"I møte mellom den syriske og den norske poesien virker poesien plutselig langt, langt viktigere enn vi har en tendens til å oppfatte den i Norge," skriver Anne Oterholm i denne rapporten fra Beit al-Qasid – på Litteraturhuset i Oslo:
"I Norge er det lett å redusere poesien til pynt. Denne helgen var poesien vakker og alvorlig."
(Bilde: Syriske og norske poeter forbereder poesikvelden, lørdag formiddag, i Forfatternes hus. 
(Inese Zinovska (t.v) og Anne Oterholm i samtale under blikjent-kveld i Forfatternes Hus, fredags kveld (Begge fotos: Mette Karlsvik)) Beit al-Qasid, poesiens hus i Damaskus, har eksistert i flere år. Hver mandag har Lukman Derky samlet deltakere og publikum til poesikvelder. De siste årene har poesikveldene funnet sted i en kjeller på Fardouz hotell midt i Damaskus. Fardouz hotell har et helt nøytralt utseende. Hvis en ikke vet hvor en skal, går en rett forbi. Jeg har vært der et par ganger og blitt ledet på rett vei av syriske forfattere.
Den første gangen ble jeg presentert for en pen og svært bestemt dame, som jeg senere skjønte var hotelldirektøren. Damen forklarte meg at prisene på mineralvann og alkohol alltid var halvert i hotellbaren når det var poesiklubb. «For,» sa hun, «Folk som er interessert i kultur, det vet vi jo, de har ikke penger. Så vi er nødt til å senke prisene for å inkludere dem.» Jeg har aldri hørt hotelldirektører snakke på den måten i Norge. Kanskje kunne en norsk hotelldirektør finne på å gjøre et slikt stunt én gang, men ikke hver uke i år etter år. I tillegg stilte hun naturligvis også lokalet gratis til disposisjon, for å unngå inngangspenger.
Prisene i baren på Litteraturhuset var ikke halvert da Forfatterforeningen i samarbeid med Lukman Derky og en rekke venner av Beit al-Qasid, arrangerte poesikveld i Litteraturhusets kjeller 10. desember. Men som vanlig møtt ble vi møtt av litteraturhusets hyggelige vert, som gjør alt for at alt skal bli slik leietakerne ønsker. Om det så er å skru ut lyspærer i akkurat riktig antall lamper, slik at belysningen blir akkurat så lik belysningen i kjelleren i Damskus som overhodet mulig.
Vi hadde ingen planer om å gjenskape en nøyaktig kopi av Beit al-Qasid i Oslo, men Beit al-Qasid har ikke eksistert i Damaskus siden opprøret startet i Syria. Beit al-Qasid i Oslo var et forsøk på å samle noen av de menneskene som nå er spredt rundt i hele Europa og de som er igjen i Syria, alle sammen venner av Beit al-Qasid. Vi ville gjenskape noe av stemningen fra Damaskus; energien, kjærligheten til poesien og forståelsen. Vi ville at Oslo skulle bli en møteplass; poesi og mennesker, fra Norge og Syria.
For Forfatterforeningen begynte dialogen og samarbeidet med syriske forfattere i 2008. Den dialogen som startet den gang førte til at 5 syriske forfattere ble invitert til Bjørnsonfestivalen i Molde i 2009. Etter et nytt, svært vellykket besøk av syriske forfattere i Molde i 2009, ønsket både de norske og de syriske forfatterne å fortsette dialogen. Vi planla en poesifestival i Damaskus 2010. Denne festivalen ble utsatt til 2011. I 2011 startet opprøret mot president Bashar al-Assad og den politiske situasjonen i Syria gjorde det umulig å arrangere en poesifestival i Damaskus.
«Poesien er friheten,» sier Lukman. Igjen og igjen, gjentar han det. Poesien er friheten. I møte mellom den syriske og den norske poesien virker poesien plutselig langt, langt viktigere enn vi har en tendens til å oppfatte den i Norge. I Norge er det lett å redusere poesien til pynt. Denne helgen var poesien vakker og alvorlig. Beit al-Qasid er en blanding av tilsynelatende kaos, drama, poesi, musikk og følelser. Og ingen kan si annet enn at det var det også på litteraturhuset lørdag 10. desember.
Fra Damaskus kom: Lukman Derky, Shaher Khadra, Somar Hazim og Bassam al Khaldi. Fra Latvia kom: Inese Zinovska, fra Norge kom: Tale Næss, Torgeir Rebolledo Pedersen, Erling Kittelsen/Hanan Bakir, Torgeir Schjerven, Inger Elisabeth Hansen, Nasr Jamil Shat og Wessam G. Hachicho, fra Sverige kom: Marie Silkeberg og Ghayath Al Madhoun, fra Italia kom Khaled Soliman Al Nassiry, fra Berlin kom Hala Faisal og Douri, musikeren, og fra Finland kom Sherwan Haji. I tillegg: Eva Marie Håland, Georg Schjerven Hansen og Tor Håkon Tordhol som brukte helgen til å bistå med oversettelse og gjendiktning.
Og for alle som vil vite mer om Beit al-Qasid, ligger det nå flere intervjuer og lenker på nettsidene våre.
Neste gang må Beit al-Qasid få finne sted i Damaskus!