Aktuelt

Rapport fra Zombieland

Da NORLA skulle presentere norsk samtidslitteratur for utenlandske forleggere, var det blant annet om å vise bredden i romanskrivingen. Øystein Stenes siste roman Zombie Nation skiller…

stene_oeystein_author

Da NORLA skulle presentere norsk samtidslitteratur for utenlandske forleggere, var det blant annet om å vise bredden i romanskrivingen. Øystein Stenes siste roman Zombie Nation skiller seg ut fra de øvrige som ble gitt ut i år. Karakterene er zombier som bor i zombieland. Bokstavelig talt – men også i overført betydning, kunne Stene fortelle forleggerne: Det handler en del om å være «zombie i eget liv» – om å overleve, ikke nødvendigvis leve. Stenes presentasjon og opplesning fikk forleggerne både til å humre, og til å bli alvorlige. Etter sin fjerde roman, den første etter triologien Ventemesteren, Skambæreren, Nekromatikeren, har litteraturviteren og trøndergutten Stene blitt medlem i DnF. Jeg spurte ham om hva litteratur er – for ham: 

– Jeg tenker på bokstaver som tegninger, på litteratur som bilder. Som ble skapt i ritualer, først inne i huleveggen, deretter på leirtavlene, så papiret, nå dataskjermen. Som alle ritualer skal litteraturen bidra til å skape kontakt, etablere relasjoner, utvide forståelsen. Hjelpe oss fra en rolle over i en ny. Litteratur er derfor liminal, for å si det med antropologien.

 – Hva betyr «liminal» i denne sammenhengen?

– Jeg bruker ordet slik det brukes i ritualteorien, der liminalfasen beskriver den fasen man er i når man er mellom to roller. For eksempel fra ugift til gift: Selve bryllupsdagen er man verken ugift eller gift, bryllupsdagen er selve overgangen. På samme måte tilhører teksten det liminale, den bringer oss fra en fase til en annen, fra en tilstand til en ny, fra en forståelse til den neste.

– Hva tenker du på som god skjønnlitteratur?

– Jeg er ikke så opptatt av ”god skjønnlitteratur” som av ”relevant litteratur”. Og relevant litteratur for meg er tekst som vil noe. Som ikke har som mål å bli likt, men som har som mål å bli brukt. Jeg mener hver tekst som ønsker å bli tatt på alvor, må forhandle fram en spesifikk kontrakt med leseren sin. Derfor synes jeg det er vanskelig å ta en kategori som ”skjønnlitteratur” på alvor annet enn rundt markedsføring, biblioteksystemer, støtteordninger og fagorganisasjoner.

Saramago og Houellebecq

Hva med den gode forfatteren, da: Hvem er hun/ ham?

 – Igjen er ”relevant” viktigere for meg enn ”god”. Jeg synes det er sjelden folk som er opptatt av å skille mellom godt og dårlig greier å si noe interessant om det de bedømmer. For meg er den relevante forfatteren en som åpner teksten for meg, for min meddiktning, for fellesskap, for utforskning.

Kan du nevne slike relevante forfattere som åpner teksten for deg?

 – José Saramago og Michel Houellebecq griper meg for tida umiddelbart og dypt, og inviterer meg inn. Andre typer forfattere har vært vel så viktig for meg, som Hannah Arendt eller Marcel Mauss. I Norge synes jeg Hans Herbjørnsrud og Tarjei Vesaas står i en særstilling, deres tekster nærmer seg tidvis leseren på helt enestående måter.

– Jeg hørte nylig litteraturviteren Kjell Ivar Skjerdingstad fra HiOA snakke om lesning, og om hvordan noen – som du virker å være – ser litteratur i bilder. Andre har en mer lineær lesning. Skjerdingstad nevnte Herbjørnsrud som en forfatter hvor det var en veksling mellom bildene, punktnedslag- og det mer løpende narrativet. Kjenner du det igjen?

–Ja, jeg skjønner hva Skjerdingstad mener. Men når jeg mener nok billedlig på en enda mer utvidet måte, at selv narrativet, det lineære, også egentlig er et bilde. Jeg leser og skriver altså allegorisk, og da mener jeg allegorisk i sin opprinnelige og mest komplekse form, at fortellinger må forstås ikke som et uttrykk for seg selv, men som bilder på noe annet, og at dette andre bare kan gripes i en dialog mellom tekst og leser, gjennom innbildingskraft og meddiktning. Det er altså ikke fortellingens spenning. skildringer og karakterer i seg selv som er interessant, men fortelleruniversets samlede virkemåte og betydning.

