Ola Morris Innset (f. 1985) debuterte som romanforfatter på Flamme Forlag med romanen Lisboa (2014), og fulgte opp med Firenze i 2018. Magasinet Reiselyst beskrev romanen slik: Firenze som 10 historier om 10 ulike stemmer gjennom 24 timer i Firenze. Det burde endt med et mageplask av forvirrende fortellinger. Men dette er en nydelig bok om den toskanske hovedstaden på godt og vondt. Teksten flyter like godt som elva Arno – vannveien som også er den røde tråden i boka.
Før og siden har Innset skrevet sakprosa i form av bøker og artikler, og en doktorgrad om nyliberalismens utvikling i Norge i en viss periode. Hvordan kom historikeren på at han skulle skrive roman?
Hvordan oppdaget du litteratur?
Jeg leste ekstremt mye Hardy-guttene og Frøken Detektiv som barn, men fikk vel først øynene opp for litteratur med stor L da jeg gikk på videregående. Jeg begynte til og med å studere litteraturvitenskap da de slapp meg ut fra Moss, men tenkte aldri at jeg selv skulle kunne skrive bøker. Ikke høyt, i hvert fall.
Kan du beskrive veien herfra til den første utgivelsen din?
Jeg begynte å skrive en del journalistikk som student, og lagde til og med en liten fanzine kalt Faraojournalen. Den handla om musikk og tog. På et arrangement kalt Tekstallianse traff jeg Bendik Wold, som nettopp hadde startet opp Flamme Forlag. Han likte fanzina og inviterte meg til å skrive en boksingel. Etter det sa han at jeg måtte lage et album også, så da var jeg plutselig i gang. Det at noen andre «så» meg, og helt eksplisitt foreslo at jeg skulle skrive, betød nok veldig mye for min egen prosess. Den pågår selvfølgelig fortsatt, og det at jeg har blitt tatt opp som medlem i Forfatterforeningen fungerer som en slik ytre oppmuntring jeg kan gripe fatt i når den indre motivasjonen og selvtilliten ikke helt strekker til. De siste månedene har jeg begynt å eksperimentere med å si at jeg er «forfatter» når noen spør hva jeg driver med, (ofte med en liten «en slags» foran, men likevel). Det føles rart, men kanskje venner jeg meg til det.
På et helt ekstremt generelt nivå tror jeg at litteraturen gir muligheter til å undersøke og utforske verden.
Hei, forfatter! Hvordan ser en vanlig skrivedag ut for deg, og hvor mange skrivedager får du i måneden?
Jeg er for tiden hjemme med et barn to dager i uka, men de tre andre dagene bukserer jeg barnevogn og hund ned til barnehagen etter frokost, binder fast det ulende vesenet utenfor, og går i gang med det traumatiske ritualet «levere gråtende barn». Etterpå går jeg og hunden en omvei gjennom en park på vei ned til kontoret jeg leier i det som kalles Møllebyen, og da forsøker jeg å tenke på hva jeg skal gjøre i dag. Jeg er frilanser, så ofte er det ting som å skrive spalter eller bokanmeldelser, sensurere eksamensoppgaver eller veilede studenter, men som oftest får jeg jobbet med bokprosjektet jeg holder på med i hvert fall i et par økter hver uke. Jeg kommer ofte på lure ting når jeg går tur, eller ting som jeg tror at er lure da men som senere viser seg å ikke være det, så da gjelder det å huske det helt til jeg kommer fram til kontoret, og så skrive det opp i stikkordsform på en av de store whiteboard-tavlene mine. For øyeblikket går arbeidet sakte, men jevnt framover. Jeg kommer som oftest i gang litt over klokka ni, og klokka to ringer jeg barnehagen for å høre om arvingen har greid å sove lenger enn 20 minutter. Dersom dette er tilfellet kan jeg jobbe litt til, men om det ikke er sånn går vi for å hente henne sånn at hun kan få en lur i vogna før det er for seint, og kvelden er ødelagt. Forhåpentligvis vil hun finne seg litt bedre til rette i barnehagen snart, sånn at alt dette blir litt enklere og arbeidsdagene kan bli litt lengre. Eller kanskje dette egentlig er den optimale arbeidsmengden?
Ja, er det den optimale arbeidsmengden for deg?
Det er ikke så veldig farlig hvor mye jeg har gjort, så lenge jeg føler at jeg har kommet videre på et eller annet vis. Noen ganger betyr det å fullføre et utkast til et kapittel, andre ganger er det å skrive seg gjennom et avsnitt for første gang, andre ganger er det å komme på en ørliten justering som gjør alt mye bedre, noen ganger er det å gjøre seg helt ferdig. Men neimen om jeg vet hva som er de optimale forholdene for å få til dette, for det er langt fra hver dag at jeg har den følelsen etterpå – dessverre. For tida prøver jeg bare å forholde meg til de rammene jeg har, og siden de innebærer ganske lite skrivetid prøver jeg å tenke at det kan være et gode i seg selv, at jeg heller er effektiv mens jeg holder på og har god tid til å la ting kverne i bakhodet, enn at jeg sitter lange dager og kvelder og får gjort masse på kort tid.
