Når fikk du vite at du hadde vunnet Ytringsfrihetsprisen, og hva var din reaksjon?
Jeg fikk en melding fra Forfatterforeningens generalsekretær, Mette Møller, 29. januar 2021. Jeg svarte: Jeg er beæret over å få denne prisen av dere! Det kom som en stor overraskelse og en stor glede! Jeg verdsetter denne anerkjennelsen av stemmen min. Jeg og Dmitrij Strotsev, som jeg delte prisen med, ble spurt om å lage en liten videohilsen til Forfatterforeningens årsmøte den 19. mars. Jeg opplevde det som symbolsk at det falt på denne datoen, fordi jeg har bursdag dagen etter.
På den tiden jeg fikk prisen, bodde jeg i Belarus. Hverdagen var preget av kamp – for frihet fra diktaturets rammer, og mot vold. Vi kjempet for solidaritet. Å motta denne prisen var et sterkt signal om at vi fikk støtte og ble hørt av verden utenfra. Jeg visste at andre belarusiske forfattere fortjente denne anerkjennelsen og støtten like mye som meg, kanskje mer, men som ung forfatter var det viktig for meg å få denne prisen. Jeg synes også det var en flott avgjørelse at jeg skulle dele prisen med Dmitrij, som har bidratt enormt til belarusisk litteratur, det var en ære for meg å dele prisen med ham. Prisdelingen understreker hvor forskjellig belarusisk litteratur kan være, med forfattere av ulike kjønn, alder, skrivestil og så videre.
Har prisen påvirket arbeidet ditt eller hverdagen din, i så fall hvordan?
Prisen bidro definitivt til å øke bevisstheten rundt situasjonen i Belarus. Vi fikk en plattform til å snakke om Belarus og sette situasjonen vår på kartet. Personlig har jeg fått muligheten til å delta på noen litterære arrangementer. Jeg har satt denne prisen på CV-en, den viser at jeg er en etablert forfatter og har hjulpet meg på veien som skrivende menneske. Den veien kan være ganske humpete for en ung belarusisk forfatter, spesielt i eksil.
Pengene jeg fikk for prisen gjorde det mulig for meg å begynne på en doktorgrad i Storbritannia. Jeg fikk et Chevening-stipend i 2021 og startet på en ettårig master i kreativ skriving i London. Etterpå hadde jeg håpet å returnere til Belarus, men det var for farlig. Jeg var fortsatt politisk aktiv i utlandet, og nå kunne jeg ikke flytte hjem igjen. Derfor måtte jeg finne en måte å bli i London og samtidig fortsette arbeidet for Belarus, både som forfatter og aktivist. Doktorgraden ble løsningen. Prispengene ble et sikkerhetsnett som gjorde det mulig for meg å søke om studentvisum. Senere ga jeg pengene til noen i Belarus som var utsatt for vold i hjemmet. Jeg kan ikke si hvem dette er, men det å redde en eneste kvinne fra vold i hjemmet krever store ressurser.
Kan du fortelle litt om hva du jobber med for tiden?
Jeg jobber med temaer som har med vold i hjemmet gjøre. For mange kommer den statlige volden i tillegg, jeg har opplevd begge deler selv og jeg har skrevet om det. Ifølge undersøkelsene til Victoria Lauryniuk, er hver andre kvinne i Belarus bekymret for å bli utsatt for fysisk eller seksuell vold i hjemmet. 83 prosent av kvinnene er redd for å bli utsatt for vold fra rettshåndhevelsesbyråene. Kvinnene blir ofte overlatt til seg selv og stillheten, noe som forsterker traumene. Temaet i min PhD er ‘Supporting Belarusian women to share experiences of gender-based violence and patriarchy using poetry: an autoethnographic approach.’ Arbeidet mitt er basert på erfaring, jeg tar utgangspunkt i personlige opplevelser, men trekker også inn tekster av andre forfattere. Jeg håper arbeidet kan gi økt bevissthet om situasjonen i Belarus, men ønsker også skape et fellesskap, fysisk eller virtuelt, et nettverk der folk kan støtte hverandre.
Sammen med en venn som er kunstner skal jeg publisere en sakprosabok: When I’m out of here, skrevet på belarusisk og russisk. Det er en kombinasjon av fengselsdagboka mi og intervjuer med mennesker som har sittet fengslet samtidig som meg, og venner og familie som støttet meg på den tiden.
Nylig har jeg også fått publisert den tospråklige diktsamlingen Ribwort på det skotske forlaget 3TimesRebel. Jeg gleder meg også til å delta på Ordkalotten litteraturfestival i Tromsø 11. november.
Hvordan har forfatteres situasjon utviklet seg i landet ditt i årene etter at du mottok prisen?
