«P2 – en skravlekanal»

– I Radioteateret blir ordet viktig, og enestående. Det er på mange måter den edleste form for drama, sier leder i Norske Dramatikeres Forbund, Gunnar Germundson, og mener at P2 har blitt en skravlekanal:
Norske Dramatikeres Forbund er DnFs søsterorganisasjon, og jobber for dramatikeres rettigheter. NDF er noe yngre enn DnF, og fyller 75 neste år. I denne perioden har forbundet organisert forfattere "som har skrevet og fått offentlig oppført minst ett helaftens eller flere kortere dramatiske originalverk for teater, film, fjernsyn eller radio." Skal man ta vedtektene på ordet, er radiouttrykket likestilt med scenekunsten. Derfor blir det en sak for NDF når P2 kutter i det dramatiske uttrykket på radio. Vi har tidligere vist hvordan NRK må kutte i budsjettet, og tar det blant annet fra verbaluttrykket i radio. Verdt å lese blir lagt under Radioteateret. Det betyr færre produksjoner av Verdt å lese,
– Verdt å lese blir lagt under Radioteateret. Radioteateret må dele på ressursene sine. Det vil bli kutt i formidling av både det dramatiske og skjønnlitterære uttrykket i P2. Hva tenker du om det?
– Det høres ut som en styrt avvikling av både radiodrama og lesninger. Det vil forringe begge postene, mindre penger til begge, mindre spisskompetanse. Radiodrama er noe ganske annet enn lesning. Da radioteateret ble lagt ned i DR, var det en stor dødsannonse i riksavisene. I Norge finnes det ingen andre enn NRK som kan ta ansvaret for hørespill og lesing av skjønnlitteratur. NRK har stram økonomi. Men å kutte ti millioner i P2s kulturtilbud handler om prioritering og ikke pengemangel. TV er viktigere enn radio og P2 er utsatt fordi det er kanalen med færrest lyttere. Da dramaavdelingen ble foreslått nedlagt for et år siden protesterte mange i bransjen. Det resulterte i et stort møte hvor NRKs ansvar for dramaproduksjon ble stadfestet. Den gang var det TV som stod i fokus og radio ble ikke nevnt. Nå har TV-drama fått friske midler, det kan se ut som om de tas fra blant annet P2.
– Hvorfor tror du at de satser på TV og ikke radio?
– NRK vil nok påstå at de også satser på radio. Men mantraet på Marienlyst er ”brei ung familie” og da er det såkalt smale som P2 lett å ta. NRK får mye mer oppmerksomhet som følge av TV enn radio og det er gjennom TV de sikrer seg oppslutning om lisensen. Radioteateret har få venner i NRK. Det er ingen som kjemper oppover i systemet for deres berettigelse. Det samme tror jeg gjelder for litteraturprogrammene. I høst arrangerte Radioteaterredaksjonen et seminar hvor både Dramatikerforbundet og DNF var til stede. Det gikk tydelig fram at de ikke så lyst på framtiden. Det er dårlig nytt for oss. For mange dramatikere er og har Radioteateret vært meget viktig. Selv om det er ganske dårlig betalt får man så mye igjen som kunstner ved å skrive for dem. 2. mars, dagen før vårt årsmøte, kommer Radioteatret til Rådhusgata for å fortelle nye og gamle medlemmer om Radiodramaets muligheter.
– Hvorfor er Radioteatret viktig for P2
– Radiodramaet skaper et rom for undertekst og tenkning som ellers ikke er til stede i P2.
– Hva mener du at er til stede i P2?
– Poesien er blåst ut av P2, kanalen blir mer og mer skravlete. Da Tomas Espedal introduserte begrepet "kulturkjerringer", tenkte jeg straks på NRK P2. På de som jobber i kulturredaksjonen der – både menn og kvinner. Uten et kunstnerisk fiber i kroppen forvalter de kulturuttrykket i NRK radio, prioriterer å snakke med hverandre, smatte på sin egen fortreffelighet, synse rundt sin egen smak fremfor å la kunstnerne slippe til. Lytterne må forholde seg til programlederne og ikke kunsten. Slik blir alle programposter flate og uttømmende og ingen får anledning til å tenke selv. Også Radioteateret er preget av dette. Produsentene der har fått det for seg at hvis de skal nå nye grupper kan ikke P2 teatret være preget av historier om antihelter og ”føling i fjæra” som de kaller det, det må bli mer hardtslående og dagsaktuelt, mer likt krimteatret til P1. Dette er å misforstå fullstendig hvem som lytter på P2. En viktig grunn til at du lytter på P2 er jo at du ikke orker P1.
– Det er en grunn til at det bare er én Rolls Royce- forhandler i Europa. Den ligger i London. Alle som vil ha en Rolls Royce drar dit. På liknende måte er det med P2. Alle som er spesielt kulturinteresserte, de har hørt på P2. NRK sjef Bjerkaas sa i en programerklæring i fjor at det å være brei ikke betød at alt skulle være bredt men at det skulle være noe smalt for alle. I praksis er det ikke den veien det går. P2 har vært en fantastisk radiostasjon, på høyde med BBC og annen god public radio ute i verden. Jeg har vært P2-lytter i tjue år. Det har vært en gradvis nedadgående kurve. Nå ryker morgenkåseriene også. NRK må huske at P1 og P3 er noe annet, at de naturlig har et mye større publikum, og at det er greit. Fortsetter P2 slik er det bare å slå kanalen sammen med P1.