Hva – konkret – skriver du på nå?
Nå skriver jeg på en sakprosabok om Nyliberalismens historie i Norge. Jeg skrev en doktorgradsavhandling om utviklingen av nyliberalistisk tenking mellom 1920 og 1947 da jeg bodde i Firenze, og prøver nå å bruke noe av det for å forstå mer av nyere norsk historie – hva er det egentlig som skjer med velferdsstaten? Jeg hoppa over alle kurs i norsk historie da jeg var student, men har lest meg opp ved hjelp av Moss Biblioteks fantastiske fjernlånstilbud. Å skrive en slik akademisk bok er noe helt annet enn å skrive en roman, men samtidig finnes det mange fellestrekk som jeg stadig reflekterer over. Jeg har fått stipend fra både NFFO og Fritt Ord, og håper å bli ferdig i løpet av året.
Hvordan ser man historikeren Innset i romanene dine?
Jeg tror at man egentlig kan se ganske mye av det jeg skriver sakprosa om i den forrige boka mi, Firenze. Det er ingen hemmelighet at jeg er nokså kritisk til disse nyliberalistene, men noen av dem var også ganske skarpe. I ekstremt korte trekk så ville de at det moderne samfunn skulle organiseres etter markedsprinsipper og -mekanismer. Det er jo et ganske kjipt svar, men noe av grunnen til at en sånn tenkemåte kan sies å ha hatt en viss innflytelse tror jeg er at det i hvert fall forholder seg til et stort og viktig spørsmål. Nemlig: Hvordan kan vi organisere ekstremt komplekse, sammenvevde samfunn, som at på til skal være demokratiske, når alle er så forskjellige? Vi e alle individa, og nyliberalismen tilbyr en slags løsning ved å si at organiseringen må handle om å skape og understøtte markedsmekanismer, for gjennom dem så kan egoistiske enkelthandlinger transponeres til en velfungerende sosial orden osv. Det er jo tull, men ekstremt fristende å tro på. Uansett, så var utgangspunktet for Firenze inspirert av arbeidet med nyliberalisme fordi boka både eksplisitt og i komposisjonen i stor grad tematiserer muligheten av fellesskap og identifikasjon mellom folk som er veldig ulike, men altså i en litterær setting snarere enn en akademisk avhandling eller argumenterende avistekst. Når man har kommet fram til et spørsmål som man tror er veldig viktig, men som man ikke helt har svaret på, tror jeg kanskje at litteraturen kan være et godt verktøy.
Forhåpentligvis blir jeg også flinkere til å skrive sakprosa av å skrive skjønnlitteratur. Det er et strengt skille mellom ting som er sant og ting som ikke er det, for all del, men de to formene for bok har jo likevel veldig mye til felles. Min veldig saklige, nyanserte og ikke minst sanne framstilling av endringer i norsk økonomisk politikk mellom 1935 og 2008 er, tross alt, en historie. Den må henge sammen på lignende måter som en roman, mest av alt knytta til det faktum at fortellingen må «gå opp» på et eller annet vis, noe det kan sies at virkeligheten nokså sjelden gjør. Men vi kan bare begynne arbeidet med å forstå virkeligheten gjennom å skrive og fortelle og diskutere og debattere nettopp historier om den, så jeg tror det er bedre å være bevisst på slike ting enn naivt gå rundt å tro at man bare rapporterer fra virkeligheten. Der er det også mye å lære av skjønnlitteratur som tematiserer hvordan enkeltmennesker husker feil eller gjør små ubevisste endringer for å få virkeligheten til å passe inn i historier vi har lagd oss. Historiefaget er ikke så annerledes, men streber mot et mål om å nå sannheten om hva som skjedde, for å finne ut hvordan verden er blitt som den er. Ikke så annerledes fra skjønnlitteraturen, kanskje.
Romanforfattere som Thorvald Steen er et eksempel på noen som bruker historikerens metode på et område som er mer personlig. Han «forsket» på familiehistorien sin og jobbet med kilder som en historiker. Kanskje kan man skille disiplinene fra hverandre ut i fra samfunnsrollen? Hva tenker du at er litteraturens rolle i samfunnet, og hva betyr den for deg?
