Fra innstillingen til Mads Wiel Nygaards legat:
Det er flere svar på hva som særmerker "Guds barn". Romanen er blant annet original og annerledes, usedvanlig velskrevet og skarpt tenkt. Men først og fremst er "Guds barn" et ambisiøst verk som forsøker å si noe essensielt om verden rundt oss og om menneskene av i dag. Det gjør den ved overraskende å vende 2000 år tilbake i tid. Handlingen foregår i Israel og Palestina på Jesus tid, men er likevel uhyggelig aktuell. Romanen speiler vår egen samtid. Den fungerer som en allegori over verden av i dag. Og den omhandler det som har berørt mennesket til alle tider. Kampen mellom det gode og det onde. Denne romanen vil noe stort, den vil noe utover å fortelle om mellommenneskelige relasjoner og familie, den vil fortelle noe om det universelle ved å være menneske i verden uavhengig av tid. Og den gjør dette i et nydelig språk, i en original form, på en fascinerende måte.
Fra innstillingen til Aschehougs debutantstipend:
Kjos Fonn skriver med tempo og presisjon, og novellene kjennetegnes ved en god porsjon vidd og galgenhumor. Tekstene tegner skarpe portretter av enkeltmenneskers frykt, desperasjon, raseri og utenforskap. De fleste av karakterene er like mye overgripere som ofre, og de lever i en verden hvor det unormale blir normen. Destruktive handlinger, som vold eller tvangsmessig adferd, kan virke konstruktivt for dem. Forfatteren er interessert i å teste hvor langt leserens sympati går – hvor lenge makter leseren å forstå personene? Det ligger som et underliggende premiss i tekstene, at de som fortjener vår sympati minst, ofte er de som trenger den mest. Situasjonene novellene beskriver, er distinkte; de unge hovedpersonene er svært sårbare og svært brutale; de som er sveket, sviker selv; de som er blitt forådt, forråder. Det handler ofte om verken å finne en vei eller utvei. Hver novelle inneholder et knyttneveslag. De fortsetter å utfordre og overraske etter endt lesning.