Debutanter flest kommer fra Oslo. Hvorfor det? Fordi sjansen for at man, på Deichmanske, Blå, Nasjonalbiblioteket, Litteraturhuset, hos forlagene eller på slippefester blir utsatt for en forfatter? For Eivind Larssen var det iallfall møtet med en forfatter – det å oppleve at hen var et menneske og ikke en gud – noe som gav ham ideen om at også han kunne skrive bok.
Larssen var søtten da forfatteren kom på skolebesøk. Men veien til litterær debut skal gå innom flere forlag, refusjoner, Filmskolen i Nordland og litteraturstudier på Blindern. I 2014 kom endelig romanen Ingen savner Edward Niema, i 2017 diktene Endehjem og i 2018 Etter dette skal vi bestandig være fra hverandre kom ut.
Hvem eller hva ga deg ideen om at du kunne klare å utgi en bok?
Den første gangen jeg skrev noe jeg trodde skulle bli bok var jeg sytten år gammel. Vi hadde fått besøk av en norsk poet på skolen, og kanskje fordi han viste seg bare å være et menneske (og ikke en gud?) virket det plutselig mer oppnåelig å skulle skrive selv. I månedene som fulgte skrev jeg en hel masse dikt som til slutt begynte å ligne en samling. Denne diktsamlingen – som bærer en av solsystemets mest pretensiøse titler – ble deretter refusert av begge de to forlagene jeg sendte den til. (Ja, journalisten har mast for å få vite den pretensiøse tittelen, uten hell. Journ. anm.) Det ene svarbrevet inneholdt et kort standardformular som kort og greit kom med sitt Nei takk, men i det andre brevet jeg mottok som svar hadde en redaktør kommentert diktene på en slik måte at det ble litt klarere for meg hvor problemet lå. Han skrev noe om hvordan han opplevde tekstene som leser, og la ikke skjul på at det var en del som gjensto før utgivelse kunne komme på tale. Han foreslo noen forfattere jeg nok burde utsettes for fortest mulig, og det var da jeg leste disse at det ble klart for meg at jeg rett og slett ikke ante hva jeg holdt på med. Jeg hadde riktignok lest og skrevet en del, men ikke nok til å kunne skille det jeg skrev fra følelsen jeg hadde hatt da jeg skrev det. Jeg hadde ingen fornemmelse for form, bare en hel masse tanker og følelser som skulle ut på et eller annet vis, nesten samme hvordan.
Senere fulgte en lang periode da jeg trodde det var filmskaper jeg skulle bli. Jeg gikk på skole for å lære å lage film. Jeg skrev manus og regisserte kortfilmer, jobbet med foto og lys, men hele tiden mens dette filmlivet pågikk skrev jeg også noveller og dikt. Da jeg senere studerte Nordisk litteratur og språk på Blindern fant jeg ro til å skrive det som ble debutromanen min. Jeg skrev i tre år, og da manuset endelig ble antatt hadde jeg begynt på Forfatterstudiet i Bø – et studium der jeg på et vis lærte meg å skrive og lese helt på nytt.
Lenge trodde jeg at jeg etter å ha debutert ville ha forstått noe om hvordan man skriver, at det fra da av skulle bli lettere, eller at selvtilliten i det minste skulle være en stabil størrelse som hele tiden var på lag med meg – en ustoppelig kraft som dyttet meg videre fra det ene geniale prosjektet til det andre. Slik er det naturligvis ikke, og da jeg i 2017 endelig kom med en diktsamling føltes det som å debutere på nytt. Alt var annerledes. Nytt forlag, ny redaktør, ny sjanger. Jeg hadde prøvd å få til noe jeg ikke kunne fra før, og denne utforskningen av en uvant form gjorde at følelsen av usikkerhet var akkurat den samme som ved debuten. Forskjellen var bare at usikkerheten ikke lenger var like ubehagelig – jeg hadde begynt å like følelsen av å være på oppdagelsesferd.
I fjor, da romanen Etter dette skal vi bestandig være fra hverandre kom ut, syntes jeg at jeg hadde fått til noe jeg hadde prøvd på veldig lenge. Jeg følte at jeg var kommet tettere på det jeg ville at romanen skulle være, og i noen dager etter utgivelsen opplevde jeg faktisk et øyeblikks følelse av mestring. Men: Kort tid etter at boken var ute, da jeg satte meg igjen for å skrive, innså jeg at jeg hadde blitt ganske god til å avslutte prosjekter, men at jeg ikke ante noen ting om hvordan jeg begynte på et nytt.
Når jeg nå sitter og jobber på mitt nye prosjekt fremstår skrivingen også nå som en helt ny og ukjent prosess. Det er et eller annet gåtefullt over dette arbeidet som må finnes ut av helt fra bunnen hver gang. Noe som gjør at verden føles usikker, men som også gjør den full av potensial. Dette noe veksler mellom å være veldig spennende, og fryktelig skummelt.
Hvordan ser en vanlig skrivedag ut for deg – og, på en måned, hvor mange skrivedager får du?
Jeg leier for tiden et lite kontor i Bergen sentrum, og der sitter jeg stort sett hver dag og skriver fra morgenen av. Jeg begynner med å lese gjennom det jeg skrev dagen i forveien, og så tar skrivingen gradvis over for lesingen der jeg synes det virker mest fornuftig å fortsette.
