Lars Mørch Finborud er utdannet kunsthistoriker og jobber som kurator ved Henie Onstad Kunstsenter.
Han debuterte som skjønnlitterær forfatter med romanen De svarte skiltene i 2013 og fulgte opp med essaysamlingen Å slipe ned gravsteiner i 2014 og Ozenfant, Ozenfant i 2017
– Jeg har også drevet mye med musikk, forteller han, – som tekstforfatter og rapper i bandet URO, og i senere tid som initiativtaker til plateselskap som Plastic Strip, Prisma og O. Gudmundsen Minde. Ved siden av det skjønnlitterære er en viktig del av forfatterskapet å skrive og redigere kunsthistoriske bøker om bla. Arne Nordheim, Marina Abramovic, Christopher Nielsen, Bauhaus og Carsten Höller.
– Hva er du mest opptatt av i ditt forfatterskap?
– Mennesket og hele dets syndsregister. Og musikk og billedkunst. I den rekkefølgen.
– Hva liker du selv å lese?
– På den ene siden går det mye i billedbøker. Jeg fortærer alt jeg kommer over av Dorothy Iannone, Jacques Tardi, Frans Masereel, Albert Jærn, Georg Grosz eller Jason Lutes. Samtidig har jeg en helling mot absurd, fabulerende litteratur. Kanelbutikene og andre fortelllinger av Bruno Schulz er en favoritt – aldri har jeg opplevd et like viltvoksende, visuelt og utemmet språk. Ellers blir jeg inspirert litterært av regissører som Nuri Bilge Ceylan, Forough Farrokhzad og Miguel Gomez.
– Hva er ditt inntrykk av DnF? Hvorfor valgte du å søke?
– Jeg har så stor respekt for foreningen at jeg ventet til jeg hadde skrevet tre bøker før jeg søkte medlemskap – i håp om å ha bedre sjanser for å komme inn. Så jeg synes det er bra at DnF stiller krav til medlemmene og gjennom dette hever det faglige aspektet. Ellers føles det riktig å være organisert i en tid hvor kulturen er under skyts fra ideologer som kun snakker om ”kulturnæring” og ”private penger” i et forsøkt på å rasere ordninger og gi definisjonsmakt over kultur til forskrudde mennesker.
– Kan du si noen ord om din skriveprosess?
– På morgenen har jeg to-tre timer hvor jeg arbeider konsentrert, så kaster dagen seg over meg. Om jeg er heldig får jeg et par timer til sent på kvelden. Siden jeg har dagsjobb skjer mye av skrivingen i form av notater på bussen og i ledige øyeblikk, som blir skrevet ut ved anledning. Men i innspurten av en roman eller annen bok så trenger jeg en tid med total konsentrasjon, jeg må gå inn i teksten, og være der. Det er utmattende.
- Lars’ forfatterside hos Gyldendal: http://www.gyldendal.no/Forfattere/Finborud-Lars-Moerch