Men professoren i dramaturgi skriver ikke nå. Etter lange dager med digital undervisning og Teams-møter kjenner han den digitale trøttheten og vil heller gå lange turer enn å sette seg foran skjermen igjen.
Biografien:
Jon Refsdal Moe (f. 1974) er ph.d. i teatervitenskap og professor i dramaturgi ved Stockholms konstnärliga högskola. Han har vært sjef på Black Box teater og dekan på Teaterhøgskolen i Oslo. I 2017 kom den skjønnlitterære debuten hans, essayromanen Rant 1. I 2019 kom oppfølgeren Rant 2. Rant er et låneord fra engelsk, og bety tirade, utblåsning, talestrøm.
Moe ble innvotert som medlem i DnF i 2019.
Mottakelsen:
Og ja, boka er en generasjonsklage, referanselett, og meningssikker, skriver forfatter og kritiker Morten Langeland i Klassekampen, om Rant 1. (28/10-17). Langeland fanger opp det som Moe selv kaller landskapet mellom autofiksjon og kulturkritikk, og synes at det er her også skriftmetafysikken er mest interessant, altså når «forfatteren balanserer sine hjemmefølelse i det å skrive med sin ironigenerasjonserfaring av å ikke kunne nå til sakens kjerne, det fullstendig meningsløse i forsøket, og forsøket som det eneste meningsfulle. Her finnes en splittelse, en forstyrrelse, som kanskje i den helt siste kulturelle utviklingen er ved å gå tapt: Når folk plutselig tror, ikke bare på språket, men på all slags humbug.»
Fredrik Wandrup i Dagbladet var begeistret for begge bøkene, som han beksriver som «romaner, eller metaromaner, ettersom de i høy grad handler om forfatterens bestrebelser på å skrive og utgi en bok.»
En informasjon:
All tekst til nå er skrevet av meg, hun i bylinen. Det som kommer videre er Jon Refsdal Moes svar på en rekke spørsmål fra meg. Og de første handler om de faktiske bestrebelsene på å utgi en bok. Han hadde vært spalist, essayist og kritiker for Morgenbladet i rundt femten år før den første boka kom. Hvorfra kom ideen om å skrive en hel bok, og hvordan gikk det med gjennomføringen? Dette var noen av spørsmålene bak de følgende kort-rantene:
Idéen:
Rent konkret kom den fra Synne Øverland Knudsen, som nylig hadde startet opp forlaget Fanfare. Eller kanskje den kom fra meg. Jeg hadde jobbet med henne noen ganger allerede, et par tekster for ENO Musikkårbok og tidsskriftet Fanfare, og hun utmerket seg ved å gi en del motstand underveis, eller kanskje ikke motstand, men krav, hun stilte krav til meg på en måte som ingen redaktører hadde gjort før, og jeg likte vel å bli tatt så alvorlig. Så da hun startet opp forlaget tenkte jeg at det kunne være et bra sted for meg å skrive.
Rundene:
Skrivingen er tung, men livet er tyngre. Kan vi si det sånn? Å holde ut de tyngste rundene handler også om å holde ut livet sitt. Og det er gjennom å skrive at jeg holder ut, jo tyngre det er å skrive, jo bedre er det for meg å gjøre det.Det høres sikkert litt pretensiøst ut, men er det noen som vil skjønne det er det vel andre som skriver, andre forfattere. Jeg tror ikke jeg hadde taklet å ikke skrive. Ikke i lengden. Det tyngste for meg er kanskje redigeringsrundene, det føles litt som å bli operert uten bedøvelse. Særlig den siste boka mi føles som et oppløyd jorde med hakk og sår, og jeg liker ikke så godt å vende tilbake til den, selvom det er mye bra der, og selvom den sannsynligvis er mye bedre enn den første, som var mer eller midnre uredigert. Å holde ut de rundene handler vel om å ha tillit til at kunsten ikke alltid er en forlengelse av deg selv, men at den er noe annet. Selvom jeg ikke klarer å føle det som noe annet enn meg selv, rent konkret.
