– Hei Lars Haga Raavand, jeg har lyst til å la de andre i DnF bli bedre kjent med deg. Hvem er du?
– Hvem jeg er er jo et rimelig stort spørsmål, og ikke videre lett å svare på, utenom de kjedelige trivialiteter som navn (Lars), alder (26), kjønn (mann), osv. Jeg er født i Trondheim, men oppvokst i Fredrikstad.
– Hvordan begynte du å skrive?
– Jeg begynte å skrive da jeg lærte det, og likte det godt, men poesien oppdaget jeg vel for alvor da jeg var 16 og gikk første året på videregående i Frankrike og virkelig lengtet hjem. Jeg oppdaget Dagbladets "Skolekammeret", og samtidig mitt eget usedvanlige talent. Det føles litt kleint, men jeg tror jeg må si at det var da jeg begynte å skrive. Nå går livet for det meste i skriving og lesing, både i poesi og i forbindelse med masteroppgave i litteraturvitenskap ved UiB, hvor det går i Göran Sonnevi og hans makeløse bok Oceanen, hans kobling mellom poesi og politikk.
– Apropos Oceanen og koblingen mellom poesien og vitenskapene (de samfunnsfaglige, men også naturvitenskapen): Til din debutbok. Hvalfall. Jeg leste noen utdrag fra den, og fikk assosiasjoner. Det var fra eskursjoner som jeg hadde til Naturhistorisk Museum i Bergen, med fabellærer ved Skrivekunstakademiet, Øivind Rimbreid, som turleder. Har du vært der?
– Hehe, har vel vært der en tre-fire ganger, og ja, vi hadde en skriveøvelse med Øivind der: gå på Naturhistorisk, skriv en eller flere korttekster!
– Hva slags forhold har du til motiver og metaforer, i lyrikken?
– Havet, eller vannet, tror jeg er mitt favorittmotiv i lyrikken, og døden. Favorittmetafor er det verre med, jeg sier som godeste kulturminiseter Widwey: kommer ikke på noe nå i farta.
– Hvilke forfattere er eller har du vært opptatt av, sett bort fra Sonnevi?
– Tidlig var Rolf Jacobsen et forbilde, og særlig den første samlinga hans Jord og jern står seg fortsatt. Siden har det vært mye forskjellig: Inger Christensen, Karin Haugane, Øivind Rimbereid, Tomas Espedal, Hans Børli, Jacques Roubaud, Toril Wardenær, bare for å nevne noen. Men akkurat nå går det altså veldig mye i Göran Sonnevi, dybden og kompleksiteten og enormiteten i skrivinga hans er bent frem kolossal.
– Og hva går det i nå – i forhold til egen tekst?
– Nå skriver jeg på et nytt poesiprosjekt, enn så lenge en sammenblanding av meg og mine brødres oppvekst fortalt ut fra oss som jenter, som jenter som sammen også utgjør de tre atomene i et vannmolekyl og slik stadig ekspanderer, fra den spede verdens begynnelse og helt frem til fremtiden hvor vannet stiger og stiger og legger jorden under seg. En skapelsesmyte og en undergangsberetning i ett. Men hvem vet hva det ender opp som.
– Og så har du blitt medlem i DnF. Hvorfor søkte du?
– Jeg søkte medlemsskap i DnF fordi den for meg står som et solid apparat for å sette litteratur på dagsorden, både kulturpolitisk og ellers i samfunnet. Litteraturen trenger dette apparatet for ikke å bli altfor marginalisert. For meg er litteratur for viktig til at den hører til noe annet sted enn ganske sentralt. Som ung forfatter føles det riktig å tre inn i dette apparatet, dette kollegiale, både for ydmykt å vise sin støtte, men også for å ta sin del av ansvaret. Det kollegiale er også viktig fordi samtaler omkring litteratur føles nødvendig, både for å forstå viktigheten av litteratur som fenomen, men også for bedre å forstå egen skrivepraksis, for bedre å kunne utvikle seg. Skrivinga oppstår, kanskje mer nå enn før, ikke i vakum, men snarere i dialog med omverdenen, og særlig med andre skrivende.