Det finnes en liten leilighet på Galgeberg i Oslo, en som har vært i morsfamilien til Roskva Koritzinsky siden 40-tallet. Her vokser morfaren opp. Oldemoren hennes dør her, og her bor foreldrene til henne som vi skal følge nå, Roskva. Foreldrene går forsøksgym og henger på Blitz når mor blir gravid. Datteren blir 1989, der hjemme, med nederlandsk jordmor som hjelper.
– Foreldrene mine hadde hadde ganske sterke meninger om både det ene og det andre. Broren min ble født på sykehus året før, og mamma opplevde det som fremmedgjørende, tror jeg. Så da ble det nederlandsk jordmor og hjemmefødsel, sier Koitzinsky, som kommer til en ung, liten familie. Mamma er 20, pappa 21 og veslebroren ett år. Hun flytter etterhvert til et småbruk utenfor Fredrikstad. Der holder de høner, to geiter, flere hunder og katter og en hest. Når hun er sju- åtte år gammel begynner hun å skrive tekster.
– Da jeg var elleve satte det i gang for alvor. Da skrev jeg flere hundre ikke så veldig gode dikt i året. Siden har jeg skrevet dikt og noveller langt ut i tenåra, forteller Koritzinsky.
Når hun er 16 begynner Koritzinsky på dramalinjen i Halden. Hun flytter inn på hybel i Halden, søker om plass ved Teaterhøgskolen og Skrivekunstakademiet i Hordaland, men kommer ikke inn. I 2008 flytter hun tilbake til Oslo, og bor i familieleiligheten på Galgeberg. Hun fortsetter å skrive hele denne tiden, fram til hun blir tjue. Da får hun en skrivesperre.
– Jeg skrev ikke på noen år, før jeg så smått fikk lysten igjen. De tekstene jeg begynte å arbeide med da, ble til novellesamlingen. Det kan høres svulstig ut, men jeg har nok alltid kjent at jeg skulle skrive, og at det skulle bli bok, eller bøker. Den overbevisningen falmet som sagt da jeg var i begynnelsen av tyveårene, og nå er jeg nok mer ydmyk og redd enn jeg var som barn og ungdom. Da var det enkelt. Hvis noen spurte meg hva jeg skulle bli, svarte jeg skuespiller og forfatter, sier hun.
– Hvor kom ideen om skuespill fra?
– Jeg tror lysten til å spille teater kom fra samme stedet som lysten til å skrive, men jeg har "bestandig" skrevet og husker ikke at jeg på noe tidspunkt bestemte meg for å bli forfatter. Som barn var det helt selvsagt for meg at det var det jeg skulle bli. Tvilen og selvkritikken kom først senere. Jeg fant ut at jeg ville bli skuespiller da jeg var rundt tolv. Jeg var ganske sjenert som barn. På steinerskolen spilte vi mye teater, og jeg var sjenert på scenen også, men så skjedde det noe jeg opplevde som magisk da jeg gikk siste året på barneskolen. Det ble en slags besettelse å stå på scenen, det var berusende. På ungdomsskolen ble jeg oppmuntret av dramalæreren min til å satse på skuespilleryrket, og det hjalp nok på motivasjonen.
– Kan du komme til å prøve igjen?
– Jeg forsøkte meg på teaterhøgskolen tre ganger og kom videre på audition de to første gangene, men ikke inn. Etter det la jeg ballen mer eller mindre død, og det var kanskje et uttrykk for at det ikke brant sterkt nok. Jeg ga jo ikke opp skrivingen på samme måte. Jeg kommer nok ikke til å søke teaterhøgskolen igjen, det er jeg for gammel til, men det hender jeg savner det intense ved å stå på en scene eller jobbe sammen med andre. Jeg har et hemmelig håp om at en eller annen flink regissør skal plukke meg opp en dag, men det er nok bare 16-åringen inni meg som drømmer forfengelige dagdrømmer.