Evnen:
Jeg er litt arbeidsnarkoman, klarer ikke å slappe av om jeg ikke er i aktivitet, på vei til et annet sted enn der jeg alltid er. Så evnen til å gjøre dette (i stedet for å slappe av i sola, som f.eks. nå), kommer vel fra en konstant uro, og en konstant følelse av utilstrekkelighet, at jeg hele tiden må jobbe hardt for å ha lov til å eksistere.
Talentet:
Jeg leste veldig mye som barn, begynte tidlig. Så man kan si at litteraturen har vevd seg inn i livet mitt helt fra starten, slik at nesten alt jeg skriver blir litterært, fordi jeg ikke har hatt noe særlig liv før litteraturen, ingen erfaringer som ikke også er litterære, om det går an å si. Det kommer kanskje også fra en følelse av utenforskap, som jeg ikke vet om er en forutsetning for eller et resultat av denne litteraturinteressen, eller dette litterære sinnelaget hos meg, men som i stor grad gjorde meg til en observatør til livet i barndommen og ungdommen, og kanskje ennå. Kanskje det er feighet som er forutsetningen, trygghetsnarkomani, en manglende evne til å kaste seg ut i tingene, men i stedet reflektere over dem. Terje Johanssen skrev «å overgi seg betingelsesløst under de mest betryggende forhold», noe sånt. Det er en ganske presis beskrivelse av litteratur og kunst, synes jeg. Jeg ble også eksponert mye for musikk i barndommen, særlig jazz, og jeg spilte selv en del, noe jeg tror har bidratt til å utvikle en viss sans for rytme og musikalitet i språket.
Kunnskapen:
Jeg er vel en ganske kunnskapsrik fyr. I hvert fall velutdannet. Jeg har vel alltid vært interessert i å finne ut av ting, som kanskje dypest sett har med å finne ut av meg selv å gjøre. Eller, ikke kanskje. Kan mye om gnisningene i surrealistbevegelsen på 20-tallet for eksempel. I hvert fall litt. Jeg tror det kan ha vært bra for meg at jeg aldri studerte litteratur, og heller aldri har vært del av et litterært miljø. Det gjør meg litt til en outsider, men også friere til å skrive hva jeg vil hvordan jeg vil. Synne, redaktøren min, påpekte nylig at jeg aldri sammenlikner meg med andre forfattere, men heller med billedkunstnere, musikere og scenekunstnere, fordi det er i disse miljøene jeg kjenner folk. Det tror jeg er bra, selvom jeg ikke egentlig ønsker å være outsider alt for lenge.
Håndverket:
Jeg har skrevet jevnt gjennom hele livet, men aldri definert det jeg skriver som litteratur, faktisk har jeg vært opptatt av at det jeg skriver ikke er litteratur. Jeg har opplevd litteraturen som et lukket felt som jeg ikke ville gå inn i, fordi jeg syntes samtidslitteratur virket kjedelig, og fordi jeg ikke turte å prøve. Jeg studerte filosofi tidlig i tjueårene og lærte en del om språklig presisjon, som jeg kjørte videre gjennom en doktorgradsavhandling. Ved siden av dette skrev jeg kritikk, og merket at jeg var vel så opptatt, om ikke mer, av det jeg selv skrev og hvordan jeg skrev det, som av det jeg skrev om. Det ble til at jeg prøvde å redefinere kritikken til en autonom estetisk aktivitet, noe som ikke nødvendigvis var en praktisk strategi. Så å komme til litteraturen var kanskje litt «if you can’t beat them, join them», selvom det strengt tatt egentlig er her jeg har villet være hele tiden, uten at jeg forsto det, eller turte å innrømme det for meg selv
Selvtilliten:
Selvtilliten er vel egentlig bare den andre siden av selvforakten. Italienerne sier at apetitten kommer når du spiser (l’appetito viene mangiando) og det er sånn med skriving også. Du kan være kvalm når du begynner, men så får du sansen etterhvert og blir rusa og høy på deg selv. Å skrive er hybrisakten som balanserer selvforakten, og som gjør livet og verden til et bedre sted å være.
