Sommeren med Céline
Louis-Ferdinand Céline, ikke en bra fyr. Ikke en bra bok heller, i den forstand at den er satt med fontstørrelse åtte eller noe i den dur. Men innholdet i Reisen til nattens ende, som jeg kavet meg gjennom over to måneder sommeren 2005 eller der omkring, er det lite å si på. Nå er den like slitt som det utlevde trynet på omslaget, og har grillsaus på kolofonsiden, eller kanskje er det skrubbsårblod, eller begge deler. Jeg har noen sånne bøker, fylt med mer eller mindre håndfaste minner om hvor jeg var, med hvem, og hva jeg tenkte på den tida, hvordan jeg så verden. De er jeg glad i, jeg skulle gjerne hatt flere. Leif Panduros Kjøss meg i tradisjonene er en annen.
Men saken er den at jeg kan ikke bare bestemme meg, jeg kan ikke bevisst gå inn for å lage flere sånne bøker. De må oppstå, som resultat av omstendighetene. Nå er jeg innimellom redd for at tida da bøker gjorde så sterkt inntrykk skal være over, at jeg har mista sanseevner, at det beste ligger bak meg, men ok, jeg kan ikke gjøre annet enn å håpe på at sommeren 2024 skal skape en ny sånn bok, med sauser, minner og kroppsvæsker i. Jeg har troa, og tar gjerne imot forslag til egnede utgangspunkt (men helst med litt større skrift). God lese- og skrivesommer!
– Bjørn