Etter å ha lagt teaterballen mer eller mindre død, tar Koritzinsky en bachelorgrad i sosialantropologi. Hun får et ambivalent forhold til faget:
– Jeg veldig glad i faget fordi det er så åpent. Det kan romme sosiologi, filosofi, litteratur. På mange måter er antropologi en egen kunstform, tenker jeg. Samtidig blir dette som jeg og flere med meg opplever som fagets styrke, gjerne sett på som en svakhet innad på insitituttet. Fordi antropologien er en hånd som griper i så mange retninger, blir det viktig for enkelte lederskikkelser i miljøet å snevre det inn, definere det, bevise for omverdenen at det er sitt eget fag. For eksempel er det på Blindern fremdeles en sterk kultur for å forske på "eksotiske" samfunn, feltarbeidet holdes høyt, og har man lyst å nærme seg en problemstilling fra en annen vinkel, møter man en del motstand
Antropologien er en hånd som griper i så mange retninger
Samtidig, og etter studeiene, jobber hun: Hun er assistent på Skolefritidsordningen, sitter i kassen på Spar, Pettes Pizzas telefonsentral, og for et TV-produksjonsselskap. Der loggfører hun hva realitydeltakerne sier, før hun sender loggen videre til klipperen. I 2013 kommer novelledebuten Her inne et sted. Til fantastiske anmeldelser, og kortliste, fra DnFs Litterære råd, til Vesaasprisen.
– Hva hadde nominasjonen å si for valgene du tok videre?
– Ikke så mye, tror jeg, annet at det ga meg en større trygghet.
– Debutboken din ble diskutert i konteksten av «unge forfattere som tematiserer den fysiske kroppen». Hva er det litterære potensialet i menneskets kjøtt og blod?
– Dét er det vanskelig å gi et godt svar på. På ett nivå er det ganske enkelt: Vi ER jo kjøtt og blod. Vi blir ikke kvitt denne kroppen. Jeg opplever at anmeldere er veldig glad i merkelapper av typen "de unge forfatterne som skriver om kropp", men sannheten er at disse prosjektene er svært ulike. I hvert fall opplever jeg dem sånn. Min debut var i stor grad befolket av personer som klamrer seg til sitt eget intellekt, som forsøker å rasjonalisere eller analysere vekk sykdomsfornemmelser eller sterke følelser som angst og forelskelse, og som tror at sannheten finnes i språket, at om de bare finner en presis nok formulering, en presis nok selvforklaring, vil de ubehagelige følelsene i kroppen forsvinne. Gine Cornelia Pedersen og Victoria Kielland skrev to fantastiske bøker det samme året, og fikk også kroppsmerkelappen på seg, men bøkene deres handler jo om helt andre ting – samtidig som bøkene kanskje sirkler omkring et eksistensielt smertepunkt som er felles.
– Hvilket smertepunkt?
– Jeg vet ikke om jeg kan sette ord på det, og jeg vil heller ikke snakke på vegne av Gine og Victoria, de har sine egne opplevelser at hva de har skrevet. Men hvis jeg skal forsøke, vil det kanskje være noe sånt som at jeg opplever at alle bøkene spirer ut fra en slags overveldelse av å være til. Kall det en oversanselighet. Den er både god og vond, og man møte den med overskridelse, med tilbaketrekning, med en utagerende eller passiv eller analytisk holdning.
Bøkene sirkler kanskje omkring et eksistensielt smertepunkt som er felles
– Om andreboken din sier du til Aftenposten: «Dette er ungdomsopprøret mitt». Underfortsått: Ditt aller første ungdomsopprør?
– Jeg prater som en strøm når jeg er nervøs og blir intervjuet, og får panikk etterpå, men glemmer bestandig å be om sitatsjekk. Nei, jeg vet ikke. Du får nesten høre med foreldrene mine.
