Aktuelt

Prisnominert tekst

Fram til DnFs årsmøte 21. mars, presenterer vi dei nominerte til årets Tarjei Vesaas Debutantpris. Du kan bli betre kjent med Maria Fonn Kjos her, lese…

Fram til DnFs årsmøte 21. mars, presenterer vi dei nominerte til årets Tarjei Vesaas Debutantpris. Du kan bli betre kjent med Maria Fonn Kjos her, lese tekst av henne her, og eit intervju med Amalie Kasin Lerstang her. Mens vi ventar på ein prat med Anne Helene Guddal, kan du kose deg med eit utdrag frå Lerstangs roman Europa. Forfatteren skriv dette til oss – om konteksten til utdraget: 

"Jeg-personen har reist ned til Europa i et forsøk på å unnslippe det hun ikke klarer å forholde seg til hjemme i Norge. Tilfeldigvis møter hun Morritz, en litt eldre, rufsete fyr som jobber i et stillas. De oppstår en noe merkelig kommunikasjon. Selv om Morritz ikke er så hyggelig første gang de møtes velger hun likevel å oppsøke ham igjen." 

Morritz har en blå kjeledress under jakka. Han fikler med håret sitt mens han leser en avis i baren. Han snurrer det lange håret rundt den ene fingeren og drar fingeren ut av håret. Reiser seg for å hente en mugge vann og ser meg. Han stanser på gulvet med mugga i hånda. Jeg løfter hånda mi og vinker. Han går mot bordet mitt. Hei, sier jeg. Jaja, sier han. Stolen skraper mot gulvet og han setter seg. Han får en tallerken med tre brødskiver med smør. Han spiser opp. Hva spiste du, spør han da han er ferdig. Det der, sier jeg og peker på tallerkenen hans. Han ser ut av vinduet. Hvor har du vært, sier jeg. Han sier navnet på en gate jeg ikke vet hvor er. Jeg spør hva han gjør. Han sier at han pusser opp utsida av et bygg. Han spør hvordan det går med hendene mine. Bra, sier jeg og viser ham at jeg har tatt av plasteret. Fint, sier han. Han holder opp hendene sine. Jeg fant et lite glasskår i den ene, sier han og peker mot innsiden av hånda. Den hadde satt seg skikkelig fast, jeg fikk den nesten ikke ut, sier han. Det kunne blitt betennelse, sier jeg. Hvis betennelse setter seg kan den være vanskelig å bli kvitt, sier han. Kanskje du måtte amputert vekk hele armen, sier jeg. Det ville kanskje vært lurt, sier han. Han ber om å få betale. Han reiser seg og sier hadet. Han tar på seg frakken, den mangler en knapp. Han går til døra. Jeg reiser meg og løper etter og sier at jeg gjerne vil se bygningen. Han sier at det ikke er noe å se på. Jeg sier at jeg liker bygg. Han sier at jeg glemte å betale. Han peker inn i restauranten. Jeg går inn igjen og skynder meg å betale. Jeg lukker den øverste knappen i jakka mens jeg åpner døra og han står fortsatt der og venter. Jeg går rett bak ham. Ser håret som svinger frem og tilbake over ryggen. Ser at ryggen krummer seg ved skuldrene. Vi kommer til en gate med høye murbygg på hver side. Foran dørene står løvestatuer. Morritz stopper foran et bygg dekket av plast. Bak plasten står et stillas. Tynne jernstenger synes så vidt gjennom presenningen. Morritz går bort til stillaset og klatrer opp en stige. Jeg klatrer etter.