Dette er bra, vi må bare ikke overse at bildet er sammensatt og at ikke alle piler peker i riktig retning. Mange gode bøker når egentlig aldri ut til publikum. Deler av litteraturen når færre lesere enn noensinne.
Salgslistene for ny norsk skjønnlitteratur fra Aschehoug de fire siste årene viser at nivået for de titlene som selger minst, har sunket. Mens vi i 2004 hadde noen romaner som solgte rundt 400 eksemplarer (i tillegg til tusen i innkjøp til Kulturrådet) er dette laveste nivået i 2007 falt til litt over 200. Siden innkjøpet på tusen har vært konstant i perioden, betyr det en reduksjon på nesten 50% for antall eksemplarer solgt over disk i løpet av tre år. Og dette gjelder for titler som i utgangspunket har lite salg. De som fra før solgte lite, selger nå enda mindre.
Jeg har inntrykk av at andre forlag har tilsvarende erfaringer, men det orienterer de best om selv. Selv om utgangspunktet her er norsk skjønnlitteratur, må det nevnes at vi ser den samme utvikling for deler av den oversatte litteraturen. I sum forteller dette om en kritisk utvikling for bredden av litteraturen.
Den mest åpenbare forklaringen er endringen i bokhandlernes abonnementsordninger etter ny bokavtale i 2005. Færre bokhandlere forplikter seg til å ta inn hele bredden av ny norsk skjønnlitteratur. Mange har gått over til det nye L-abonnementet, der bokhandelen selv velger ut hvilke titler de vil ha i abonnment og det samlede antall titler er langt lavere. Mens det i april 2004 var 242 bokhandlere med breddeabonnement (A og B), er dette tallet i november 2007 redusert til 134. Samtidig er det i 2007 kommet til 250 bokhandlere med L-abonnement. Det vil si at de såkalte førsteeksemplarene distribueres i et mindre antall enn tidligere, og at den fysiske boken dermed blir mindre synlig for publikum som oppsøker bokhandelen. Dette gjelder naturligvis ikke alle bøker, men det gjelder noen, og trolig gjelder det først og fremst dem som i utgangspunktet er mest sårbare for tap av synlighet.
Hadde ikke disse bøkene vært sikret en distribusjon gjennom bibliotekene, ville de rett og slett ikke vært tilgjengelige for leserne i det hele tatt. Risikoen er at innskjøpsordningens distribusjon til bibliotekene blir eneste reelle bånd mellom forfatter og leser. Innkjøpsordningen kan ende opp som eneste garantist for at hele utgivelsesspekteret har en kanal til leserne.
Men heller ikke innkjøpsordningen sikrer bredden på samme måte som tidligere. Innkjøpsordningen er under press. Samtidig som muligheten for distribusjon ut til publikum i praksis er redusert i pakt med endring i bokhandelens abonnementsstruktur, har antallet nye norske skjønnlitterære utgivelser for voksne steget de siste årene, fra 197 i 2005 til 245 i 2007. Resultatet er at forlagene får dårligere betalt for titler som kjøpes inn av Kulturrådet. Dette rammer både forfattere og forlag. På kort sikt klarer de store forlagene å kompensere for inntektstapet, selv om bøkene allerede er sendt ut og kostnadene bokført.
På litt lengre sikt kan summen av en redusert distribusjon av bredden gjennom bokhandelen og svekket økonomi for innkjøpsbøkene føre til enda trangere kår for litteratur med smal appell. Om vi mister muligheten til mangfold, reduserer vi grunnlaget for en rik norsk litteratur på sikt. Det kan vi ikke tåle, verken i litteraturen eller i bokfaget. Det vil ramme forfatterne og forlagene først, i lengden er det leserne som mister det beste de kan få: Mange gode bøker!