Jeg er blitt bedt av Forfatterforeningen å si noe om hvordan det opplevdes å debutere som poet i 2008, og om det å skrive poesi (det året) har kunnet sies å ha noen tydelige politiske implikasjoner eller føringer. Til det er det å si at min poetiske debut, med diktsamlingen Biblioteket, var foranlediget av beslutningen tatt 22. desember 2006, om å skrive en roman om den fiktive chilenske eksilpoeten Sergio Redondo. Arbeidet med denne romankarakteren førte til at jeg desember året etter befant meg på biblioteket på Grünerløkka, der jeg åpnet en gjendiktning av Borges' dikt, og til min epifaniske overraskelse fant et langt, pirrende hårstrå mellom boksidene. Dette hårstrået og dets nøyaktige plassering valgte jeg, med blyant, å beskrive i notisboken, så presist som mulig, så korthugd som mulig. De neste ukene, månedene, la jeg arbeidet med romanen på hylla og skrev, i større og større visshet om at jeg ville komme til å debutere som poet bokhøsten 2008 (en bokhøst som brutalt ble avsluttet allerede den 2. januar 2009, for godt). Min diktskriving var derved, kanskje uheldigvis, knyttet til to handlinger så å si på utsiden av selve diktskrivingen, nemlig romanskrivingen, eller studiene omkring romanskrivingen, og lesingen, den generelle lesingen av poesi, som raskt, og på svært gledelig vis, overtok for den i undersøkelsesøyemed lesingen av poesi som jeg fram til da hadde bedrevet. Min debut kan sies å være en gjenoppdagelse av andres eller annen poesi, noe som igjen, på introspektivt vis kom til å bli ett av diktsamlingens temaer. Har jeg noen sterke følelser forbundet med det å debutere som poet i 2008, så må det være gleden over andres dikt, og den for oss alle velkjente, men strengt tatt svært kortvarige gleden, over å – muligens – ha skrevet noe bra, det kommer i kast, eller i hugg, slik skrittene i trappen er etterfulgt av døren som åpnes, som ved en naturlov. Etter skrivingen følger som kjent, på alle mulige plan, korrekturen og gjennomgangen av teksten, og den ideelle boken trer fram, den gledens bok som fins i ens forestilling idet siste hånd på verket legges, og i og med det så lukkes for mitt vedkommende boken. Nå som jeg blir bedt om det, kan jeg selvfølgelig erindre noe mer, knyttet til mottakelse, opplesninger (en håndfull), et par kollegiale klapp på skulderen, men det har, som seg hør og bør, gått stille for seg.
Forlaget var relativt sjenerøse hva frieksemplarer angår, og det har vært meg, i året jeg debuterte som poet, en uventet glede å gi bort diktene til venner og bekjente og i den sammenheng benytte anledningen til å forklare diktene for dem. Dette, oppdaget jeg, lå tett på skrivingens gleder, å sitte der (på en kafé, som regel, eller hjemme hos vedkommende venn eller venninne), med boken mellom oss, med vissheten om at den symbolske gesten (gaven) og de historiske betingelsene (det årelange vennskapet) hadde skapt en svært sympatisk "lesesituasjon". Vennen eller venninnen får diktsamlingen, med en dertil egnet dedikasjon, og blar litt i boken. Utålmodig tar jeg boken tilbake, sier, hør her, og leser (lavt) et eller to dikt (høyt). Blar videre. Forklarer sammenhenger, henviser til et annet dikt, legger ut om komposisjonsprinsippet og tilblivelseshistorien, kanskje leser jeg et nytt dikt, så skjer det, at min gode venn eller venninne "skjønner" diktsamlingen. Et øyeblikk, minneverdig, vil jeg tro, for oss begge, er det som om vi sitter med nøyaktig den samme boken mellom oss. Så skal det gå lenge til neste gang vi snakker om diktene.
Hva det politiske angår, eller mer presist, det politiske i forhold til poesien, så har jeg forsøkt å forklare det i en roman som i følge forlaget skal "være på lager" senest den femte juni 2009. Å si noe ytterligere om akkurat det akkurat nå, i kjølevannet av den akkurat ferdigskrevne romanteksten, føles anstrengt, derved kan jeg heller foreta det kunstgrep å gjøre romanen til en note til denne artikkelen, eller jeg kan "henvise" til boken som eksistent ved å si, eksempelvis, hva poesiens forhold til politikken angår, så vil jeg henvise til min roman av året, Det oseaniske, så har jeg kanskje også vist, at jeg ikke er villig til å la et så komplisert anliggende som poesien og det politiske få en overilt enkel løsning, ei heller har jeg skutt meg selv i foten, for det ville kanskje vært noe av en personlig tragedie, om jeg etter å ha forsøkt å svare på spørsmålet over 200 tettskrevne sider, oppdaget at jeg var i stand til å svare fyldestgjørende på det samme spørsmålet i en artikkel som, til sammenligning, må kunne sies å være rablet ned. Kanskje er det likevel mulig å legge til, at diktsamlingen nok er politisk i en grad som ikke åpenbart slår den leseren som bare overflatisk gir seg i kast med diktene, det må jeg kunne antyde, fortsatt, håper jeg, i beskjedenhetens tegn.
Oslo den 8 mai, 2009.
Hans Petter Blad.