– Motsier NRK-lederne seg selv eller hverandre?
– NRK er en svær bedrift og det er en lang vei fra Bjerkaas til P2. Jeg tror det er vanskelig å måle oppnåelse av visjoner og mål utarbeidet på toppen. Det er et underlig skille i NRK mellom det som de kaller "kringkaster", og det som kalles "produksjon". Det er et sterkt ovenifra og ned perspektiv. Kringkasteren bestemmer hva som skal sendes, ikke de som har ideer og produserer. Det gir gode kår for blårussen og dårligere kår for kunstnerne. Slik smuldrer visjoner bort før de når ned til gjøkungen P2.
– Hvordan var P2 hvis du fikk bestemme?
– Jeg ønsker meg en rendyrking av P2 for de 50000 tilhengerne. P2 skulle være NRKs flaggskip for kunst og kultur. Det hadde vært god plass til Verdt å lese, man kunne fått igjen Poesitimen. Det skulle vært innslag av radiodrama og litteratur i alle redaksjoner, mange programmer og poengene de skal få fram der hadde tjent på at skravlingen ble erstattet av litteratur eller drama. Men flere sendeflater koster og det er meningsløst å ønske det før man ønsker seg flere penger. Radioteater er relativt dyr radio, men de kunne fått mer ut av pengene ved å lage flere kammerspill og færre ”lydkalaser” med store karaktergallerier. Dramatikerne kan lett være med på dette, vi er vant med begrensninger.
– I intervju med meg sa Radioteatersjef Kiran at hun "gjerne går i samtale med foreningene om å få mer ut av pengene. Vi må dra sammen." Hva er din erfaring med dette?
– Dramatikerforbundet har tatt innover seg at det er en ny virkelighet med hensyn til radiolytting. Mange vil lytte når de selv vil og ikke når programsetterne vil. Vi har på eget initiativ, på vegne av alle foreningene i Forfatternes Hus, vært på Marienlyst i høst og sagt at vi er villig til å se på reglene for nedlasting og reprisering.
– Venter dere nå på NRKs initiativ?
– Kiran og hennes sjef Hans Rossiné har altså fått et tilbud fra foreningene som de ennå ikke har respondert på. Ballen ligger hos NRK, men jeg er ikke sikker på om de vil ta den. Da NRK la ned produksjonen av hørespill for barn med begrunnelsen at de som hørte på P2 kl 1700 på lørdager bare var seksti år gamle damer, responderte vi med et tilbud om dialog om endring av regler som kunne muliggjøre nettlytting når som helst. Dette førte ikke til noen revurdering av vedtaket om nedleggelse av tilbudet til barn på radio.



– Denne saken er opplagt viktig for dere i NDF. Hvorfor får dramatikeren så mye igjen for å skrive for radio?
– I Radioteateret blir ordet viktig, og enestående. Det er på mange måter den edleste form for drama. Selve verket, sluttproduksjonen, ligger nærmere det dramatikeren har skrevet enn tilfellet er i film og tv, til og med i teateret. I radiodramaet er talehandlinger og handling gjennom språk viktigst – telling blir viktigere en showing. Ordene må være så velvalgte, dramatikeren må være så presis i språket. Når det fungerer godt, åpner det for et billedunivers for lytteren som er sterkere enn en bokopplevelse. Man kan sitte og lytte seg innover. Det er et medium som ikke krever et fysisk rom. Man er bare i sitt eget rom. Det er en annen opplevelse enn å lese fordi stemmene, lydbildene tilfører noe mer. Det skaper et poetisk rom som er vanskelig å få til i billedmediet hvor alle sansene mettes.