– Hvordan synes du selv at du får til dette med litteratur?

– Ut fra de kriteriene jeg nå har tegnet opp, er det vel utelukkende opp til leseren og ikke meg å avgjøre. Men jeg søkte ikke medlemskap i Forfatterforeningen før etter den fjerde romanen min, Zombie Nation. Fordi med denne boka føler jeg at jeg virkelig er inne på noe. Noe veldig viktig for andre enn bare meg selv. Og endelig greide jeg å skrive en bok som faktisk ble lest allegorisk, ikke bare ment som det.

– Hva slags forfatter ønsker du å være?

– Jeg ønsker å være en som prøver å finne ut av noe, sammen med leseren. En som fasiliterer teksten på en sånn måte at det er plass til leseren der. En som greier å kombinere det å skrive med det å leve. En som er sta på prosjektet sitt, men samtidig lytter til responsen.

Livet – før læren

Øystein Stene blir født i 1969 på en liten gård rett utenfor Trondheim. Han beskriver foreldrene sine som «solide bedehus – og arbeiderklasseforeldre som var like strenge som de var kjærlige». Det er lite romaner og filmer i huset. Men Stene ser Fjernsynsteateret på søndags ettermiddager, og leser bibelske grunnfortellinger.

– Jeg tror det skapte en sult etter fiksjon og fortellinger, sier Stene, som så får velge bøker selv: Han blir han introdusert til bibliotekene. Der sprer lesningen hans seg: 

– Jeg begynte med gresk og norrøn mytologi, så over til Tor Åge Bringsværd, videre til Hemingway og Bukowski. Som tolvåring fant jeg en innføringsbok i Freuds barnepsykologi som jeg skjønte at jeg ikke var gammel nok til å lese. Jeg leste den i mørket under trappa. Fremdeles min mest skremmende leseropplevelse, forteller Stene. 

– Hvor mye leste du?

– Jeg har aldri vært den typen som har slukt bøker. Tvert imot var jeg en meditativ leser, og leste gjerne en side om og om igjen, frydet meg over detaljer i alt fra typografi og papirkvalitet til ord og formuleringer. Det er en egenskap jeg heldigvis har beholdt, en bok er jo ikke som en film hvor du trykker ”play” og det hele er over etter to timer.

– Nå har du tatt hovedfag i litteraturvitenskap, og er forfatter og regissør. Din siste bok Zombie Nation var blant de få bøkene som NORLA presenterte for utenlandske forleggere under Norsk Litteraturfestival i Lillehammer i vår. Men hva med leseren Stene: Hvor har han gått – hva leser du nå?

– Jeg er veldig altetende, men jeg har faser hvor jeg primært leser én ting. I de siste årene har jeg lest mye samtidsdramatikk. Samt antikke klassikere. Og skuespillermetodikk. Pluss faglitteratur om hjerneforskning. Sånne nerdefaser varer vanligvis et par år, så orienterer jeg meg i helt ny retning.

 – Det høres ut som om du har god oversikt over litteraturfeltet. Ser du noen mønster i det som gis ut i Norge?

– Jeg leser norsk litteratur alt for usystematisk til å kunne generalisere. Men jeg fornemmer at prosjektet til Knausgård har gjort det nesten umulig å holde på med hardcore realistisk bekjennelses- og erindringslitteratur for en god stund. Jeg tror det åpner for litteratur som vil noe annet enn å undersøke det selvundersøkende subjektet.

– Hvis det er mulig å redusere litteraturdiskursen – til at det finnes noe norsk. Hva er det norske? Og hva "norskt" foretrekker du?

Jeg synes det er fantastisk at et så lite språk som norsk har så mange varianter. Og at det har vært, og tidvis fremdeles er, så mye debatt om språk. Jeg tror det skjerper bevisstheten om at det betyr noe, hva slags ord vi velger. Sjøl forandrer jeg nok språk ganske mye fra den ene teksten til den neste. Jeg er mer opptatt av å finne bokas stemme enn min stemme.

Les flere presentasjoner av DnF-medlemmer her.