Det er ofte betryggende å ha en plan for hva jeg skal gjøre når jeg setter meg ned, men ikke sjelden setter denne morgenlesningen i gang noe som gjør at jeg velger å fortsette et helt annet sted enn der jeg planla. Så lenge jeg er sikret en jevn tilførsel av kaffe, kan jeg på gode dager sitte slik til godt utpå ettermiddagen/kvelden.
På dager da jeg ikke får til noe som helst, eller om jeg merker at selvtilliten utover dagen har falt såpass at det ikke er noe poeng i å fortsette skrivingen, forflytter jeg meg over i lesestolen. Der sitter jeg og håper at Charles Bukowski hadde rett da han skrev: «When I begin to doubt my ability to work the word, I simply read another writer and know I have nothing to worry about.»
Den mannen hadde i alle fall orden på selvtilliten.
Ja, det kan du si. Hvordan fungerer metoden på deg, da?
At det hjelper å lese andre forfattere er utvilsomt sant, men jeg tror grunnen til at det funker for meg er en litt annen enn den Bukowski, litt kjekt, legger opp til.
Enkelte ganger når jeg stopper opp i skrivingen handler det om at jeg har rotet meg inn i tanker om at jeg må finne den rette måten å løse teksten på. Det kan føles som om hele prosjektets liv står og faller på det neste jeg skriver, og når det blir slik er det som om jobben min bare består i å finne frem til en slags fasit. Dette er naturligvis verken en morsom eller særlig god måte å jobbe på.
Det som skjer når jeg leser andre forfattere er at jeg får oppleve at det finnes mange ulike måter å skrive godt på. Når jeg deltar i andres fortellinger på denne måten, og når jeg hele tiden utsetter meg for vidt forskjellige stemmer, føles det brått litt mindre skjebnesvangert å prøve ut egne ideer og innfall i mitt eget arbeid. Er det plass til dem, er det plass til meg.
Jeg hadde blitt ganske god til å avslutte prosjekter, men at jeg ikke ante noen ting om hvordan jeg begynte på et nytt.
Hva mener du at er litteraturens rolle i samfunnet og for folk, og hva betyr den for deg?
I forordet til Stig Larssons Helhjertet på en annen måte skriver Horace Engdahl at: «Kunsten og litteraturen konkurrerer i dag med andre former for underholdning snarere enn med religionen og vitenskapen, som under de store epokene.»
Av og til, og særlig i perioder da jeg ikke får lest like mye som jeg gjerne vil, tenker jeg at Horace Engdahl har helt rett i denne analysen. Jeg tenker at han har sett akkurat hva som er i ferd med å skje, og jeg tenker at det er en katastrofe. Dersom jeg over tid leser mest om bøker i aviser eller på nett i stedet for å gå inn i selve bøkene, kan jeg tenke at litteraturens rolle er redusert til noe som ligner mote, at det er en aktivitet som er viktig for de få som er interessert, mens den faktiske innvirkningen på verden er mindre synlig. På slike dager føles det som om de store og viktige perspektivendringene foregår på helt andre arenaer enn i litteraturen – i det virkelige livet, eller kanskje på mobiltelefonene som alle går og stirrer ned i (også jeg).
Det jeg likevel synes er oppløftende er at slike tanker sjelden dukker opp når jeg leser selv. Når jeg faktisk leser noe som berører meg, eller om jeg har skrevet noe selv som jeg synes fungerer, da tenker jeg at Horace Engdahl tar helt feil. Eller at det i alle fall ikke er så farlig om han skulle ha litt rett.
Jeg vil ikke at litteraturen skal tilby ferdige svar eller dogmatiske befalinger slik religioner har gjort i ulike deler av historien. Snarere vil jeg at litteraturen skal åpne opp for spørsmål og perspektiver jeg ikke ville funnet på egenhånd, og det gjør da virkelig litteraturen hele tiden. Nå når jeg tenker over det, synes jeg i grunnen det kan være det samme om vi befinner oss i en stor epoke eller ei, så lenge jeg får lese akkurat de bøkene jeg vil.
Det kan føles som om hele prosjektets liv står og faller på det neste jeg skriver, og når det blir slik er det som om jobben min bare består i å finne frem til en slags fasit.
Vil du beskrive det litterære prosjektet ditt?
Ofte når jeg har visst noe helt sikkert – noe jeg har tatt for gitt som en sannhet i mitt liv – har det senere kommet for en dag at jeg har tatt helt feil. Noe av det jeg setter høyest ved litteraturen, både som leser og som skriver, er at jeg hele tiden lokkes til å revurdere slike fastgrodde sannheter og perspektiver.
Jeg tror ikke jeg lyver altfor mye om jeg sier at det er dette som er det vesentligste ved skrivingen for min egen del: Å bygge opp tekstunivers der jeg kan tenke langsomt, der jeg kan oppholde meg over tid og avsløre for meg selv hva jeg tar for gitt, hva jeg er redd for, hva jeg savner eller hva jeg ennå ikke forstår.
En ting jeg ser at jeg stadig kommer tilbake til i bøkene mine er spørsmål rundt hukommelse og erindring. Jeg har skrevet en del om hvordan minner dannes, og at de minnene man til slutt sitter igjen med ofte ikke er helt til å stole på. Jeg synes det er fascinerende hvordan det at man husker ulikt kan føre til at to mennesker bærer med seg en og samme hendelse videre i livet, på to vidt forskjellige måter. Kanskje finnes sannheten et sted der mellom de ulike perspektivene?
Nå når jeg tenker over det, synes jeg i grunnen det kan være det samme om vi befinner oss i en stor epoke eller ei, så lenge jeg får lese akkurat de bøkene jeg vil.