Da jeg jobba med den første boka mi, Lisboa, tenkte jeg vel litt at litteraturens rolle var noe sånt som å oppsøke «ubehagelige sannheter», å pirke borti ting som man helst ikke vil pirke i (gjerne på et dypt personlig plan), «gå dit det brenners» osv. osv.. Etterhvert ble jeg nokså lei av det litt navlebeskuende i et slikt litteratursyn, og ble opptatt av å isteden rette blikket utover. Det er vel på mange måter umulig å virkelig forstå andre mennesker, de fleste av oss klarer jo knapt å forstå oss selv en gang, men det er også tvingende nødvendig å prøve dersom vi skal kunne ha et samfunn. Litteraturen kan hjelpe oss med å forstå andre perspektiver enn vårt eget, den kan bidra til større innlevelse i og empati med andres skjebner, og dette var noe av utgangspunktet for min andre bok, Firenze. I framtida vet jeg ikke om jeg kommer til å pendle mellom disse innfallsvinklene som en slags ytterpunkter, forsøke å forene dem, eller bare begynne å interessere meg for helt andre spørsmål. På et helt ekstremt generelt nivå tror jeg at litteraturen gir muligheter til å undersøke og utforske verden. Det er bra!
Det litterære og det politiske kan godt være forskjellige ting de også, men jeg blir inspirert av en mann som for eksempel James Baldwin, som ikke så mye kombinerte det kunstneriske og det politiske, men, så vidt jeg kan forstå, nærmest så det som ett og det samme.
Beklager hvis/ at du har fått dette spørsmålet flere ganger før. Men det ligger litt i lufta. Lisboa, Firenze – er dette også snakk om en helt konkret verdensutforskning? Bedriver du litterær oppdagelsesferd – er dette en måte å tilby verden på i en klimaproblematisk tid der man kanskje blir tvunget til å reise mindre?
Jeg tror at jeg har vært opptatt av verden, rent geografisk, helt siden jeg var veldig liten og lærte meg alle lands flagg og hovedsteder. Etterhvert så har det vel handlet mer om ulike kulturer og betingelser for livene til individer og grupper enn om å pugge alle lands høyeste fjelltoppet, men på et vis tror jeg det er den samme interessen. Jeg har reist veldig mye og det har gitt meg masse, så selv om jeg ikke gjør det lenger kan jeg ikke akkurat si at folk ikke burde reise. Men begge bøkene mine er jo veldig kritiske til turistindustrien, så det jeg vel vil si er kanskje at man burde reise nøye og forsiktig, slik at det virkelig har en verdi som kanskje kan forsvares, tross utslippene?
Utforskning av verden, langsomhet, forsiktighet. Jeg begynner å få et tak på det litterære prosjektet ditt. Kan du likevel utdype litt mer?
Som svaret over antyder er det vel stadig i endring. En annen ting som opptar meg er forholdet mellom litteraturen jeg skriver og de andre tingene jeg holder på med. De aller fleste forfattere har vel også andre jobber, og mine andre jobber er blant annet å skrive sakprosa og å være historiker. Noen ganger tenker jeg at dette er adskilt fra det å skrive skjønnlitteratur, og at det er helt greit, mens jeg noen ganger får lyst til å kombinere i større grad, og finne en uttrykksform som liksom «er meg». Jeg er vel også litt over middels opptatt av det politiske, og tenker mye på forholdet mellom det litterære og det politiske. Det litterære og det politiske kan godt være forskjellige ting de også, men jeg blir inspirert av en mann som for eksempel James Baldwin, som ikke så mye kombinerte det kunstneriske og det politiske, men, så vidt jeg kan forstå, nærmest så det som ett og det samme.
Til slutt: Hvis jeg forstår deg rett, så har du kontor på Møllebyen i Moss. Er dette i tilknytning til bokhandelen Audiatur, Martin Sørhaugs prosjekt? Jeg visste ikke at institusjonen også tilbydde kontor. Er dere flere forfattere som sitter der? Kan du, for en uinnvidd, beskrive det litterære miljøet rundt Møllebyen?
Kontoret ligger tvers over gata for House of Foundation, den fantastiske bokhandelen i Moss som også er et slags kulturhus med konserter, utstillinger, kafé osv. Det er dårlig med kontorplasser der, men Jonny Halberg sitter noen ganger der og skriver mot at han også passer kassa, mens Agnar Lirhus vel har satt seg til på biblioteket rett ved siden av og jeg altså har leid meg inn blant psykiatere og advokater. Mange i redaksjonen og miljøet rundt forlaget H/O/F og Møllebyen Litteraturfestival bor i Oslo, men vi får lurt dem ned langs Østfoldbanen for redaksjonsmøter innimellom. Tidvis er det litt mer «high-brow» enn jeg klarer å forholde meg til, siden min egen litteratursmak ikke er fullt så avantgarde-orientert som stedets profil kan sies å være. Andre deler av byens kulturliv kan imidlertid definitivt falle mer inn under kategorien «lavpanna», så HOF er en viktig motvekt til Plumbo og julebordshow i kulturbyen Moss.