadig er aktuell. Det er en viktig diskusjon, og den gjelder langt flere enn henne.
DnFs stipender er åpne for, og gis også til, ikke-medlemmer. Kontrakter forhandlet fram av foreningen brukes av alle store forlag, uavhengig av om forfatteren er medlem eller ikke. Et medlemskap har ingen direkte økonomiske konsekvenser for søkeren. Hva er det da som gjør at et avslag oppleves så tungt? Kanskje er det nettopp det at det ikke handler om økonomi. Det er lettere å godta et avslag når man bare ber om penger, enn når man tilbyr seg å være med og bidra, økonomisk og sosialt, til et faglig fellesskap. Et medlemskap handler om kollegial anerkjennelse, inkludering og mulighet til innflytelse – verdier som stikker dypere enn de rent økonomiske. I det ensomme virket som forfatter, hvor din viktigste kapital er selvtilliten, betyr slike ting mye.
Det argumenteres gjerne med at DnF har et ansvar for å forvalte et kvalitetsbegrep. Det er jeg enig i, men dette synet gir de hvert år uttrykk for gjennom å innstille til priser og stipender. At også avslag på medlemskap skal sees som en slags kulturpolitisk ytring, mener jeg er en merkelig feilslutning. For det første foregår dette som regel langt unna offentligheten (avslag er forbundet med såpass mye skam at det gjerne ikke er noe man snakker høyt om). For det andre bidrar den restriktive inntakspolitikken til at medlemsmassen forblir liten. Utad sender dette signaler om en forening med lav oppslutning, noe som igjen kan gi dårligere gjennomslagskraft i forhandlinger. For det tredje bidrar de subjektivt funderte avslagene til å skape splid og konflikt blant forfattere, og rammer typisk de unge og mest sårbare hardest.
Jeg ble selv medlem av DnF i vår, etter å ha fått avslag første gang jeg søkte. Det er ikke morsomt som ferskt medlem å gå ut mot sin egen forening, men samtidig er det heller ikke morsomt å se den framstå slik den har gjort i forbindelse med denne saken. Mitt anliggende er ikke å angripe: Jeg mener en åpnere inntakspolitikk vil være til gode både for alle parter, ikke minst for foreningen selv. DnF gjør en viktig og solid jobb på mange områder. Jeg skulle ønske de også så verdien i å la flere slippe til og bidra til det.
—
Innlegget på Dagbladets nettside: http://www.dagbladet.no/2012/12/18/kultur/debatt/debattinnlegg/forfatterforeningen/frid_ingulstad/24891593/