– Også denne boken fikk veldig gode anmeldelser. «Presise observasjoner», «intenst», «nytelse» – og i tillegg der kanskje vanskeligste: humor. Du hevder selv (igjen til Aftenposten) at prosessen var mindre strukturert og metodisk. Men en slags plan for struktur må du vel ha lagt før du satte deg ned i sene kvelder for å skrive fortellingen?
– Dette leder meg tilbake til hvordan jeg oppfører meg i en intervjusituasjon. Jeg blir likesom full uten å være det. I intervjuet har jeg, i samarbeid med journalisten får vi vel si, framstilt det som at jeg bare satt og slurpa i meg noen flasker rødvin, spådde litt i kaffegrut og skrev litt for kosens skyld, og vips! Der var det visst ei lita modernistisk roman, gett. Så artig.
– Skal jeg ikke tro på noe i sitatene i intervjuet?
– Det stemmer at jeg skrev mye på natta, og at jeg i større grad var et hverdagsmenneske da førsteboka ble til. Det er også riktig at jeg ikke lagde noen planer før jeg begynte å skrive Flammen og mørket, men det gjorde jeg ikke før Her inne et sted heller. Grunnen er at jeg kan være analytisk på grensen til det destruktive, og for meg er litteraturen et rom der jeg kan slakke litt på tøylene. Det tvetydige må få plass. Jeg prøver å stole på intuisjonen, og opplever at det gir plass for flere språk på én gang, både et tanke- følelse- analyse- og erfaringsspråk, som ofte motsier hverandre, og at man kommer nærmere en slags sannhet om hvordan kan oppleves å være til i verden. Det må finnes en ambivelens i skriften, en tvetydighet, og samtidig en opplevelse av at noe ekspanderer, at et rom blir utvidet, både inni en og utenfor. Jeg har ikke noe bedre måte å skildre det på. Alt jeg vet er at det må være der, både i det jeg selv lager og det jeg leser, for at jeg skal forbli interessert.
Der var det visst ei lita modernistisk roman, gett. Så artig.
– Til Natt og dag har du sagt at du håper anmeldere ikke vil prøve å forstå deg. Samtidig er noveller av deg, som «Feber» en del av læreverk i norsk, og blir analysert og tolket av elever. Får du lese slike analyser?
– Nei, jeg har ikke lest noen av dem, men jeg får ofte facebookmeldinger fra høflige, unge menn ved navn Didrik, Henrik og Fredrik som gjerne vil at jeg skal analysere novellen for dem.
– Tilbake til skuespillerskolen og -drømmen: Hvordan ser leseren dramatikkinteressen din i bøkene dine?
– Jeg vet ikke om jeg får brukt årene på dramalinja i skrivingen min. Samtidig tror jeg at gleden ved å spille teater, så vel som lysten til å skrive, i utgangspunktet var sterkt fundert i en opplevelse av språket som musikalsk og overskridende på samme tid. At noe bare traff, på samme måte som et musikkstykke treffer, og at noe utvides i det øyeblikket. At verden vokser. Både scenen og litteraturen åpner for en slags destillering av livet, det store alvoret for plass, de sterke følelsene, og det var nok dette som grep meg i utgangspunktet.
– Hva med de andre studiene: Kan man se disse i bøkene dine?
– Jeg vet ikke om jeg kan se tydelige spor på studiene i skriften, men det er klart at det jeg leste av antropologi, sosiologi og filosofi mens jeg studerte har vært med på å forme meg.
– Jeg intervjuer deg nå fordi du er et av de nye medlemmene i DnF. Som helt ferskt medlem kom du til årsmøtet til foreningen i begynnelsen av DnF. Hva fikk du ut av det?
– Jeg kunne ønske jeg hadde satt meg bedre inn i sakspapirene på forhånd, for da ville jeg fått mer ut av møtet, og møtet ville fått mer ut av meg. Det skal jeg huske til neste gang. Ellers var selvfølgelig middagen og festen rasende festlig.