Situasjonen i Belarus har blitt mye verre og utvikler seg stadig i feil retning. Mens jeg skriver dette blir noen i Belarus arrestert – på vei til jobb, når de lager lunsj, snakker i telefonen, dagdrømmer, mens de henter barna sine på skolen. Det er mennesker som har deltatt i en fredelig demonstrasjon, kledd seg i hvite eller røde eller blå eller gule farger, skrevet en kritisk kommentar på nettet, donert penger til regimets ofre, stemt på Svjatlana Tsikhanowskaja. De har sagt sannheten i jobben sin som advokater, leger, lærere og journalister.
I september 2023 var det registrert 386 tilfeller av politisk forfølgelse i Belarus. Ifølge PEN Belarus sin siste oversikt over brudd på menneskerettighetene (30. september 2023) sitter 127 kulturarbeidere fengslet, 31 av disse er skrivende mennesker. Politiske fanger, det anslås å være 1700 i alt, får ikke kommunisere med omverdenen. De får ikke tilgang til bøker, de får ikke helsehjelp og de må utføre hardt kroppsarbeid. Fangene blir også utsatt for andre former for tortur. De dør i fengsel, slik kunstneren Ales Pushkin gjorde. Han fikk en dom på fire års fengsel fordi han hadde malt en soldat som var med i motstandsbevegelsen mot Sovjetunionen.
Mange belarusiske forfattere lever i eksil, flere av dem har ikke nåla i veggen, de lever på et eksistensminimum. Romaner, selv klassikerne, blir merket som ekstremistlitteratur og tas ut av pensum og biblioteker. Alle selvstendige forlag i Belarus er lagt ned.
De som bor i landet har ikke tilgang til belarusisk samtidslitteratur som ofte tar for seg de siste årenes hendelser. Dette fratar folk muligheten til å reflektere over det de opplever i hverdagen, og da kan ikke traumer bearbeides. Du kan bli arrestert når som helst, og slik opprettholdes traumene.
Belarusisk litteratur blir erstattet av propaganda og russisk litteratur. Pen Belarus sier det slik: «Bøkene til de statseide butikkene er for det meste fylt med ‘stats-sponsede bøker’ og mange russiske bøker. Sensuren gjelder også for andre kunstarter som teater, musikk, visuell kunst og andre kunstarter. Når du søker etter jobb i offentlig sektor, blir navnet ditt sjekket. Hvis du har deltatt i demonstrasjoner og arrestasjoner, kan du ikke få arbeid, ikke engang de jobbene med aller minst prestisje eller lavest lønn. Det belarusiske språket brukes ikke lenger i media eller i statsapparatet. De politiske fangene som snakker dette språket i fengselet, behandles dårligere enn andre.
Samtidig, takket være individuelt strev, kollektivt strev og internasjonal støtte, gis det ut belarusisk litteratur i utlandet, det startes forlag, arrangementer og festivaler dukker opp. Belarusiske forfattere blir invitert rundt omkring, de er med på diskusjoner, arbeidene deres blir oversatt. Fire belarusiske romaner skal oversettes til norsk, så vidt jeg vet. Dette er forfattere som har besluttet seg for å bo i Belarus, til tross for de åpenbare farene. Jeg respekterer dette valget, det vitner om at de ikke vil la belarusisk litteratur dø ut i hjemlandet og bli erstattet av russisk hegemoni og Lukashenkos propaganda. Likevel øker avstanden mellom dem som ble igjen og de av oss som har forlatt landet. Fra hvert vårt sted prøver vi å bevare og utvikle belarusisk litteratur under disse forholdene. Det oppstår interessante nye prosjekter, som det nettbaserte Laboratory of decolonial writing, Roots/Leaves, organisert av The Archive of feminist writing og det litterære magasinet Fihury.
Hvis du kunne bestemt hvem som skulle få prisen det kommende året, hvem skulle det være?
Det er nok mange store forfattere rundt i verden som kan fortjene og ha utbytte av denne prisen. Kan hende vet jeg ikke om dem, fordi de skriver på et språk jeg ikke kan. Derfor er det så viktig å opprette plattformer og møteplasser, for å få muligheten til å bli kjent og å oversette hverandre. Undertrykte forfattere bør stå først i køen. Man kan aldri vite hvordan en pris kan forandre livene deres og påvirke litteraturen innenfor deres språkfelt.
Er det spørsmål du ville likt å få, eller andre kommentarer du vil ta med?
Jeg vil takke Den norske Forfatterforeningen igjen, og alle som har vært involvert her. Jeg vet at det er tøffe tider for forfattere mange steder i verden, og Forfatterforeningen gjør et godt arbeid i å støtte dem. Det hjelper!
Intervjuet er oversatt fra engelsk av Liv Mossige.