Hvordan var din vei inn i forfatterskapet? Når og hvorfor begynte du å skrive?
En gang i førsteklasse på videregående holdt norsklæreren meg tilbake etter timen og sa: «jeg tror du kommer til å bli forfatter». Han tok en kunstpause før han fortsatte: «… og jeg har veldig lyst til å gi deg toppkarakter på denne stilen, men det kan jeg ikke, for du bommet på oppgaven». På mange måter føler jeg at dette var et frempek på hvordan livet videre ville arte seg, for jeg har bommet ofte og stygt i mye og mangt. Kanskje var det derfor jeg fikk totalt sperre da jeg skulle forsøke å svare på «spørsmål til nye medlemmer» i DnF også, for tenk om jeg bommer igjen! Katastrofe!
Kanskje det var kommentaren til denne norsklæreren som ga meg mot nok til å velge å søke meg inn på skrivelinje på folkehøgskole. Men selv om jeg trivdes helt utmerket der, hadde jeg ikke særlig tro på at jeg skulle bli forfatter. Det var mer som å unne seg et år med lek før jeg skulle ta fatt på studier for å få meg en jobb man faktisk tjener penger på. Jeg turte aldri å søke på andre skriveskoler, hadde liten tro på at jeg var god nok, og hadde nok også rett i det, den gangen.
Hadde noen sagt at jeg en gang skulle bli medlem av Den norske Forfatterforening for 15 år siden, ville jeg antageligvis ha ledd høyt. Det tok sin tid å bli klar for å skrive bøker. Først da jeg som 35-åring måtte innse at jeg ikke passet inn i det ordinære arbeidslivet var tiden moden for å forsøke å skrive en roman. Jeg hadde vært gjennom en del: studier, en drøss med jobber og tiltak, samt et tosifret antall innleggelser på psykiatriske institusjoner. Kanskje jeg faktisk hadde noe å fortelle og evne til å formidle det? Jeg tvilte. Selv om jeg i så fall ville lage min egen oppgave var sannsynligheten for å bomme skremmende stor.
Jeg lette lenge etter rett hylle i livet, så det å bli antatt var en voldsom opplevelse jeg aldri kommer til å glemme. Da jeg fikk telefonen svarte jeg: «Oi, ja, så bra, jøss, fantastisk», så la jeg på, satte meg ned på en stol og hikstegråt en stund. Redaktøren ringte opp igjen 20 minutter senere og sa: «Går det bra, eller?». Ja, det gjorde jo det, for dette hadde sant å si vært selveste drømmen siden jeg var liten. Det var nesten for mye, en sterk følelse av at jeg endelig hadde funnet et sted jeg passet inn, at jeg hadde evnen til å skape noe som kunne ha verdi for andre, noe fint og viktig. Det var overveldende å ta innover seg.
Nå gleder jeg meg til å fortsette å lage mine egne oppgaver resten av livet. Jeg må innrømme at jeg ikke helt vet hva den er før jeg blir ferdig med et prosjekt. Det er først da jeg kan ta et skritt tilbake, se på det jeg har gjort og tenkte: «Hva var det jeg siktet på? Traff jeg?» Så langt har svaret vært: «Nja». Men det er ikke så farlig, så lenge jeg får lov til å fortsette, prøve igjen og utvikle meg videre, er jeg fornøyd.
Kanskje jeg treffer litt nærmere blinken neste gang, eller gangen etter det. For å parafrasere Samuel Beckett: Prøv igjen, bom igjen, bom bedre.
Hvilket ord prøver du å unngå/bruke litt mindre?
Litt.
Marit Daaland Lesjø har utgitt romanene Epikrise (Aschehoug, 2020) og Normal hverdag med økt beredskap (Aschehoug, 2024).