Skrivedagene:
Jeg er i full jobb og har egentlig mer enn nok med det. Så skrivingen finner ofte sted om morgenen mellom klokka sju og ni. Rekker akkurat å bli høy nok på meg selv til å holde ut den administrative grinden gjennom arbeidsdagen og så er det på’n igjen neste morgen. Det funker på et vis. Noen sa til meg at grunnen til at morgenen er den beste tiden å skrive på, ikke er fordi man er klar i hodet, men fordi man er sløv nok til at selvsensuren ikke har slått inn ennå. Nå på sommeren har jeg hatt noen hele dager, men etterhvert blir jo livet så digg i sommerferien at man ikke trenger å skrive for å holde ut. Da kan man heller bade.
Litterært prosjekt:
Jeg har sagt et sted at jeg utforsker et landskap mellom kulturkritikk og autofiksjon. Det er kanskje riktig. På mange måter prøver jeg å legge litteraturen så tett opp til livet mitt som mulig. Ikke fordi livet i seg selv er interessant, men fordi det er uinteressant. Gjennom å skrive gjør jeg livet til et mer interessant sted å være, og jeg føler en intensitet og tilknytning til øyeblikkene jeg har beskrevet, som jeg ikke ville følt om jeg ikke beskrev dem. Det er en måte å gjøre livet til mitt eget på, og det er det samme i alt jeg skriver. På disputasen min spurte en av opponentene hvorfor jeg gjorde det jeg gjorde, som var å studere et veldig kronglete forfatterskap og få det til å gi lysende mening over hele fjøla. Da kom jeg ikke på noe bedre å si enn å sitere rapperen Aesop Rock, som i låta Daylight fra 2001 sier «All I ever wanted was to pick apart the day, put the pieces back together my way». Jeg tror det er mitt litterære prosjekt.
Koronapandemien:
Jeg satte meg på toget til Oslo den 13 mars og har ikke vært tilbake på jobb siden. Altså ikke fysisk. I utgangspunktet tenkte jeg at et lite aktivt sosialt liv og mye hjemmetid ville innebære mer tid til skriving, men jeg hadde ikke regnet med den digitale utmattelsen som følger etter timevis med møter og undervisning på zoom. Jeg har gått turer i stedet, gjerne på kirkegårder der det ikke er folk. Og lest romaner. Det er viktig det også. Roe ned tempoet og være alene.
Dramaturgi:
Jeg tror definitivt dramaturgikompetansen feeder inn i den skjønnlitterære skrivingen. Teater er i kanskje større grad enn litteratur en relasjonell kunstform, så jeg har hele tiden sett for meg en leser mens jeg skriver, en leser som jeg etterhvert er blitt mer og mer opptatt av og som jeg prøver å gi liv til i skriften. Jeg snakker direkte til leseren flere steder i den siste boka, i utkastet gikk jeg så langt som å skrive kjærlighetserklæringer til henne/ham, men de ble kutta bort. Historien om teater i det tjuende århundret, som jeg har brukt mye energi på å forstå, handler i stor grad om hvordan man forholder seg til tilskueren. Man kan kanskje si at «lengselen etter virkelighet» som det har vært litt snakk om i litteraturen, i teatret ytrer seg som en lengsel etter tilskueren, og i mitt tilfelle en lengsel etter leseren, som kan være sammen med meg inne i de rommene jeg selv synes det er skummelt å gå inn i. Men det er det som er fint med litteratur, at leseren er der likevel, hun er sammen med deg selvom hun er usynlig. Og det er vel ikke før du lar leseren være i fred at hun føler at det er plass til henne der. Det er vel like sant i litteraturen som i teatret. Og så er det vel noe med komposisjon, at jeg har lært at det må være forskjeller i intensitet i forskjellige partier, at man ikke bare kan dure på med høygir hele veien. Eller omvendt. Jeg prøver vel å inkorporere forskjellige skrivemåter, forskjellige nivåer som kontrasterer hverandre, det kommer ganske naturlig, som at man må hvile etter å ha vært på løpetur, men har sikkert mye å gjøre med at jeg har sett en del teater, og etterhvert laget litt også.